Blir André Støylen Amedias neste konsernsjef? Og hva mener han om driftsmarginene i lokalavisene?

Denne uken er det halvannet år siden Amedia ble solgt. Til en stiftelse. Hvilke tanker gjør Amedias styreleder og Sparebankstiftelsen DNBs administrerende direktør seg 18 måneder etter det største mediekjøpet gjort i Norge. Altså om vi måler det i antall titler. André Støylen og stiftelsen ble av redaktør Kristin Monstad omtalt som vinnerloddet i Dagens Næringsliv. Er de det?

– Det er to svar på det, svarer Støylen nøktern. Han trekker ørlite på smilebåndet der han sitter på andre siden av bordet fra oss i møterommet med det symbolske navnet Gaven. – På den ene siden skjønner jeg beskrivelsen. De var redde for en finansiell investor som skulle tjene kjappe penger og på den måten hadde kunnet ødelegge strukturen i konsernet. Jeg tror det ville vært krevende for konsernet om de hadde fått en feil eier med et rent finansielt utgangspunkt.

Det pøser ned utenfor Sentralen i Oslo sentrum. Himmelen har åpnet sitt overflødighetshorn. Den andre måten å lese vinnerloddet på, er å se på den rike stiftelsen som skulle komme inn i mediebransjen med et overflødighetshorn det skulle øses ut av.

– Det er det jo ikke. Vi er veldig tydelig på at vi har vært med på å finansiere kjøpet gjennom et lån til den nye stiftelsen, men utover det tilfører vi ingen penger. Det er aksjene i Amedia som er verdien.
 

Amedia-stiftelsen eier mediekonsernet og skylder dermed en del penger til Sparebankstiftelsen, men det haster liksom ikke. «Rydd opp i økonomien først, bli kvitt lån og så snakker vi. Når det er rom for å begynne med nedbetaling, så gjør vi det.» Helt Lånekasse-lån er det ikke. For selv om lånet enn så lenge er avdragsfritt, løper renta. Den legges på lånebeløpet som gradvis vokser seg større. Men det er en hyggelig rente. Når vi teller februar 2021 skal lånerammene forhandles.

– Det man skal lage journalistikk for og det som skal produsere avis for fremover må konsernet skape selv. Sånn sett er det ikke et vedvarende vinnerlodd.

Når lånet er tilbakebetalt eier Amedia seg selv.

Isbaderen

Støylen er siviløkonom. Han har vært 4. vararepresentant på Stortinget for Høyre, men møtte aldri. I noen år arbeidet han for Geelmuyden.Kiese. Han var også aksjonsleder for TV-aksjonen i 2000. Og konsulent i McKinsey.

Han er utholdende. For fire år siden bestemte han seg for å prøve isbading og hvor lenge han ville holde ut. Han holder fortsatt på og er ikke redd for å bli kastet ut på dypt vann.

– Apropos dypt vann, er det noe som har overrasket deg i løpet av dette halvannet året?

– Ja. Hvor fort ting ble bedre. Vi så positive tegn under forhandlingene. Selv om annonsemarkedet var dårlig tiltok abonnementsveksten. Bransjen har fått aksept blant folk for at man må være abonnent for å lese det som er på nett. Det hadde jeg ikke trodd ville gå så raskt. På den annen side hadde jeg trodd fallet i annonsemarkedet skulle bremse opp litt. Jeg hadde ikke trodd det skulle gå så raskt. Ut fra forretningsplanen som forelå da vi kjøpte kom vi til 2019 allerede i 2017.

Og så er det entusiasmen: Ikke at det har overrasket ham, men Støylen synes det er morsomt å se Amedias dekning av fotball i lavere divisjoner. Lokalavisrollen flyttes til tv-formatet uten enorme ambisjoner.

– Hva med de indre mekanismene i mediebransjen?

– Ikke noe som overrasket meg, sier han og forteller velvillig om de hyggelige tilbakemeldingene som er kommet i kjølvannet av kjøpet fra alle lag i konsernet. Og fra andre. - Det er en drive og optimisme i våre lokalaviser, slik jeg kjenner det. Det har sikkert sammenheng med at de har vært gjennom en veldig tøff periode og fikk en langsiktig eier samtidig som salget av abonnement gikk bedre.

Støylen passer på å understreke at omveltningene i mediebransjen ennå er langt fra over. Det er et stykke igjen å gå.

Gnisningene

Sparebankstiftelsen kjøpte et aviskonsern som omfatter 62 titler. Noen går meget godt, andre ikke. Det varierer fra år til år. I noen tilfeller sørger de førstnevnte for at sistnevnte fortsatt kan leve. Slik er konsernets dynamikk. Gjennom de siste ukene har Journalisten snakket med et stort antall redaktører og journalister i Amedia. Ikke alle er like begeistret for denne Robin Hood-lignende måten å drive butikk på. Ei heller når de ser inn mot Akersgata i Oslo hvor ledelsen i Amedia holder hus. Oppfatningen er at staben rundt konsernsjef Are Stokstad blir større for hvert år som går, mens de i avisene blir færre. I noen tilfeller har det vært sterke reaksjoner siden kapitalen i mediehusene er flyttet til konsernets konto, andre igjen mener det er fornuftig. Amedias ansatte er ingen homogenisert masse.
 

