– Hadde det skjedd i Oslo, hadde det vært på Dagsrevyen

«Hei vi kan møtes hos Nidaros? (Stjeler en del kontorplass der)»

Meldingen som tikker inn er fra redaktøren i Norges første uavhengige debattavis.

Det er helt folketomt i Nidaros' lokaler, som ligger vegg i vegg med Olavshallen i Trondheim, denne regntunge onsdagen. Hele redaksjonen er på seminar, så Snorre Valens muligheter for å stjele en plass her i dag kan ved første øyekast regnes som ganske gode.

Valen er blid, legger den regnvåte jakka på en stol, serverer kaffe i pappkopper og småprater om været.

Det er kun én ansatt i Trønderdebatt. Han bruker av ressursene - og kontorene - i Nidaros og Trønder-Avisa når han trenger det, men det aller meste arbeidet gjør han selv.

Nå skal de ansette én til.

Handlefrihet i uavhengigheten

Historien om Trønderdebatt er en solskinnshistorie. Ideen vokste fram som et samarbeid mellom Trønder-Avisa, Nidaros, Arbeidets Rett og Namdalsavisa med lansering i 2020, før de bestemte seg for å skille seg ut, bli selvstendig, uavhengige.

Dermed har alt som blir publisert på Trønderdebatt vært gjenstand for en uavhengig vurdering, og ikke summen av vurderingene fra fire ulike aviser.

Det er både ryddigere og gir mer handlefrihet, mener redaktøren.

– Etter å ha holdt på i et år, var det på tide å gjøre opp status, hva har vi lykkes med, hva har vi ikke lykkes med, sier Valen og setter seg ned.

Den grove oppsummeringa fra redaktøren er at de på kort tid har utvida debattrommet i Trøndelag, betydelig.

– Vi har laget en slags friplass der sivilsamfunnet, organisasjonslivet, velgere og partier er de som bestemmer hva som er viktig, sier han, tydelig stolt.

Alle sier det er lettere å komme på trykk med sine meninger nå. De har flere debatter løpende samtidig, noe som gjør at konkurrentene også har blitt kjappere på labben.

– En ting er det vi selv publiserer, men det har også utløst en annen kultur for hvordan konkurrentene våre forholder seg til debattinnlegg, sier han og smiler.

– Samtidig ser vi at det øker Trøndelags tilstedeværelse i det offentlige ordskiftet og selv om Adressa er en større konkurrent, så er det jo ikke alle i Trondheim som leser den.

– Når jeg vurderer hva vi skal publisere later jeg som om Adressa ikke eksisterer, ler han.

Kjenner på distrikstsopprørsmuskelen

Målet har vært å reise nasjonal debatt fra Trondheim, men som en debattredaksjon utenfor Oslo, er ikke det alltid like lett.

Valen har begynt å kjenne på «distriktsopprørsmuskelen». Den som trenes hver gang saker av lokal art, men med nasjonal interesse, ikke når opp i riksmediene.

– Terskelen for at noe veldig mange er opptatt av skal få nasjonal oppmerksomhet, er veldig mye høyere når man begir seg utenfor Oslo.

Han sukker og forteller om fjorårets foreldreopprør i trondheimsskolen. Tusenvis av foreldre gikk ut og sa at noe måtte gjøres med ressurssituasjonen i skolen. Det var fakkeltog, folkemøter og flere bystyrepolitikere med panikk.

– Hadde det skjedd i Oslo, hadde det vært på Dagsrevyen. Det var et enormt opprør som skapte et enormt engasjement. Debatten oppstod hos oss, og det var bare trønderske medier som skrev om det.

Å vite hva som fenger

– Det kan skrives på kontoen for manglende erfaring, som helt fersk redaktør, det er mye jeg ikke kan og mye jeg ikke har lært enda.

Valen prater om algoritmer og lesertilpasning. Han har enda ikke skjønt hva som faktisk fenger og ikke av debattinnlegg.

– Jeg merker at jeg har blitt overraska over hvor uforutsigbart det er hvilke debattinnlegg som får enorm trafikk og ikke. Jeg kan tro at et innlegg er ganske kjedelig, men jeg publiserer likevel, for jeg ser det er et perspektiv der som er interessant. Og så blir det gigantisk!

– Noen ganger kan jeg tro at noe blir en kioskvelter, og så er det ingen som bryr seg.

– Jeg synes det er oppløftende at det er så uforutsigbart.

Alt skal sidestilles

De tok et bevisst valg da de startet Trønderdebatt. Alt av innhold skal sidestilles. Hovedregelen er at det meste som kommer inn av debattinnlegg publiseres.

Valen kaller det en rikdom.

