Den utenkelige voldtektshistorien ble 12.000 reportasje-ord, en podcast, en bok og snart en Netflix-serie

En amerikansk tenåringsjente – Marie – blir beskyldt og dømt for å ha diktet opp en voldtekstshistorie for politiet i USA. Et par år senere nøster politiet i en annen stat opp en stor serievoldtektssak. I det beslaglagte materialet finner de også bilder og video av Marie, hvor hun blir voldtatt.

– Det som skjedde er virkelig vanskelig å fatte. Hun anmeldte voldtekten og gjorde alt en kan håpe på i en slik sak. Men etter én dag begynte politiet å tvile på at hun snakket sant, så endte hun i stedet opp med å bli siktet.

– Beundringsverdig

Det sier Ken Armstrong, en av journalistene bak An Unbelievable Story of Rape – En utenkelig historie om voldtekt, som ble til en reportasje på 12.000 ord fra journalistikk-nettstedene The Marshall Project og Propublica, podkast-dokumentaren Anatomy of Doubt hos This American Life, boka A False Report: A True Story of Rape in America, og snart – TV-serien Unbelievable på Netflix.

Armstrong fortalte om arbeidet på Skup-konferansen i Tønsberg forrige helg, hvor han ble intervjuet av Dagens Næringsliv-journalist Emma Clare Gabrielsen.

– Grunnene til at Marie ville fortelle sin historie var de mest beundringsverdige grunnene du kan tenke deg. Å gjenoppleve det hun hadde vært gjennom var utrolig smertefullt, men hun ønsket å forhindre at det samme skulle skje med andre, sier Armstrong.

Og også denne historien fikk ringvirkninger. I tillegg til å bli publisert av et av USAs største radioprogrammer og podkaster, to store journalistikk-nettsteder i ei bok og snart også som dramaserie, ble den også omtalt av flere andre medier. The New York Times skrev i sin bokanmeldelse at historien har en «moralsk klarhet», som også gjør prosjektet betryggende.

Den alvorlige historien gikk også viralt på nett og i sosiale medier, ifølge Armstrong, og ble den hittil mest leste saken hos både The Marshall Project og Propublica.

– Jeg tror folk satte pris på at de fikk friheten til å tenke selv, og ikke ble fortalt hva de skulle tenke. I tillegg var det som skjedde helt utenkelig for folk.

Ventet sju år og sju måneder

Politiet har begynt å bruke historien i opplæring til etterforskning av seksualforbrytelser, ifølge Armstrong, blant annet i hvordan ikke gjøre noen antakelser, men la bevisene tale for seg.

Da han begynte å jobbe med saken hadde det gått sju år siden Marie opplevde at en mann kom inn på soverommet hennes mens hun sov, voldtok henne og fotograferte henne, og hun endte med å selv bli dømt. Han forteller at han har en «ring senere-liste», med personer han bør ringe når mediestormen rundt dem eller saken deres er over.

– Det er usannsynlig at de ønsker å snakke når de står midt oppi det. Men når de har hatt tid til å samle seg og fått det hele litt på avstand, da ønsker de ofte den muligheten velkommen, sier han.

Armstrong kjente saken fra lokalpressen, men savnet Maries stemme – hun hadde ikke fått fortelle sin historie i mediene. Dessuten stod det store spørsmålet ennå ubesvart: «Hvordan kunne politiet ta så feil og lande på en så utenkelig konklusjon?».

Han begynte med å sende Marie en e-post, som ble starten på en sju måneder lang e-postutveksling der Marie fikk stille alle spørsmålene hun ville, og Armstrong sendte lange e-poster tilbake, der han svarte så godt han kunne.

– Jeg lar alltid kildene få stille alle spørsmålene de måtte ha før jeg stiller det første spørsmålet.

Marie ville særlig vite om hvilke følger reportasjen kunne få, og Armstrong fortalte om arbeidet han hadde gjort tidligere, om lover som hadde blitt endra, og hvordan This American Life har vært med å endre måten folk tenker om saker, fordi de når så bredt ut.

Etter sju måneder sa hun ja til å la seg intervjue.

