Anger etter bumeranger?

Bumerangen etter politivoldsakene i Bergen nådde pressen under SKUP-konferansen i Bodø. Slett ikke alle føler seg truffet av kritikken om mediene som maktas medløpere.

Publisert

Førsteamanuensis ved journalistutdanningen i Oslo, Rune Ottosen, gjentok sin skarpe kritikk av pressens dekning av de såkalte Bumerang-sakene i Bergen, som fulgte i kjølvannet av påstander om massiv voldsbruk ved politikammeret i byen på 80-tallet.

For personer som hadde forklart seg om politivolden til forskerne Gunnar Nordhus og Edvard Vogt, og den offentlige kommisjonen, tok saken en helt ny og uventet vending da de selv ble straffeforfulgt etter at politifolk fra Oslo hadde funnet ut at intet galt var skjedd. Mot 15 av dem ble det reist påtale og først i januar i år ga Høyesterett klarsignal for gjenopptakelse av sakene.

Pådriveren gjennom alle år for å få Bumerang-sakene gjenopptatt har ikke vært pressen, men folk som professor Anders Bratholm. Det er nettopp kjernen i Ottosens kritikk.

Har ikke gjort jobben

Pressen har ikke gjort jobben sin når den har overlatt forsvaret av samfunnets aller svakeste til kritiske intellektuelle. Med få unntak unnlot pressen å øve kritikk mot makta og viste lojalitet i feil retning, mener Ottosen.

– Hvordan kunne hvitvaskingen skje? Bortsett fra Klassekampen, som hadde en egen vinkling, la alle mediene fram statsadvokat Lyngtveits versjon om at intet kritikkverdig hadde skjedd, påpeker Rune Ottosen, som spør hvorfor pressen ikke med tyngde reiste rettssikkerhetsspørsmålet.

- Grov unnlatelsessynd

– Det er en grov unnlatelsessynd. I stedet for å gjøre dette til et poeng ble det en kampanje mot voldsforskerne, sier Ottosen, som mener krimjournalisters symbioselignende forhold til politiet er årsaken til unnfallenheten.

Dessuten kunne det straffe seg å yppe seg mot en så sterk motstander som politiet, påtalemyndigheten og domstolene er.

– Tron Strand fra Ungdommens Radioavis ble sendt til Bergen for å undersøke forholdene. Han avdekket 40 nye saker. Men etter en rituell etterforskning ble også denne saken henlagt. Og det ble satt i gang etterforskning mot Strand! Det er et mønster i dette. Hvorfor tok ingen tak i forholdene mens det pågikk, spør Ottosen, som peker på at professor Bratholm gjorde mange forsøk på å få pressen interessert i saken.

210 brev til pressen

– Jeg har selv lest 210 brev Bratholm i årenes løp har sendt til sentrale journalister og redaktører. Det er rystende lesning, men brevene ble stort sett møtt med taushet, sier Ottosen, som likevel navngir noen få journalister han mener ikke behøver å skamme seg.

Foruten nevnte Tron Strand (i dag ved BTs Oslo-kontor) synes han Gerhard Helskog (TV2) og Vidar Ystad (BT i Oslo) har gjort en god jobb. Trond Kvists film om bumerangsakene har naturligvis også vært viktig.

- Hver stein er snudd

Byens lokale presse, med Bergens Tidende i spissen, er kritikernes fremste skyteskive, men skal vi tro Bjarne Kvam er det ingen grunn til anger etter bumeranger.

For ingen saker i Bergenspressens historie er det blitt jobbet mer med. Hver stein er snudd i arbeidet med å trenge ned i påstandene om politivold. Men, sier Kvam, konklusjonen blant journalister som har jobbet med saken har rett og slett vært at forskningsrapporten ikke holder mål.

Kvam hadde et ruteark som skulle illustrere de hele 4380 sakene som politivoldssakene omfatter og viste til at gjenopptakelsessaken Høyesterett har tatt stilling til bare gjelder 1.4 promille av sakskomplekset.

