Helge og Anniken sover sammen. Dette bildet ble tatt kort tid etter det bildet som ble Årets bilde (se litt lenger ned i saken). Foto: Brian Cliff Olguin
Helge og Anniken sover sammen. Dette bildet ble tatt kort tid etter det bildet som ble Årets bilde (se litt lenger ned i saken). Foto: Brian Cliff Olguin

BILDET: Tre ødelagte filmruller ble grunnen til at Brian Cliff Olguin dro tilbake. Den dagen tok han Årets bilde 2018

Slik jobbet fotografen med prosjektet om fattige i Oslo.

Publisert   Sist oppdatert

– De var ganske slitne den dagen, og Anniken ville gå og legge seg først. Det hører med til historien at jeg faktisk hadde vekket dem. Klokka var to om ettermiddagen. De har sin egen døgnrytme.

Det forteller fotograf Brian Cliff Olguin om dagen da han tok bildet som senere ble kåret til Årets bilde 2018. Den ettermiddagen var en av mange rolige ettermiddager hos paret Anniken og Helge i sosialboligen på Torshov. Det skjedde ikke stort i livene deres, men det var det fotografen gjerne ville fange på film.

– Etter hvert ville Helge også gå og legge seg, og satte seg på sengekanten. Han tok hånda til Anniken og jeg sa «bare sitt der litt og se på meg». Det er jo et portrett, så jeg ba ham om å sitte stille. Det fine med Helge er at han er veldig tålmodig.

Bilal bor halve tiden hos faren sin. Foto: Brian Cliff Olguin
Bilal bor halve tiden hos faren sin. Foto: Brian Cliff Olguin
Foto: Brian Cliff Olguin
Foto: Brian Cliff Olguin

Olguin tok to eksponeringer av Helge, mens han holdt i hånda til sin sovende kjæreste. Det ene bildet hadde feil fokus, det andre ble årets bilde. Det vant også førstepris i kategorien «Dagligliv i Norge» i samme konkurranse.

«Fotografiet har en tidløshet over seg, det kunne vært for hundre år siden, men det er det altså ikke. Dette er Norge i vår tid», skrev juryen i sin begrunnelse.

– Jeg hadde tenkt på det, at det hadde vært interessant om man ikke helt klarte å se når bildene var tatt. At juryen mente det var veldig fint å høre.

Helge og Anniken. Bildet ble kåret til Årets bilde 2018. Foto: Brian Cliff Olguin
Helge og Anniken. Bildet ble kåret til Årets bilde 2018. Foto: Brian Cliff Olguin

En siste tur

Prosjektet hans handler om fattige i Oslo, og noen av bildene er også med i boka Bygården, som han laget sammen med samboer Mirjam Sorge Folkvord. I boka blir vi med inn «bak gardinene» i flere bygårder på Torshov i Oslo. Denne ettermiddagen ble en ekstratur til sosialboligene.

Olguin hadde nemlig tatt alle bildene til boka. Han hadde framkalt stort sett alle filmene selv, men da han sendte inn de siste ti filmene til framkalling ble tre filmruller ødelagte.

Han ble veldig lei seg, og måtte tilbake for å ta noen nye portretter som kunne funke i boka.

– Jeg mener fortsatt at det var mange gode bilder på de rullene, men det får jeg aldri vite. Helge og Anniken hadde heldigvis blitt vant til at jeg ofte kom tilbake. Og det bildet ble jo til etter disse tre ødelagte rullene.

Han forteller om litt høye skuldre denne dagen, om at lyset jobbet litt mot ham, men også litt med ham. Han klatret opp på en stol inne på det trange soverommet, for å få vinkelen han ønsket med sitt Mamyia RB 67, som er et ganske stort og tungt analogt mellomformatkamera. Et sånt hvor du må stå på oversiden av søkeren og se ned i den. Bildet ble tatt på 1/30 eller 1/15 sekund for ikke å presse filmen.

– Hva forteller bildet, tenker du?

