NP-general Per Edgar Kokkvold. Foto: Kathrine Geard
NP-general Per Edgar Kokkvold. Foto: Kathrine Geard

Vær edruelig

KOMMENTAR: Per Edgar Kokkvold gir Helge Simonnes og Anders Cappelen svar på tiltale.

Publisert Sist oppdatert

Helge Simonnes – applaudert av den aldri sviktende Anders Cappelen – er kritisk til deler av pressens selvjustis. Det vil si: Simonnes vil forbedre selvjustisen. Sier han. Cappelen, derimot, er i praksis ute etter å avskaffe den. Begge to påberoper seg Lord Leveson, som har omtrent like stor relevans for norsk presse som Bachar al-Assad har for norsk politikk.

Helge Simonnes fremstiller den norske selvjustisen nærmest som ”min” selvjustis, og mitt virke som generalsekretær i Norsk Presseforbund som den siste rest av det opplyste enevelde. (Jfr kommentaren «Presseetikken etter Kokkvold»)

Jeg sitter ifølge Simonnes ”minst med bukta og begge endene i alt som har med presseetikk å gjøre”. ”Minst” med bukta og begge endene! Intet mindre. Men dette er vel ikke helt sant?

«Han (altså jeg) foreslår for styret i Presseforbundet hvem som skal være medlemmer i Pressens Faglige Utvalg», skriver Simonnes. Dette er i beste fall en halvsannhet. Det er Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening som nominerer de fire pressefolkene i utvalget. Men det er riktig at jeg foreslår hvilke tre fra den såkalte allmennheten som skal sitte i utvalget. Det skjer etter en omfattende prosess med konsultasjoner både med personer og institusjoner utenfor pressen. I dette arbeidet legges det avgjørende vekt på å finne fram til mennesker med stor integritet, godt skjønn, etisk bevissthet, og ikke minst kunnskap og erfaring om mediene også fra den ubehagelige siden. Og så er det opp til Norsk Presseforbunds styre å foreta det endelige valget.

 Dessuten, skriver Simonnes, sitter jeg med saksforberedelsene når det gjelder endringer i Vær varsom-plakaten. Ja, det er riktig. Det er faktisk jobben min som generalsekretær. Når pressens etiske normer ikke fanger opp åpenbare presseetiske problemstillinger, er det min plikt å spørre NP-styret om det ikke er på tide å gjennomgå plakatene på nytt. Det samme gjelder dersom privatpersoner eller samfunnsinstitusjoner utenfor pressen har kommet med relevante innspill til endringer. Så vidt meg bekjent, er vi ganske alene blant selvjustisorganer om aktivt å søke råd utenfra.

Dersom Norsk Presseforbunds styre vedtar å revidere plakatene, blir det samtidig oppnevnt en representativ revisjonskomité for å gå igjennom hele plakaten eller deler av den. En slik komité er for tiden i arbeid, etter innspill blant annet fra to avholdsorganisasjoner og fra Likestillings- og diskrimineringsombudet.

Innstillingen fra denne komiteen, hvor jeg bare er ett av mange medlemmer, blir deretter sendt på en omfattende høringsrunde blant Presseforbundets medlemsorganisasjoner. På grunnlag av høringsuttalelsene fatter NPs styre sitt endelige vedtak.

 For det tredje: Det er ikke jeg som skriver sakssammendrag og innstillinger til Pressens Faglige Utvalg. Det gjøres av godt kvalifiserte saksbehandlere i PFU-sekretariatet. Sakene diskuteres grundig i sekretariatet. Som sekretariatsleder er det min rett, og min plikt, å be om en annen konklusjon dersom jeg mener at Vær Varsom-plakatens formuleringer, forarbeidene og PFUs tidligere praksis skulle tilsi det. Det er ikke noe som skjer veldig ofte, og naturligvis er ingen sak avgjort før PFU har behandlet den.

 Slik må det nødvendigvis også være, dersom man ønsker å opprettholde en selvjustis på siden av domstolene, med etiske normer som praktisk talt uten unntak er strengere enn loven, til dels mye strengere.

 Jeg tåler både ros og ris, og er uenig med Nietzsche som mente at ros var viktigere enn ris. Ris er mye viktigere enn ros, i hvert fall i det offentlige rom. Men jeg reagerer sterkt når Cappelen fortsetter å hevde at klageprosessen i PFU er ”gjennomsyret av overgripers perspektiver” (!), og at PFUs medlemmer heller ikke leser saksdokumentene. Naturligvis hender det at ikke alle har lest alt, og alt er heller ikke alltid like relevant. Men de som hevder at utvalgets medlemmer normalt ikke er opplest og uhyre godt forberedt til møtene, vet ikke hva de snakker om.

 People who think they know everything infuriate those of us who do. (Det siste var en spøk, dersom noen av herrene skulle være i tvil).

 Kokkvold svarer på noen av Anders Cappelens spørsmål i kommentarfeltet under Helge Simonnes’ kommentar.

 

 

 

Powered by Labrador CMS