Overraskelsen som ble til det bedre

– Men etter at du hadde jobbet med saken ei stund skjedde det noe rart? spør Emma Clare Gabrienlsen på Skup-scena.

– Ja, rart er et godt ord for å beskrive hva som skjedde, svarer Armstrong.

For omtrent samtidig, i staten Colorado, hadde en annen journalist begynt å nøste opp i den samme saken.

– Jeg fikk en e-post fra redaktøren i The Marshall Project, hvor jeg jobbet, der det kun stod to ord i emnefeltet: «Oh, shit».

Den lite lovende åpningsteksten var til den utenkelige beskjeden om at Propublica jobbet med samme sak. Da de fant ut dette hadde de to valg, forteller Armstrong: de kunne enten skynde seg å publisere begge to, og ingen ville bli fornøyde med resultatet, eller de kunne samarbeide. De endte med å gjøre det siste.

– Det hadde aldri skjedd for ti år siden. Da var konkurranse den dominerende drivkraften i mediehusene, mens nå satses det mer på samarbeid. Det er bra.

I alt det utenkelige, var det også ganske utenkelig andre vei at de to journalistene hadde startet i hver sin ende av historien – Armstrong med Maries historie og etterforskninga som gikk galt, og Propublicas T. Christian Miller med etterforskninga i Colorado, der de klarte å spore opp og arrestere serie-voldtektsmannen. I tillegg passet de svært ulike skrivestilene deres veldig godt sammen, mener Armstrong.

Mens Miller nesten cinematiske fortellerstil kledde historien om jakten på en kriminell, med mange scener, adverb, og beskrivelser, passet Armstrongs nøkterne skrivemåte til den delen som egentlig var et studie av tvil, ifølge den amerikanske journalisten.

– Mye å lære av radio

Spillet mellom disse to historiene var også en av nøklene til å få leserne til å henge med gjennom 12.000 ord. Mens Colorado-etterforskninga ble fortalt scenisk og kronologisk med en sterk drivkraft, hoppet Maries historie i tid og sted.

Leserne skulle komme til flere og flere lag av historien etterhvert som de leste, og store og små spørsmål ble plassert ut i teksten, slik at leserne skulle bli så nysgjerrige at de måtte lese videre. Det første er «Hvorfor løy Marie om å ha blitt voldtatt?»

– Men når man leser videre skjønner man etterhvert at det egentlige spørsmålet er «Hvorfor blir ikke Marie trodd?» sier Armstrong.

Radiodokumentaren hadde en ganske annen oppbygging enn teksten. Her ville de ikke vente med å fortelle at Marie faktisk ikke hadde dikta opp voldtektshistorien, i frykt for at lytterne skulle høre bare første del av historien, og dermed sitte igjen med det inntrykket. Fordi radio har en evne til å formidle følelser på en helt annen måte enn tekst, funket det likevel bra, mener Armstrong.

Det var første gang den drevne journalisten jobbet med radio, og han forelsket seg i formatet, sier han fra scena i Tønsberg.

– Jeg har alltid vært en stor tilhenger av radio, og nå skjønte jeg at det har mye å lære oss skrivende, med tanke på hvordan vi intervjuer. I radio spør vi ikke etter informasjon, vi spør etter historier. Da må vi selv snakke mindre og lytte mer, bare la dem snakke, sier han, og beskriver seg selv som en avbryter i intervjusituasjoner.

Det måtte han øve seg på å ikke være, og da han intervjuet en av etterforskerne som snudde Maries sak til en dom mot henne, var det ett spørsmål som virkelig traff politibetjenten: «Tenker du ofte på Marie?»

– Han ble helt stille, og følelsesladd, fikk tårer i øynene. Det ble en pinlig stillhet på 29 sekunder. Men jeg klarte å bare sitte der, uten å si noe. Da skjønte jeg at jeg hadde lært noe.

LES OGSÅ:

New York Times' Adam Goldman bruker flere tiår på kildepleie. Det har gitt ham to Pulitzer-priser

Her deler stjernejournalisten noen av sine metoder.