– Jeg mener det forteller en kjærlighetshistorie, eller i hvert fall om et forhold, og om hvem som tar vare på hvem. Jeg tror også det forteller om at noen har det såpass tøft at velger å dele en 90-seng, og at folk holder sammen på tross av vanskelige forhold. Jeg håper også det forteller hvor viktige vi mennesker er for hverandre.

Kåre. Foto: Brian Cliff Olguin
Kåre. Foto: Brian Cliff Olguin
Kjøkkenet til Kåre. Foto: Brian Cliff Olguin
Kjøkkenet til Kåre. Foto: Brian Cliff Olguin

Fordommer og lærepenger

Olguin og Folkvord hadde besøkt beboere her siden 2015, gradvis bygget tillit, blitt kjent og blitt invitert hjem til dem mange har fordommer mot: sosialklienter, narkomane, fattige innvandrerfamilier – folk som har havna på utsida, og derfor har fått bolig fra kommunen.

– Jeg tror nok bildet oppfyller noen av fordommene. Personene er jo slitne og man ser at det er et levd liv. Men jeg tror også det er godt for folk å se noen som er våkne i blikket, en som gir deg et blikk tilbake.

De hadde selv fordommer da de kom hit, forteller Olguin. Deres første møte med området var da de selv dro på visning i én av bygårdene, da flere av leilighetene dukket opp på Finn.no, innenfor deres prisklasse. De ble møtt av totalrenoveringsobjekter, knuste ruter, pappkartonger i vinduene, og folk som hang i gangene. Inntrykket var litt «guffent», men besøket vekket deres journalistiske interesse.

I ettertid har jeg tenkt at jeg preget ham med mine fordommer om stedet. Han bare leverte på de tingene jeg hadde sagt til ham om at stedet er farlig. Det var egentlig en lærepenge for meg.

Brian Cliff Olguin

De første bildene Olguin tok var til en oppgave i et mastergradsemne han tok i dokumentarfoto ved Høgskolen i Volda, og var det han kaller «kikkerbilder» – bilder tatt på avstand, som ga en viss følelse av området men ikke av menneskene som bodde der.

Så inviterte han seg hjem til Bjørn, som han traff utenfor. Bjørn var veldig åpen, fortalte mange historier om både reiser og voldsepisoder han hadde vært med på.

– Så tok han opp en sigar, fyrte den opp og sendte masse røyk mot kamera. Det hele var veldig visuelt og tøft, og jeg tenkte «shit, sånn er folk her».

Slik hadde han også sett for seg stedet, actionfylt og litt farlig, forteller han, og det var dermed slike spørsmål han stilte Bjørn. Senere skulle han forstå at det ikke var bare slik likevel, og at det er dette som kan være faren med å jobbe med kortere reportasjer – at man gjerne oppsøker de spektakulære eller traumatiske bildene, ikke bilder der det ikke skjer noe som helst.

– I ettertid har jeg tenkt at jeg preget ham med mine fordommer om stedet. Han bare leverte på de tingene jeg hadde sagt til ham om at stedet er farlig. Det var egentlig en lærepenge for meg, at jeg bør være mer forsiktig og si litt mindre i begynnelsen, sier han.

Et av de første bildene Olguin tok var dette av Bjørn, eller «Kiwi», som han kaller seg. Foto: Brian Cliff Olguin
Et av de første bildene Olguin tok var dette av Bjørn, eller «Kiwi», som han kaller seg. Foto: Brian Cliff Olguin

– Målet mitt som fotograf er ikke å gi sannheten, fordi sannheten kan være så mye forskjellig, men å være mest mulig sannferdig som dokumentarfotograf.

For å få dét til trengs tid. Mye tid. I løpet av årene de jobbet med prosjektet kom Folkvord og Olguin tilbake til området mange ganger. Mange av beboerne var skeptiske, og særlig barnefamiliene trodde de kom fra NAV eller barnevernet. Det hjalp heller ikke at de i begynnelsen ikke kunne forklare hvor bildene skulle publiseres eller hva prosjektet skulle bli til. Det visste de heller ikke selv.

