Navlebeskuende Oslo-medier oppfattes som relativt komisk noen mil nord for hovedstaden

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Anne Ekornholmen er utviklingsredaktør i Hamar Arbeiderblad.

– Kaffe eller te?

– Alltid te, 4-5 kopper om dagen. Kan telle på ei hånd hvor mange kaffekopper jeg har drukket i mitt liv, og da kun av rene høflighetsårsaker. Kaffe har jeg ikke lært meg å like.

– Hva har du på nattbordet?

– En Kindle med mange bøker i. Avsluttet nylig «Søsterklokkene» og kan ikke anbefale den sterkt nok. Der ligger også flere papirbøker jeg har tenkt å lese, blant annet Lilla Sølhusviks bok om kvinner i næringslivet. Samt ei plante som trenger vann, og hårspenner, småpenger, øredobber, håndkrem – og støv.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Etter dusj og matpakkesmøring er jeg våken. Da er det P2s nyhetsmorgen i ørene på toget, samt vg.no, ap.no, og Twitter, Face og Insta, da. Etter hvert også Dagsavisen, Nationen, Vårt land og Klassekampen.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– «Globale klimamål oppnådd – kloden er redda»

– Hvor leter du etter gode saker?

– I sosiale medier og ute blant folk. I vanlige samtaler på fotballbanen eller butikken får man innblikk i hva folk er opptatt av. Og ikke minst ved å ta utgangspunkt i seg selv som leser og mediekonsument; «hvis jeg lurer på dette, er det helt sikkert flere som kan tenke seg å lese om det».

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt og hvorfor?

– Akkurat nå; dronning Elisabeth II av Storbritannia. Da skulle vi snakket om «The Crown», om Olivia Colman og Claire Foy, om brexit og Churchill, om Englands og Europas utvikling i hennes leve- og regjeringstid, om det fengselet monarkiet er og alt hun har opplevd.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– Jeg er åpen og blid overfor alle – og ikke minst en racer på å få med meg det folk faktisk sier.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

– Den første valgnatta vi i HA hadde direktesending på nett-tv var veldig moro. Det var lokalvalget i 2015, med løpende resultater og opptelling fra alle kretsene i fire kommuner på Hedmarken. Sportsredaktøren og jeg var programledere i tre strake timer fra rådhuset i Hamar. Et ordentlig learning by doing-kick. Vi gjorde det igjen nå i høst og følte oss rutinerte.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– Jeg inspireres daglig av kolleger i HA, folk som er ekstremt godt lokalkjent, bruker den kunnskapen klokt og aldri mister nysgjerrigheten. Og jeg lot meg virkelig imponere av NRKs Kjersti Strømmen som er så oppe i hendelsene at hun midt i en reportasje fra opptøyene i Hongkong må ta på seg gassmaske.

– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?

– Selvhøytideligheten, når den er på sitt verste. I tillegg kan hovedstadens navlebeskuende verdensoppfatning være relativt komisk, sett bare fra noen mil lenger nord. Nordmenn flest bor ikke i Oslo.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– Å vise i ord og handling hvor viktige redigerte medier er for å holde på en felles sannhet og opplevelse av verden. Falske, forvrengte fortellinger og deling av «saker» fra useriøse «medier» plager meg.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Er det feil å si en kattevideo på Instagram?

– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?

– Jeg skrur den aldri helt av, men kan klare meg ganske lenge uten. Sist hele familien gjorde en kollektiv greie ut av det, var en kveld vi så «Avengers Endgame» sammen i sofaen. Da bannlyste både foreldre og to tenåringer alle mobiler i tre timer.

– Når logger du av for kvelden?

– Alltid litt for seint, det er kjedelig å legge seg og jeg kan fort bli hengende på Twitter… Men jeg har faktisk aldri mobilen med inn på soverommet!