Bertheussen-saken: Kildevernet er (nesten) absolutt

«Kildevernet er ikke absolutt etter norsk rett», siteres Laila Bertheussens forsvarer, Bernt Heiberg, på i Journalisten. Nei, men det er neimen ikke mye om å gjøre, i hvert fall ikke i saker som denne.

Tiltaltes forsvarer har krevd at Dagbladet og NRK skal utlevere flere eposter de mottok i tiden etter pågripelsen av Laila Anita Bertheussen. I epostene hevder avsenderne at de sto bak truslene og skadeverket som Bertheussen nå står tiltalt for. Dagbladet valgte å publisere deler av innholdet og lage redaksjonelle saker om dem, NRK valgte å la være.

I retten onsdag vitnet journalist Steinar Solås Suvatne fra Dagbladet og hans kollega Tormod Strand fra NRK. I forlengelsen av vitneavhørene har tiltaltes forsvarer begjært at retten opphever vitnenes fritak for forklaringsplikt om de nevnte epostene. Forsvarerne vil ha utlevert selve epostene. Begge vitnene har påberopt seg kildevernet etter straffeprosesslovens § 125. Torsdag ettermiddag forklarte nyhetsredaktør Frode Hansen fra Dagbladet og fagredaktør Marius Tetlie fra NRK seg for retten – og om hvorfor de ikke vil levere fra seg materialet. Begge henviste til kildevernet.

LES OGSÅ:

– Kildevernet er ikke absolutt etter norsk rett

Under rettsmøtet gjorde advokat Bernt Heiberg et poeng av at «Kildevernet er etter norsk rett ikke absolutt».

Det har han rent formelt rett i. Det finnes en åpning i straffeprosessloven for å pålegge journalister og redaktører å oppgi identiteten til sine kilder. Etter rettspraksis skal det imidlertid uhyre mye til før det skjer. Etter loven kan slikt pålegg bare gis når «vektige samfunnsinteresser» står på spill, samtidig som opplysningene vil være «av vesentlig betydning» for å oppklare saken. Dersom det journalistiske arbeidet dreier seg om forhold av samfunnsmessig betydning kan pålegg bare gis «når det finnes særlig påkrevd».

Med dette som utgangspunkt har Høyesterett, i flere avgjørelser, lagt seg på en linje som forsterker det vernet man kan lese direkte ut av lovteksten.

• I den såkalte lekkasjesaken fra 2003, som gjaldt lekkasjer fra Bergenspolitiet til journalister i Bergens Tidende, skrev førstevoterende i Høyesterett, med henvisning til en sentral kildevernkjennelse fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) at «Etter Goodwin-saken antar jeg at kildevernet langt på vei er absolutt så lenge de opplysningene kilden har gitt er av samfunnsmessig betydning.» Førstevoterende sier videre at «det må foreligge meget tungtveiende hensyn for å pålegge vitneplikt selv om opplysningene er uten slik betydning». Så advokat Heiberg er på nokså tynn is når han hevder at kildevernet ikke er absolutt. Langt på vei er det altså det.
• I den såkalte Runestein-saken fra 2010 slo Høyesterett fast at kildevern også kan påberopes i forhold til anonyme forfattere av brukergenerert innhold, typisk i kommentarfelt og lignende.
• Den såkalte 22. juli-kildesaken gjaldt en kilde som ville selge politidokumenter fra 22.juli-etterforskningen til NRK. NRK avslo tilbudet, men nektet å oppgi kildens identitet. I den forbindelse anførte førstevoterende i Høyesterett, i kjennelsen fra 2013, at «Det kan spørres om de hensyn som ligger bak kildevernet, gjør seg fullt ut gjeldende når pressen selv ikke vil bruke kilden. For min del vegrer jeg meg for å gå inn på en slik grensedragning. Det kan ikke legges til grunn at potensielle kilder vil ha kjennskap til eller forstå slike distinksjoner. Dersom det gjøres unntak fra kildevernet i slike situasjoner, er jeg redd for at det – uansett om det isolert sett skulle være gode grunner for det – vil avleire seg et generelt inntrykk hos potensielle kilder om at de løper en risiko ved å henvende seg til pressen.» Det er altså ikke noe krav at den aktuelle redaksjon aktivt har oppsøkt kildene eller inngått noen avtale om bruk eller faktisk har brukt materialet.
• Endelig har vi den såkalte Rolfsen-saken fra 2015, hvor filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen fikk beslaglagt store mengder upublisert filmmateriale knyttet til en planlagt dokumentarfilm om blant annet norske Syria-krigere. Beslaget ble til slutt opphevet av Høyesterett, som konstaterte at kildevernet også må gjelde for upublisert materiale som kan tenkes å røpe anonyme kilder.

I sum er det altså slik at kildevernet «langt på vei» faktisk er absolutt, så lenge det dreier seg om spørsmål av samfunnsmessig interesse. Det tilsier at tingretten må ha usedvanlig gode argumenter på hånd dersom man skal pålegge redaksjonene å utlevere upublisert materiale som kan avsløre deres kilder. Så langt har ikke forsvarerne klart å fremføre argumenter av en slik tyngde. Aktoratet, som ikke motsetter seg utlevering, er samtidig tvilende til om de omtalte epostene vil ha betydning for bevisvurderingen.

Tingretten bør derfor avvise forsvarernes ønske om å bryte kildevernet.

BAKGRUNN:

Journalister viste til kildevernet - forsvarer vil be retten tvinge dem til å forklare seg