Mange redaktører ser ut til å glemme én ting når hjemmekontor diskuteres

• Dette er en kommentar skrevet av redaksjonen. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

«I love mankind ... it's people I can't stand!» - Charles M. Schulz

Alle redaksjoner er forskjellige. Det er også de som jobber i dem. Men det ser mange ut til å glemme når hjemmekontor diskuteres.

Jeg lar meg stadig overraske av redaktører som fremdeles snakker nedlatende om «gjemmekontor». Og det er mange av dem. Selv etter to år med ekstremt høy journalistisk produktivitet, hvor veldig mye er gjort «gjemmefra».

Dagens hjemmekontor-løsninger, som vi ble påtvunget av pandemien, har mange svakheter. Svakheter vi må finne løsninger på. Men medieledere som tror at vi kan late som de to siste årene ikke har skjedd, for å gå tilbake til løsningene vi hadde fram til mars 2020, lever i beste fall i en utopi.

Det menes mye om hjemmekontor. Og nå etter to år som mer eller mindre ufrivillige prøvekaniner, vil vi gradvis få mer fakta vi kan forholde oss til. Men inntil videre er det meningene som dominerer. En som mener sterkt om hjemmekontor er tidligere VG-sjef Bernt Olufsen.

Før vi går videre: Jeg har stor respekt for Olufsen. Veldig stor respekt. Men hans Medier24-kommentar, publisert søndag kveld, mener jeg på et tidspunkt sporer helt av.

Feil folk?

Mye av det Olufsen påpeker er jeg helt enig i, men følgende avsnitt tirret meg:

«Kanskje er det feil folk som liker hjemmekontoret. Medarbeidere som ikke er spesielt opptatt av å stille seg først i køen når oppdrag deles ut. Som ikke er spesielt opptatt av å jobbe i team eller på tvers av ulik kompetanse. Kanskje befinner de seg i en livssituasjon hvor familieliv og privatliv er bedre tjent med hjemmekontor.»

Nå leser jeg kanskje Olufsen med mer enn bare litt vrangvilje, men jeg oppfatter at han her sauser sammen alt fra det som kan oppfattes som unnasluntrere til mennesker i livssituasjoner som vi absolutt ønsker å beholde i vår bransje - og også rekruttere.

La oss ta siste setning først:

Hvis bruk av hjemmekontor - eller i praksis hybrid-løsninger - gjør at flere mennesker kan jobbe som journalister, kan jeg ikke se annet enn at det er utelukkende positivt.

Om det er småbarnsforeldre, hvor enkelte perioder er mer krevende enn andre, eller mennesker med funksjonsnedsettelser, som har mer langsiktige utfordringer. For å ta to grupper, det finnes selvsagt fler.

Festtaler om mangfold

Med tanke på alle festtalene om økt mangfold i mediebransjen, må vi huske at mennesker med funksjonsnedsettelser er vår aller største minoritet. På lik linje med at vi trenger flerkulturell kompetanse, er det også viktig at rullestolbrukere og andre med fysiske og psykiske utfordringer kan finne en plass i vår bransje.

For noen av dem kan hjemme-/hybridkontor kanskje gjøre hverdagen enklere. Uten at det skal tolkes som noe negativt.

Det er utfordringer knyttet til å lede hybridmøter og fordele oppgaver. Men min erfaring er at dette først og fremst er et ledelsesproblem, og ikke at journalistene unngår å melde seg for nye oppgaver. Det kan imidlertid noen ganger være vanskelig å oppfatte køen når alle sitter foran hver sin skjerm.

Nå skal det sies at dette er et element i en lang tekst, og Olufsens budskap er at han frykter at hjemmekontor er redaksjonens død. Han er ikke alene om det, selv om ikke alle bruker like sterke ord. Og hvis vi med «redaksjonen» mener en fysisk enhet som møtes daglig, så er det ikke lenger gitt at det er framtiden for alle. Det vil ha noen utfordringer, men andre vil kanskje se på det som utvikling.

Jobbe når vi vil

Å gjenskape det fysiske arbeidsmiljøet i en digital verden er ikke lett. Heller ikke det fremtidige metaverset som blant andre Mark Zuckerberg drømmer om. Og vi er heller ikke tjent med redaksjonslokaler uten mennesker. Da vil vi miste noe verdifullt.

Går vi til motsatt ende av skalaen: Å si at alle kan jobbe hvor de vil og når de vil, vil mest sannsynlig kun fungere for noen få. Men løsningen er heller ikke å overse de erfaringene vi nå har. Vi trenger å tenke nytt, kanskje også komme opp med noen helt nye løsninger. De finner vi sannsynligvis ved å prøve ut ulike tilnærminger i praksis.

Vi må også huske at redaksjonslokalene har gått igjennom store endringer de siste tiårene. Hvor det å tenke nytt i stor har grad handlet om at folk skal sitte tettere. Rive cellekontorene. Kanskje også ta fra folk de faste plassene. Alle disse endringene har påvirket hvordan redaksjonene jobber og fungerer.

De er mye bra med endringene som har skjedd. Informasjon flyter lettere. Det kan være enklere å be om hjelp og jobbe i team. Men mange steder bærer løsningene preg av at de mest ekstroverte blant oss har laget løsninger som passer for likesinnede. Vi skal like støy og andre mennesker. Liv og leven. Noe som passer for noen, men ikke alle. Det faktum at mange redaksjonelle medarbeidere før pandemien satt med store hodetelefoner med aktiv støydemping deler av arbeidsdagen, kan jo være et hint om at løsningsvalget hadde noen svakheter.

Interessant nok er det mange av redaktørene som snakker om «gjemmekontor», som selv har valgt å beholde et kontor hvor døra kan lukkes.

Lei som alle andre

Jeg er som mange andre lei av å være påtvunget hjemmekontor. Men hva jeg eller mine «gjemmekontor»-kollegaer måtte mene, vil ikke være avgjørende fremover. Det som vil være avgjørende er hva talentene ønsker. De vi ønsker å ansette. Eller beholde.

Det er ikke lenger slik at folk står i kø for å jobbe i alle redaksjoner. Kampen om de beste hodene blir stadig mer krevende. Vi ser også etter andre typer mennesker. For eksempel kodere som kan bygge nye løsninger. Og mennesker som kan behandle store datasett. Ingen regler sier at dette ikke kan gjøres i åpent landskap. Men det er heller ingen regel som sier at denne typen arbeid gjøres bedre i et åpent landskap. Det vil variere, fra sted til sted - og avhengig av hvem som jobber der.

Derfor må vi velge løsninger som skal fungere i 2022 og i årene som kommer. Det vil garantert ikke være én løsning som passer for alle, og det tror jeg vi skal være glade for.

En av greiene med økt mangfold, er jo at vi ikke alle skal være så like.

• Drar du kjensel på bildet i artikkelen? Les NTB-fotografens bakhistorie om hjemmekontorbildet som har gått landet rundt.

Dette bildet kan du ha sett 418 ganger det siste året