– Det har nok vært en viss spenning mellom den enkelte tittelen og konsernet om hvor mye konsern det skal være og hvor selvstendig avisen skal være. Der er det spenning fortsatt, men jeg er overrasket over hvor god den felles driven er. Det er større vilje å få til ting sammen nå enn det nok har vært i tidligere faser.

Spenningen Støylen snakker om har han også opplevd den gang han arbeidet i Norges Røde Kors som økonomidirektør. Protesten mot sentraliseringen. Når det samtidig oppfattes som om det sentrale apparatet eser ut, skaper det gnisninger.

Styrelederen mener det er viktig ikke å sammenligne A-pressen med dagens Amedia når vi spør ham om veksten i konsernet.

– Jeg er opptatt av den lokale redaktøren og at avisen spiller en viktig rolle i sine lokalsamfunn. Redaktøren er en del av det. Samtidig er det fornuftig at ting gjøres et sted i konsernet enn på 62 forskjellige steder. Rasjonalet bak et konsern er nettopp det.

Dette er også en holdning de vi snakker med er enige i. Å lage aID er vanskelig for et mediehus å gjøre alene, men for et konsern er det noe annet. Derfor presiserte vi at utvikling og teknologi ikke anses for å være en del av konsernledelsen.

– Og så skal vi ha et kritisk blikk på hvilke ressurser vi bruker sentralt. Vi skal fortsatt ned med kostnadene og da ser vi ikke minst på de sentrale kostnadene. Kostnadene skal dras ned uten å redusere den redaksjonelle bemanningen. Vi kommer til å redusere i konsernet uten at det betyr at oppgavene skal ut til den enkelte avis. Det er mange oppgaver det er fornuftig å løse sentralt.

Støttende

Læringskurven har vært bratt, men brattest var den fram til stiftelsen la inn bud på mediekonsernet. Da var det hemmelig og få å kunne snakke med. Å være styreleder er nok enklere, erkjenner han.

Støylen hadde trodd at noen ville sagt til ham at ideen var gal. Det skjedde ikke. Selv mener han det er en god ide, men han hadde likevel ventet at noen ville forsøkt å skyte den ned.

Han vil ikke kalle det et røverkjøp. Selv om Sparebankstiftelsen betalte mindre for Amedia enn A-pressen betalte for Edda Media. Men et godt kjøp kan det ende opp med å bli, sier han og viser til at konsernet hadde større EBITDA i fjor enn hva de ga for selskapet.

– Men to år til med annonsefall på linje med 2016, så har vi røde tall. Selv om det er gjort omstillinger og det går bra med abonnement er vi ikke ferdig ennå. Uansett gjorde vi ikke dette fordi det var en god handel, men fordi vi mener det er viktig og en riktig modell for avisene.

Styrelederen tror ikke han er streng i sin rolle. Snarere opplever han seg selv som mer støttende enn krevende. Det hindrer han likevel ikke fra å stille kritiske spørsmål, understreker han. Støylen er opptatt av at det som legges frem for styret er gjennomarbeidet og at administrasjonen har en god sak. Han er ekstremt opptatt av at sakene skal presenteres nøktern og saklig. Opplever han at noen har en agenda og viser manglende vilje til å presentere alle sider for å få gjennom en konklusjon, da settes styreleders fot i gulvet og pass påskrives.

Avismangfoldet

Det går ifølge Støylen en grense for hvor langt Amedia skal strekke seg for å holde på alle avistitlene. Det er ikke sikkert at alle blir med inn i fremtiden, men han har uansett stor tro på lokaljournalistikken. Nettopp det er inngangen Sparebankstiftelsen hadde for å kjøpe Amedia. Han viser til sitt eget hjemdistrikt hvor lokalavisene Møre og Møre-Nytt holder stand. Det er ikke sikkert, sier han, at en sammenslåing av disse fører til katastrofe.

Samtidig er det ikke bare gode erfaringer med å slå sammen aviser. Det ligger mye identitet i å holde lokalavisen. Men med endringer i kommunestrukturen, kan det også komme endringer i avisstrukturen.

Hva kostnader angår, mener han at disse burde tas ut andre steder. Som trykk og distribusjon, stofftilfang eller helgebemanning. Hovedsporet er å bevare produktet. En front.

To år er gått siden Schibstedledelsen ga regionavisene mulighet til å levere lavere marginer enn tidligere. Schibsted er børsnotert og betaler utbytte til sine eiere. Amedia er eid av en stiftelse og har ikke de samme kravene. I hvilken grad skiller avisdrift og marginkrav i de to eierformene seg?

På kort sikt er ikke skillet stort. Bankene har krav om avkastning i konsernet med tanke på lånet. Det er viktig å få gjort de røde tallene svarte.

