Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
I den siste Hotline-podkasten til Norsk Redaktørforening er temaet selvmord, og jeg er en av tre redaktører som snakker om presseetiske problemstillinger knyttet til journalistikk om selvmord. Der tar jeg blant annet til orde for at Vær varsom-plakatens punkt 4.9 om omtale av selvmord bør endres.
Da min sønn tok selvmord 29. august i fjor anbefalte kriseteamet oss å være åpne om at han gjorde det. Det var vi, og det er jeg veldig glad for i ettertid.
For meg og mine har åpenhet vært nøkkelen til å håndtere livet etter at det utenkelige skjedde, og det er vi ikke alene om. For er det én ting kriseteamene, psykologene, selvmordsforskerne og andre eksperter innen selvmordsforebygging er enige om, så er det at åpenhet er nøkkelen til selvmordsforebyggende arbeid og for etterlatte som må leve med tapet i tiden etterpå.
Åpenhet er også en av pressens bærebjelker. Uten åpenhet får vi ikke gjort jobben vi skal gjøre, og samfunnsansvaret vårt er direkte knyttet til å hele veien kjempe for mer åpenhet. Selvmord bør ikke være et unntak.
Reglene for omtale av selvmord har et eget punkt i Vær varsom-plakaten i det som gjerne kalles «selvmordsparagrafen». Det er paragraf 4.9, og den lyder slik: «Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.»
Ordlyden er problematisk
I utgangspunktet fremstår paragrafen som fornuftig formulert, og det var også min første tanke da jeg leste den på nytt etter min sønns selvmord. Etter hvert som jeg har lest meg opp på selvmordsforskningen og snakket med psykologer, forskere, andre etterlatte og journalister, har det imidlertid blitt mer og mer tydelig for meg at ordlyden i selvmordsparagrafen er problematisk.
Ordet «varsom» betyr forsiktig. Det brukes gjerne til å beskrive en sparsommelig tilnærming, altså at man ikke gjør mer enn man absolutt må. Hvis noen i en muntlig samtale sier «vær varsom med å snakke om selvmord» blir det fort veldig tydelig at man egentlig sier er at det er noe man helst skal unngå å gjøre.
Det at man ikke skal snakke om selvmord er en farlig myte. Det er i strid med selvmordsforskningen, og det er i strid med hva man lærer på kurs i selvmordsforebygging.
Der lærer man at man ikke skal gå rundt grøten, men spørre direkte: «Har du selvmordstanker?». Det skulle jeg ønske at jeg visste før min sønns selvmord, og det er kunnskap som helsevesenet og ideelle stiftelser og organisasjoner bruker mye tid og ressurser på å formidle til allmenheten.
Ordene «vær varsom» bør ut av VVP 4.9
Det presseetiske regelverket har ordet varsom som en del av sitt navn, og som tittel for pressens etiske regelverk fungerer det godt. Måten ordene brukes i selvmordsparagrafen er derimot problematisk.
Vær varsom-plakaten består av 42 punkter, og fem av de har setninger som inneholder formaninger om å være varsom. Det gjelder utelukkende punktene som omhandler publiseringsregler. Det vil si de som sorterer under hovedpunkt 4:
- 4.3: Vær varsom ved bruk av begreper som kan virke stigmatiserende.
- 4.7: Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold.
- 4.9: Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk.
- 4.10 Vær varsom med bruk av bilder i en annen sammenheng enn den opprinnelige.
- 4.16: Vær varsom med å lenke fra digitale utgaver til innhold som bryter med god presseskikk.
Måten ordene «vær varsom» brukes i selvmordsparagrafen må ses i sammenheng med hvordan ordene brukes i de fire andre punktene. Der er det tydelig at de brukes i betydningen unngå.
Det slås fast at man i all hovedsak skal unngå å bruke begreper som er stigmatiserende, unngå unødvendig identifisering, unngå misvisende bildebruk og unngå å lenke til innhold som bryter med god presseskikk. Det legges ikke ned noe forbud, men det legges opp til at man bør ha en god grunn til å gjøre det.
Intensjonen er god. Det er åpenbart at pressen bør være tilbakeholdne med stigmatisering, identifisering, misvisende bildebruk og lenking til upassende innhold. Det er derimot ikke åpenbart at pressen som hovedregel bør unngå omtale av selvmord. Tvert imot.
