Ansvarlig redaktør Rolf Edmund Lund i Altaposten. Foto: Frank Rune Isaksen
Ansvarlig redaktør Rolf Edmund Lund i Altaposten. Foto: Frank Rune Isaksen

Du kan stole på Altaposten

KOMMENTAR: PFU må gjerne se på om kronikker og kommentarer fra egne journalister utløser samtidig imøtegåelse, skriver Altaposten-redaktør Rolf Edmund Lund.

Denne artikkelen er over åtte år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Medieforsker Carl-Erik Grimstad spør om man kan stole på Altaposten etter at politisk redaktør Jarle Mjøen fortalte sin historie på kronikkplass, etter at frifinnelsen for dokumentforfalskning var rettskraftig. Svaret er ja. Det har sammenheng med at Mediehuset Altaposten hver eneste dag, på alle plattformer, gjør sitt ytterste for å oppfylle sitt samfunnsoppdrag, inkludert når det gjelder relevante hendelser eller situasjoner som omhandler egne ansatte.

Det betyr ikke at verken Altaposten eller andre medier er feilfrie. Ofte kunne vi vært flinkere til å både beklage og si unnskyld, slik veteran Finn Sjue var inne på nylig. I sin første kronikk, som dessverre ikke ble sendt til Altaposten, var Grimstad mest opptatt av å gjennomføre et karakterdrap på politisk redaktør Jarle Mjøen. Til tross for rettslig frifinnelse, var Grimstad på krigsstien med èndimensjonal ammunisjon, uten behov for Altapostens versjon. Lykkeligvis er verden slik at undertegnede raskt fikk anledning til å komme med et tilsvar. Om ikke samtidig, så i hvert fall innen rimelig tid.

Mangler

I sin siste kronikk, som Altaposten gledelig nok har fått oversendt, er Grimstad mer opptatt av den prinsipielle siden av saken. Jeg velger å tro medieforskeren på at han ønsker en presseetisk debatt og avklaring i forhold til om en slik kronikk utløser samtidig imøtegåelse, selv om det handler om en løpende debatt og at politimesteren to ganger tidligere har blitt bedt av Altaposten om å kommentere Mjøens påstander. I forbindelse med tiltalebeslutningen avviste politimesteren (Altaposten 24. juli) at Mjøens rolle som journalist og redaktør var relevant for politiets ressursbruk. I tilsvaret, som politimesteren fikk til gjennomlesning, mente han at det måtte være Mjøens eget selvbilde som spilte han et puss. Da påstandene til Mjøen ble gjentatt i retten 27. august, tok Altaposten kontakt på nytt for å få et tilsvar. Da var det mer forståelig at politimesteren valgte å avstå, men det kan ikke herske tvil om at vi ønsket balanse i vår redaksjonelle omtale.

Det er grunn til å tro at Grimstad ikke har fått med seg noen av disse sakene, siden de mangler i hans kildehenvisninger. En telefon til Altaposten hadde gjort susen, men det kan tenkes at et tilsvar hadde forrykket hele tankerekken.

Tillit

Etter at dommen var forkynt, og etter at den var rettskraftig, valgte Altaposten å droppe en redaksjonell reprise av Mjøens påstander. Partenes posisjoner må sies å være nokså avklart etter en heftig sommer, men det er lov å være uenig. Da Altaposten i likhet med Journalisten, Sagat og Finnmark Dagblad fikk en likelydende anmodning om å ta inn Mjøens kronikk, valgte alle sammen å ta den inn. Jeg er fullt inneforstått med at en ny redaksjonell omtale med sterke påstander ville utløst samtidig imøtegåelse, men ser gjerne at PFU ser nærmere på Grimstads poeng i forhold til kronikker/kommentarer fra egne medarbeidere. Kronikken handler primært om Mjøens opplevelser av prosessen og ressursbruken i den forbindelse. Han velger i stor grad å dempe det som Grimstad mener burde kvalifisere til samtidig imøtegåelse. Hvis PFU mener at en slik kronikk fordrer samtidig imøtegåelse, vil det være interessant for både undertegnede og andre redaktører å se nærmere på en slik avgrensning. Grimstad har nemlig rett i at mangel på samtidig imøtegåelse er norsk presses store akilleshel.

Grimstad spør om jeg som ansvarlig redaktør støtter Mjøens følelse av å være forfulgt av politiet. Det har jeg ingen forutsetning for å ha noen mening om, men jeg har valgt å støtte en ansatt i en vanskelig tid. Han har også min fulle tillit som journalist, redaktør og fagmann. Som Grimstad vet, må tilliten være på plass, akkurat som man ikke kan være delvis gravid, eller delvis frifunnet av Alta tingrett i denne saken. Grimstads synes å mene at Mjøen er funnet skyldig, og behandler ham verbalt deretter. Det er trist. Hadde Grimstads motivasjon vært presseetisk fra første sekund, hadde vi vært beæret over at han viser interesse for en lokalavis i kalde nord.

Faktarusk

Litt rusk i forhold til fakta bør oppklares:

• Grimstad kaller Mjøens kronikk for renvaskingshistorie. Det blir rart. Det er Alta tingrett som har frifunnet og renvasket Mjøen for politiets påstander.

• Grimstad mener politimesteren blir krenket av andre mediers oppslag. Altaposten valgte ikke denne redaksjonelle løsningen og styrte unna det medieforskeren mener er krenkelser. Det blir merkelig at andre mediers oppslag skal gi Altaposten ekstra ansvar for samtidig imøtegåelse.

• Grimstad gjentar feilaktig at Mjøen stilte med fullmakt og underskrift fra kona. Fakta er at datteren søkte og leverte passøknaden. Mjøen har aldri levert søknad om pass med konas signatur, og har heller ikke skaffet en slik signatur. Det var hele poenget i dommen. Alle opplysninger i passøknaden er kvalitetssikret av politiet, og datteren har heller ikke fått pass på uriktig grunnlag.

• Politi og påtalemyndigheter er enige i at ingen har forsøkt å skaffe seg en personlig fordel i saken. Alminnelig rettfølelse tilsier at det ikke er gjort noe galt. Ifølge Høyesterett er det å signere for en annen når det foreligger fullmakt ikke ulovlig, dette riktignok i en sak som omhandlet gjeldsbrev.

• Jeg er enig i at krenkelser er sjangeruavhengige, men spørsmålet blir hvordan vi skal håndtere kronikker i forhold til faktagrunnlag. Det blir en tøff jobb, spesielt i valgkampen.

• Jeg velger å kjøpe påstanden om at Grimstad ikke er bunnløst forelsket i egne formuleringer, vel vitende om at bunnløse forelskelser gjerne er forbigående.

Powered by Labrador CMS