Anders Grønnebergs musikkanmeldelser provoserer ennå, 27 år etter at han begynte i Dagbladet.
Anders Grønnebergs musikkanmeldelser provoserer ennå, 27 år etter at han begynte i Dagbladet.

– Folk vil misforstå i dag

Den kontroversielle og MGP-aktuelle anmelderveteranen styrer unna sosiale medier.

Publisert Sist oppdatert

– Jeg har fått veldig mange e-poster, sier Anders Grønneberg (59).

– Jeg har fått noen saklige som etterlyser bedre vurderinger - og mange stygge som nærmer seg hatmeldinger. Men det er jeg vant med, så det tåler jeg. Stikker du hodet fram, risikerer du å få det kappet av.

Dagbladet-veteranen konstaterer at kritiker-kritikken har haglet siden han ga Melodi Grand Prix-artisten Andreas «Tix» Haukeland terningkast én forleden. Det gikk ikke hjem i sistnevntes fanskare da Grønneberg på trykk lovte å «spise Tix-pannebåndet, på en seng av knuste glasskår fra brillene hans, dersom han vinner MGP-finalen».

Skjønt, det kunne vært verre.

– Jeg har mail og telefon – det er det jeg har av «sosiale medier». Jeg har ingen av de andre tingene, humrer Grønneberg.

– Hadde jeg vært på Facebook og de andre kanalene, ville jeg fått enda mer tyn.

Selvsensur

Som originalbassist i Østfold-kvartetten CC Cowboys har Grønneberg artistbakgrunn selv. Stadig holder han rockemusklene lunkne i festorkesteret Dagbandet, sammen med kolleger som Asle Hansen og Ralf Lofstad.

Kulturreporter- og anmelderkarrieren hans i Akersgata startet i 1994. Han mener han er et slags levende bevis på at takhøyden har falt både blant lesere og i kunstmiljøer siden da.

– Folk blir «krenket» for alt mulig. Snart kan du ikke skrive noe uten at et eller annet menneske føler seg tråkket på, sier Grønneberg, som hevder utviklingen har ført til sterkere selvsensur i pressen.

Anders Grønneberg er også utøvende musiker, selv om festorkesteret Dagbandet ligger i koronadvale. Her sammen med Asle Hansen (t.h). Bildet er fra NTBs julebord.
Anders Grønneberg er også utøvende musiker, selv om festorkesteret Dagbandet ligger i koronadvale. Her sammen med Asle Hansen (t.h). Bildet er fra NTBs julebord.

– Hvis noe kan tolkes i verste mening, blir det fort sånn. Og vi er blitt mer føre var. Hvis det finnes en mulighet for at noe vil støte noen, skal det omformuleres, enten det gjelder journalistikk eller meningsytringer.

Ikke at Grønneberg lar seg kneble. Kontroverser har vært et refreng – eller i det minste en bridge – i gjerningen hans. Tilbake i 2012 la han seg ut med villmarkssønnen Lars Monsen, idet denne slapp popballaden «When Heroes Are Made» sammen med sin bedre halvdel Trine Rein.

Ifølge Grønneberg hadde vi å gjøre med «et sfærisk, klisjéfylt tablå dynket i new age-søl og sprøytet utover Rørosmarka med gjødselspreder». Ifølge Monsen var «Grønskeberg» helt på bærtur.

– Jeg står for det – den var jo veldig dårlig. Monsen svarte med å stave navnet mitt feil, sånn barnslig hersketeknikk. Så han er en like dårlig taper som musiker – men en fantastisk idrettsmann, da. Jeg har full respekt for ham, selv om det er visse ting han burde holde seg for god for.

Eplekjekk

Det sagt, det finnes artikler og etterspill Grønneberg kunne vært foruten. I 2016 omtalte han den aserbajdsjanske MGP-kandidaten Samra som en «veldreid lekkerbisken», hvilket slo elendig an i feministkretser i oppkjøringen til «Metoo»-kampanjen. Han påpeker til sitt forsvar at han er far til tre jenter og respekterer unge kvinner deretter.

Mer graverende: I fjor, også i MGP-kontekst, kom han i skade for å melde at Kevin Boine-bidraget «Stem på mæ» «[h]øres ut som en genfeil, og burde vel vært fjernet tidlig i svangerskapsforløpet». Resultatet var henimot amerikanske abortspørsmålstilstander i kommentarfeltene.

– Klart det var en uheldig formulering – som jeg beklaget, selvsagt. Men folk vil misforstå i dag. Det gjør at sånne som meg må passe seg. Alle burde skjønne at det var låta jeg beskrev, verken artisten eller mennesker som er rammet av genfeil.

Grønneberg tror litt av hans «problem» er at han er oppflasket med 80-tallets metafortunge musikkaviser: Puls, Beat, Nye Takter.

Anders Grønneberg tror litt av hans «problem» er at han er oppflasket med 80-tallets metafortunge musikkaviser: Puls, Beat, Nye Takter.
Anders Grønneberg tror litt av hans «problem» er at han er oppflasket med 80-tallets metafortunge musikkaviser: Puls, Beat, Nye Takter.

– Der og da var det lov å være litt eplekjekk. De kunne tøye strikke lenger enn de etablerte mediene og tillate seg å bruke litt bilder. Sånt er blitt desto vanskeligere.

– Hvordan skal kulturpressen og anmelderiet møte «generasjon Krenk»?

– Vel, jeg er en utdøende rase som går av med pensjon om noen år. Da får de yngre og mer korrekte overta. Og så får de lage det som etter mitt skjønn sannsynligvis blir litt kjedeligere journalistikk og anmeldelser.

Sirkussjanger

Grønneberg synes det er særlig synd hvis det kjønnsfikserte og camp-dryppende MGP-sirkuset skal måtte skildres på linje med bystyremøtet i Fredrikstad.

– Det er en barnehage for seg, et inngjerdet univers med så mye rar musikk at jeg mener det må være lov å bruke et språk som reflekterer den virkeligheten, sier han.

– Apropos prøver jeg å strekke terningen fra én til seks innenfor det universet. Det betyr at en sekser i MGP-sammenheng ikke kan sammenlignes med «Sgt. Pepper» eller det beste fra Dumdum Boys. Det forblir innenfor den virkeligheten, for vi snakker om en annen virkelighet.

– Hva er status på Dagbandet?

– I likhet med resten av Kultur-Norge ligger vi dessverre nede for øyeblikket.

– Blir det Tix-coverlåter på repertoaret etter hvert?

– Det tror jeg neppe. Vi spiller bare kvalitetsmusikk.

– Hvem vinner MGP-finalen?

– Ikke lett å si før jeg har hørt alle låtene. Nå skal de presentere seg to lørdager til, så jeg har vel hørt cirka halvparten, repliserer Grønneberg.

– Men selv om det ikke er min favoritt, er det iallfall én låt som går rett inn i Grand Prix-konseptet, en som er mer for øyet enn øret. Ja, jeg har tro på hun snasne Raylee, legger han til – med trykk på «snasne» («pene»/«stilige»).

Du skal ikke se bort fra at det blir bråk igjen.

Powered by Labrador CMS