– Langsiktig er det ikke samme avkastningskrav. Kanskje stiftelsen en dag vil dele ut noe av overskuddet til allmennyttige formål - men det er langt fram i tid. Dersom det er behov for pengene i konsernet for å drive avis, så blir de der. Men så veldig stor forskjell tror jeg det ikke skal være.

Skjermer redaksjonene

– Du sa tidligere at om reklamemarkedet faller like mye som i fjor går Amedia med underskudd om to år, samtidig har enkelte aviser driftsmarginer opp mot 18 prosent. Er dette en måte å sikre den lokale journalistikken?

– På en måte er det det. For du skal ikke langt tilbake for å se at konsernet hadde stor gjeld. Driftsmarginene er brukt til å betale ned på denne og i så måte kan du si marginene bidrar til å sikre den lokale journalistikken. Det ble tatt mye kostnader i 2014 og -15, også på det redaksjonelle. Vi må gjøre mer på kostnadssiden, men vi ønsker å skjerme redaksjonene. Vi skal fortsatt tjene penger og dra ned kostnader på trykk, distribusjon og sentral administrasjon. Vi ønsker å prioritere produktet. Det er det vi skal tjene penger på.

Støylen mener det er fint med gode driftsmarginer. Det sikrer uavhengighet. Amedia skal likevel ikke måtte presse de store avisene til marginer på 15 til 20 prosent for å hente ut penger til eierne. Det er ikke slik de er satt opp.

Når så er sagt; Amedia må levere positive resultater av en viss størrelse for å holde det gående. Styrelederen understreker at marginene mediehusene leverte i fjor vil bli langt mindre i tiden fremover.

– Du sier dere vil skjerme redaksjonene, men likevel blir stillinger i avishusene stående tomme når folk slutter?

– Jeg sier ikke at det ikke skjer. Det er ingen store sentralt planlagte kuttprogram i redaksjonene, det skal vi ikke gjøre, men vurderinger lokalt er noe helt annet. Men det er ikke slik at alt er fredet eller at alle som slutter blir erstattet. Det kommer endringer også i redaksjonene. Det er jeg sikker på.

Statlig støtte

For Amedia som konsern er ikke produksjonsstøtten så viktig, for avisene som mottar støtte er den selvsagt det. Støylen opplever ikke pressestøtten som problematisk og mener prinsippet er fornuftig, men at det kanskje burde problematiseres hvor stor del av inntektene som skal komme fra produksjonstilskuddet.

Han er ikke spesielt opphengt i modellen Mediemangfoldsutvalget har utformet. Det virker på ham som underlig at utvalget har valgt å se på tiltak som bidrar til statens kostnader og ikke på muligheter til nye inntekter. Som beskatning av Facebook og Google.

– Hva mener du om eventuelt fritak fra arbeidsgiveravgiften?

– Man kunne tenkt seg andre muligheter, men nå er det dette alternativet som er på bordet og bransjen har samlet seg om. Jeg er enig i at det i tiden som kommer er behov for å ta grep for å sikre mediene. Uten at vi skal avvise andre måter å tilnærme oss det på. Et eksempel som jeg tror vil bli problematisert er at fritaket skal gjelde alle ansatte i mediebedriftene. Det er deler av mediebedriften som er konkurranseutsatt. Forslaget må rettes mot redaksjonelt ansatte. Jeg vil ikke låse meg på akkurat det mediemangfoldsutvalget har foreslått, men det er en vei å gå.
 

Støylen sier han er opptatt av at mediestøtten ikke skal brukes til å konkurrere på en utilbørlig måte mot aktører som ikke mottar støtte. Han mener det er behov for å se på innretningen slik den er. Ikke prinsippet, men motivasjonen som ligger bak tildelingen. Å kompensere bortfall av annonseinntektene til nummer to-avisene er blitt historisk. Ikke er det mange aviser igjen i kategorien og annonseinntektene faller hos alle aktørene.

Støylen er tilhenger av støtteordningen knyttet til lokalaviser som har et gitt opplag og frekvens. Den mener han er ikke-diskriminerende og renhårig. Men de meningsbærende avisene mener han det med fordel kunne vært sett nærmere på.

– Det er noen av disse som får mer støtte enn de bruker på å lønne journalister. Det er ikke sikkert det er en robust struktur fremover.

– Hvilke sikter du til?

– Det gis mer penger til disse enn det koster å lønne journalistene. Selvfølgelig er det andre ting i produksjonen som koster penger. Det er ikke slik at de putter restene i lomma. Motivasjonen for å gi dem støtte ligger i det redaksjonelle, mens digital distribusjon og øvrige distribusjonskostnader kanskje burde dekkes av abonnementsinntekter.

Den nye sjefen

I samtalene våre med Amedia-ansatte rundt om i landet er en annen gjenganger; hvem tar over som konsernsjef når Are Stokstad går av? Blir det Støylen?

– Har du lyst til å bli avissjef?

– Heh. Nei. Jeg er vel kommet så langt i avisverdenen som jeg noen gang hadde trodd jeg skulle. Jeg har ingen bakgrunn i bransjen. Og jeg synes det er morsomt å drive på som nå. Og Are holder en stund til han. Det har jeg ikke tenkt noe på.