Synlighets-stunt ble egen utstilling

Heldigvis fikk de god hjelp fra sosialarbeiderne i bydelen, som veldig godt skjønte hva de holdt på med, og hjalp dem med å gradvis bygge tillit hos flere og flere. I tillegg fikk Olguin en idé: i stedet for å snike rundt med kamera, hva om han gjorde seg mest mulig synlig som fotograf?

Dermed rigga han seg til mellom bygårdene med en hvit fotobakgrunn og det største analoge kameraet han kunne finne hjemme, som han senere brukte også til resten av prosjektet, sammen med et eller to andre kameraer.

– Jeg tenkte det kunne bli litt gøy og at jeg kunne gi dem små bilder i gave. Håpet var at det kunne bygge tillit, og at de bedre kunne forstå hvem jeg er.

Det funket. Folk begynte å samle seg rundt dette improviserte, utendørs fotostudioet for å bli fotografert. Tanken var egentlig aldri at disse bildene skulle brukes, men de ble printet opp i store formater til utstillinga På øyenhøyde, som ble stilt ut i nærmiljøet i 2017.

– Jeg har hørt at folk ble glade og stolte for at jeg hadde sett dem og portrettert dem. Etter det løste det seg veldig opp.

Det ble mange besøk, mange bekjentskaper og mange samtaler. Slik er fotografen Brian Cliff Olguin, han begynner ikke bare å fotografere, han snakker med folk.

– For meg er det viktig å formidle en intimitet som ikke er invaderende. Det skal føles intimt uten at du føler at det er vulgært. Det gjelder også for meg som menneske. Jeg liker å være tett på folk, men ikke så tett på at folk ikke liker meg.

– Et portrett er på mange måter et møte mellom en fotograf og en annen person. Hva legger du i det møtet?

– Det møtet er kjempeviktig, og jeg legger mye av meg selv i portretter. Jeg må dele noe med dem så de kan dele noe med meg. På den måten er et portrett nesten et samarbeid, selv om det alltid er fotografen som styrer. Bildet er min tolkning av virkeligheten.

Fotograf Brian Cliff Olguin tok det første bildet i Bygården-prosjektet i 2015. Foto: Kristine Lindebø
Fotograf Brian Cliff Olguin tok det første bildet i Bygården-prosjektet i 2015. Foto: Kristine Lindebø

– Ikke hele sannheten

Mange av bildene som ble med i boka ble tatt mot slutten. Da hadde han møtt beboerne mange ganger, ikke fotografert hver gang, men snakket mye med dem for å komme tett på. Dessuten hadde han bare ti til tolv bilder i hver filmrull, og film er dyrt. Baksiden med måten han jobber på, mener Olguin, er at han ikke blir like mye «flue på veggen», men samtidig mener han fotojournalistikken trenger ulike uttrykk.

– Hva tror du bildene dine forteller, mer enn hva ordene kan si, om fattigdom i Norge i dag?

– Jeg tror at det er vanskeligere å nekte eksistensen til noen som er avbildet. Det er litt som at det er foran deg og dine øyne og den visuelle sansen vår er veldig tett knyttet opp til hva vi betrakter som sant. Bilder kan berøre folk ganske kjapt, men det må være ett eller annet der som gjør at folk stoppet opp. Et blikk, en detalj eller noe annet.

Fotograf Olguin mener også bilder kan være veldig urettferdige, fordi en gjerne har en blind tro på at bildet forteller hele sannheten. En del av Helges sannhet er at han også bruker narkotika, men akkurat denne delen valgte Olguin å ikke ta med, fordi den er en så liten del av de livene han fikk komme inn på og fortelle om. Da handler historien mer om kjærlighet, enn om rusmisbruk, mener han.

– Dette er min tolkning av fattigdom i Norge. Dette er ikke hele sannheten, og det er ikke meninga at det skal være det heller.