Han har aldri likt det åpenbare hierarkiet i de tradisjonelle avisdebattene. Hvor de faste spaltistene får de flotteste plassene, hvor kronikkene fylles av de med høyere utdanning og hvor folkets røst ender opp nede i det ene hjørnet, uten bilde og med masse utropstegn.

– Om du er en kis som er rasende fordi bussholdeplassen din er flytta femti meter eller om du er en professor på NTNU som skriver 14.000 tegn om kompleksiteten i internasjonale klimaforhandlinger, så dekker, presenterer og fronter vi sakene likt, sier han, krysser armene og lener seg tilbake i stolen.

Det er tydelig at dette er viktig for Valen, og det er kanskje en av grunnene til at det går så bra for den digitale debattavisa.

Å hjelpe folk som aldri har skrevet debattinnlegg før. Gi dem rom, og en mulighet til å mene, har vært en av grunntankene til Valen.

– Det er en verdi i seg selv å publisere innlegg fra folk som kanskje aldri har skrevet et innlegg før, men som trenger hjelp over streken for å få det i en forfatning som gjør at det lar seg publisere, sier han.

– Jeg husker selv hvordan det var å være kandidat i en valgkamp og ikke komme på trykk noe sted med det jeg faktisk hadde lyst til å snakke med velgerne om, fordi det kom masse vesentlighetskriterier i veien i den eneste avisa vi hadde å forholde oss til.

Fra politiker til redaktør

Med bakgrunn som stortingspolitiker og NTNU-kommunikasjonsrådgiver, hadde han egentlig aldri sett for seg en karriere i media, men stillingsinstruksen: «Hvordan utvide offentligheten og sørge for mer politisk debatt i Trøndelag» virket forlokkende på den tidligere SV-nestlederen.

– Trondheim lider av en ganske forsteina politisk kultur. Det er bedre i gamle Nord-Trøndelag, men i Trondheim har Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet styrt siden før årets førstegangsvelgere ble født, sier han og tenker seg om før han fortsetter:

– Du trenger en vital opposisjon fra høyresiden i Trondheim for å styrke den demokratiske debatten. Det er det mange som har herjet godt ut på venstresiden i Trondheim som er enige i.

Han får ofte spørsmålet om hvordan han kan publisere ting han selv ikke enig i.

– Det er ingen stortingspolitikere som sier ting de bare mener selv. Jeg har jo stått på Dagsrevyen og sagt ting jeg er dypt uenig i med stor innlevelse, fordi det var jobben min og fordi landsmøtet hadde bestemt at det mener SV, sier han og legger til:

– Det er nok en fordel i denne jobben å ha vært politiker, hvor det er en så sterk kultur for uenighet og det å håndtere uenighet.

Ytringsfrihetens grenser

Selv om Trønderdebatt favner mange, er det fortsatt enkelte innlegg de velger å ikke publisere. Det kan være fordi innlegget ikke tilfører noe nytt, eller det kan være fordi det er en for stor presseetisk jobb å skulle redigere det ned til et punkt der det er forsvarlig å publisere.

De publiserer heller ikke udokumenterte påstander.

– Jeg skiller meg nok litt fra enkelte kolleger, jeg forbeholder meg retten til å si at ytringsfriheten er den viktigste friheten vi har, men jeg plikter ikke til å sette ting på trykk som er udokumenterte eller i verste fall kan være farlige. Jeg synes ikke at det å publisere ting som er så drøyt som mulig er en måleenhet for ytringsfriheten.

– Hadde jeg sagt dette for ti år siden, hadde nok noen i meningseliten i Norge gått ut og sagt at jeg hadde et problematisk forhold til ytringsfriheten. Men erfaringen til nå er jo at folk skriver saklig og godt når debattavisa er lokal. Trønderdebatt skal være stua vår, og navnet vårt gir en nærhet. Folk som kanskje ellers hisser seg opp i kommentarfelt, valser jo ikke inn i stua til folk og sjikanerer hverandre.

Fremtidens debattformat?

Målet for Trønderdebatt er å stabilisere seg som en større debattavis. De ønsker seg flere lesere, og de ønsker å sette i gang flere debatter som setter seg, og som fortsetter andre steder i landet.

– Vi er Norges eneste rene debattavis. Vi lager ei avis som rendyrker diskusjonen mellom folk, og som utforsker og holder seg til det. Uten å bli for pompøs, tror jeg erfaringene vi gjør kan være nyttig for andre nyhetsmedier også.

– Det er et format jeg har veldig trua på, sier Snorre Valen og tar på seg jakka.

Kontoret er i ferd med å fylles med Nidaros-journalister, og Valen, som tross alt bare stjeler en plass her, går ut i regnet igjen.

LES OGSÅ:

Kryptiske hint om ny Schibsted-satsing i vest: – Har noen vi har lyst til å overraske