– Jeg har dessuten gått gjennom BTs dekning. Antallet positive og negative saker er jevnt fordelt på politiet og forskerne. Dekningen har vært helt rettferdig og balansert, hevder Kvam, som for øvrig ikke gikk inn på hva slags kriterier som lå til grunn for evalueringen.

- Aldri sett

flere usannheter

Etter å ha fortalt om ett konkret tilfelle som skulle avdekke hvor upålitelige påstandene fra involverte kunne være, flesket han til mot Anders Bratholm.

- Jeg har vært hos Bratholm, og er rystet jeg også. Jeg har aldri sett flere usannheter i et forskningsmateriale. Medholdet i Høyesterett kommer som en takk for lang og tro tjeneste, de har ikke gått inn i selve saken, erklærer Kvam, som slenger med et «men alle erkjenner at politivold har vært et problem i Bergen».

Professor Bratholm tok Kvams grove beskyldninger tilsynelatende rolig og parerer uten opphisselse.

– Vi lever nok i to ulike virkeligheter, Kvam og jeg. Men jeg takker for motforestillingene, bukket Bratholm med et smil.

Førstestatsadvokat Walter Wangberg, som var aktor ved flere av bumerangsakene, innrømmer at Høyesterett fastslår at det har forekommet politivold i en viss utstrekning, men understreker samtidig at retten ikke har gjort noe annet enn å tillate at sakene kommer opp igjen.

- Utrolig utfordring

Bjarne Kvam sier at politivoldsakene var en utrolig utfordring for Bergenspressen, som var i villrede om hvem de skulle tro på, og hevder at forskerne bevisst brukte en avansert mediestrategi for å fremme sin sak.

– Journalistene ble skvist mellom aggressive forskere og en sterk påtalemyndighet. Og la man seg ut med forskerne ble man stigmatisert og trakassert, sier Kvam.

Hvorpå debattleder Kai Sibbern utbryter at utgangspunktet for denne saken altså ikke er noen stakkars journalisters møte med noen grusomme forskere.

- Journalistene visste

NRKs Ole Torp, som jobbet for Dagbladet i Bergen mens politivoldsakene herjet, sier at politikammeret generelt ikke ble oppfattet som noe Gestapo, men at det ikke var noen tvil om at journalistene visste hvem som slo.

– Mange mente forskernes tall var overdrevet. Men vi behøvde ikke tro, vi kunne undersøkt selv. Mange journalister sviktet sin oppgave fordi de bøyde seg for makten.

Det var ikke nødvendig for journalistene å tro at alle ved kammeret gikk i lærstøvler. Men det påfallende var at såpass mange journalister ikke trodde på noe i det hele tatt, og la for dagen forbausende lite nysgjerrighet. Hvis det var så mye vold, så måtte det da iallfall være en god story! sier Torp.

Gerhard Helskog (TV2) mente Kvams etterprøving av fakta i saken og påstander om upålitelige kilder var overflatisk.

- Sjekk en gang til!

Han tok utgangspunkt i eksempelet der BT-journalisten hadde funnet ut at en politimann beskyldt for vold ikke hadde vært på jobb på det aktuelle tidspunktet. Helskog fortalte at de hadde brukt to uker på å finne ut av akkurat det. For grunnlaget for at politiet kan si at han ikke var på jobb er at skiftene protokollføres.

– Det vi fant ut til slutt var at ingen var protokollført på jobb den dagen! Så kanskje du bør sjekke saken en gang til, Bjarne, før du står her og sier at en hedersmann som Bratholm er en løgner, sier Helskog.

Medieforsker Gry Scholtz Nærø trakk sin konklusjon, etter å ha hørt debatten:

– Dette koker ned til at journalister ikke tør være kritisk til hånden som fôrer dem. For tette koblinger mellom politi og presse er det det handler om her.