Noen vil sikkert hevde at dette er vranglesing av paragraf 4.9, men mye tyder på at en stor andel av journalistene og redaktørene tolker det slik. For selv om det nå gjøres mye god journalistikk på selvmord, gjøres det langt fra nok.
Flere journalister jeg har snakket med forteller om mye intern motstand fra kollegaer som fortsatt tror på myten om at det er farlig å snakke eller skrive om selvmord. Dette gjenspeiler et syn som trolig henger igjen fra det som sto i paragraf 4.9 frem til forrige gang den ble oppdatert i 2006. Da lød VVP 4.9 slik: «Selvmord eller selvmordsforsøk skal som hovedregel ikke omtales».
Unngå bruken av «unngå»
Selv om den gamle teksten heldigvis er borte, og dagens selvmordspunkt er langt bedre, er det fortsatt mye mer å ta tak i på dagens punkt.
For det er ikke bare bruken av ordene «vær varsom» som legger igjen et etterlatt inntrykk av at selvmord er noe man bør unngå å omtale. Det staves også ut i de neste to setningene:
- Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov.
- Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan utløse flere selvmordshandlinger.
Også her kan språkbruken fremstå som fornuftig ved første gangs gjennomlesning, men like fullt være problematisk.
For hva er egentlig allmenne informasjonsbehov om selvmord? En så diffus regel kan lett mistolkes, og den skaper tvil om hva som er greit eller ikke for både journalistene og redaktørene som lager en sak, men også for PFU når de skal vurdere en eventuell klage på saken. Resultatet blir mindre journalistikk om selvmord.
Det å unngå beskrivelse av metode har mye for seg, men også her blir det for vagt og upresist.
Det finnes gode grunner til å omtale metoder i enkelte tilfeller, og forskningen på Nirvana-vokalist Kurt Cobains selvmord i 1994 viser at heller ikke dette er så svart/hvitt som Vær varsom-plakaten legger opp til. Pressens Faglige Utvalg har også selv vist at metodebeskrivelse kan tillates. Det gjorde de 2018 da beskrivelse av en metode ved et selvmordsforsøk i TV 2-serien Åsted Norge ikke ble felt for brudd på god presseskikk.
Det er for øvrig verdt å merke seg at ordet unngå kun brukes fem ganger i fire forskjellige paragrafer i Vær varsom-plakaten, og at det kun er i paragraf 4.9 at det brukes mer enn en gang. I de tre andre paragrafene brukes ordet for å beskrive noe som absolutt ikke skal gjøres i journalistikken:
- 2.2 Unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet.
- 2.7 Unngå ukritisk videreformidling av PR-stoff.
- 4.5 Unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje.
Vær varsom-plakatens 4.9 bør ikke bestå utelukkende av en liste med ting man skal unngå. Selvmord er et folkehelseproblem som trenger mer åpenhet og mer oppmerksomhet. Her har pressen en viktig rolle å spille, og det bør fremgå også i selvmordsparagrafen.
Pressen bør selv ta initiativet
Det vil alltid være noen som mener at selvmord ikke bør omtales, men det er ikke pressens jobb å være frontkjempere for deres syn.
Pressen skriver om drap og trafikkdødsfall uansett hvor ubehagelig det er for etterlatte, og pressedekningen har bidratt til at dødsfallene har gått ned. Selvmord er et folkehelseproblem som trenger samme oppmerksomhet for å få ned selvmordstallene.
I etterkant av min sønns selvmord har jeg lest meg opp på selvmordsforskningen og studert statistikken. Tallenes tale har overbevist meg om at det er flere nordmenn som tar selvmord som følge av for lite omtale, enn det kan bli av eventuell feil omtale.
Samtidig må jeg presisere at jeg på ingen måte tar til orde for et frislipp. Omtale av selvmord er et krevende og sensitivt felt, og det må reflekteres også i fremtidige utgaver av paragrafen. Den redaksjonelle diskusjonen bør ikke gå på hvorvidt pressen skal skrive om selvmord eller ikke, men hvordan.
Jeg er overbevist om at det blir en ny utgave av selvmordsparagrafen. Det er bare et spørsmål om når, og hvorvidt initiativet kommer fra pressen selv eller om paragrafen først endres når resten av samfunnet har gått foran og vist vei.
Som etterlatt håper jeg at pressen tar grep og endrer ordlyden i Vær varsom-plakaten slik at det blir mer åpenhet om selvmord. Som pressemann håper jeg at det er pressen selv som tar initiativet.
