Mediene strever med Breivik

Terrorsakens første åtte dager har satt mediene på den vanskeligste prøven vi har hatt på mange tiår. Ganske uforenlige krav står mot hverandre: Åpenhet om rettsprosessen og tiltaltes rettigheter mot bekymring for å legge sten til ofrenes byrde eller gå Anders Behring Breiviks ærend. Jeg har sjelden vært mer i tvil om beste svar.

Breivik har delvis fått den talerstolen han søkte i Grubbagata og på Utøya. Det er uenighet om han mestrer den, men vi kan anta at han ikke har vunnet mange tilhengere. Hensyn til ofrene la rammer for pressens dekning, med grenserdomstolene bidro til å sette.

Tiden er langt fra moden til å felle dom over medienes arbeid. Til det er selve saken altfor vanskelig og tolkningsmulighetene så mange. I det perspektivet er selvsagt også forbudet mot tv-overføring av tiltaltes forklaring en stor hemsko.

Noen trekk er like fullt tydelige. Et historisk høyt antall journalister deltar i dekningen av den samme rettssaken. Det skjer uten synlige overtramp, med respekt for partene og uten at mediene blir like. Snakket om “Sirkus Breivik” forstummet raskt.

Nettmedienes rettsreferater i sanntid via egne liveløsninger gir allmennheten muligheter til å følge forklaringer og utspørring på plattformer som utvider den demokratiske kontrollen. VG Nett imponerer aller mest. På forskjellig måte og med ulik grad av forsiktighet, formidler nettavisene det som skjer i retten til folkejuryen. Enigheten om å selvsensurere tiltalens detaljer var ubetenksom, men forståelig i den nervøse stemningen som hersket ved sakens åpning.

Fjernsynets dekning av de daglige pressekonferansene med aktorat og forsvarere demonstrerer rettsåpenhetens kjerneverdier. Men forsøkene på å faktasjekke i filler Breiviks talerstol, har etter mitt syn gjort mer skade enn gagn. De er metodisk svake og preget av ønsket om å avsløre eden tiltalte, men helt uten overbevisningskraft. Det er synd at redaktører ikke makter å hindre denne fiaskoen.

Språket i medienes dekning av rettssaken, er også helt uvanlig. Hvis man vil være streng, tilfredsstiller den ikke kravene til åpenhet vi har rost statsministeren og andre for. Kommunikasjonsrådgiver Stefan Brunvatne hadde en interessant drøftingav dette i Aftenposten i går. 

Ofte bryter språket sammen under trykket av Breiviks ugjerninger og tidligere uvettig omgang med sterke ord. De trenger også inn i nyhetsdekningen og setter oss forbigående år tilbake i etikken som skulle styre saklig og balansert rapportering. “Iskald” og “følelsesløs” blir hindre for å skjønne hva som foregår i rettssal 250, fattigmannspynt på det faktum at ordene vi har, ikke strekker godt nok til.

Selvsagt fins det flere unntak. Aftenpostens Kjetil Østli leverte mot slutten av den første uka en tekst blottet for klisjeenes stengsler.

Norske medier har nok aldri publisert flere parallelle analyser. I rettssakens åpningsuke var det langt mellom de åpenbaringene. Det virket på meg som om grundig forarbeid la for sterke føringer. Men etter hvert virker det som usikkerheten i kommentariatet er blitt sterkere. Det gjør budskapet mer interessant.

Advarslene mot å gi Breivik en talerstol var mange før rettssaken. Tiltaltes rett til å forklare seg er en bærebjelke i rettssikkerheten og åpenhet om rettens forhandlinger et viktig prinsipp for mediene. Men rettssaken har gitt Breivik så rik anledning til å utbrodere sine ekstreme forestillinger, at det forundrer mangeutenlandske observatører. Drapsmannens utlegninger om politsk forræderi overfor den muslimske fare, deles av flere. Derfor er det vanskelig å akseptere at ugjerninger kan gi en fanatiker en slik plattform. Alle har krav på et fullgodt forsvar. Men ønsket om tv-overføring er ikke en rettighet. Presseforbundet hadde nok regnet med å få rettens nei også i dag.