Denne artikkelen er over tre år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
– Boka minner fælt om podkasten, innrømmer Are Sende Osen.
Han forteller Journalisten om den ferske boka «Kongerekka». Spunnet ut fra NRK-podkasten Kongerekka, der Sende Osen tar lytterne med på en høyst subjektiv gjennomgang av de norske vikingkongenes gjøren og laden.
Denne uka lanserer han også andre sesong av podkasten, som han lager sammen med produsent Ragnhild Sleire Øyen.
Og grunnideen for begge prosjekter er den samme, forteller han:
– Vi valgte tidlig å satse på «juicy» sladder, sex og svik når vi skulle skildre de gamle kongene. Spørsmålet vi har stilt oss, er: Hvordan ville Se og Hør gjort det, hvis de hadde eksistert og dekket vikingkongene rundt årtusenskiftet?
Jobber seg fram mot 1387
Det tabloide fokuset kommer også til visuelt uttrykk i boka, i illustrasjonene til Kristian Krogh-Sørensen.
Ill.: Kristian Krogh-Sørensen
Der kan man se hvordan kongene kunne blitt framstilt, i viking-tabloiden «Budstikka».
Sende Osen startet podkasten ved år 860, og forteller at andre sesong strekker seg til slutten av 1100-tallet.
Får han det som han vil, blir det fort også en tredje sesong som skildrer årene opp mot 1387, da «den norske kongeætten» dør ut med Olav IV Håkonsson og Norge blir en del av Danmark.
– Så får vi se etter det, hvor interessert lytterne er i å høre om tre hundre år med danske konger som heter henholdsvis Christian, Frederik eller Christian Frederik, sier Sende Osen.
Annonse
Tro mot kildene
Bokprosessen har bestått av å oversette sine egne podkast-manus, skrevet på «veldig muntlig» trøndersk, til bokmål.
– Hva tenker du at denne boka kan tilføre den eksisterende litteraturen om vikingkongene?
– Den eksisterende litteraturen jeg kjenner til, er iallfall enten originale kilder som Snorre eller Morkinskinna, litt tyngre historiske bøker eller historiske romaner. Denne boka er verken eller, men jeg håper den kan være en humoristisk og lettfattelig innføring til først og fremst Snorres kongesagaer, sier Sende Osen.
Selv om stoffet presenteres slentrende og uhøytidelig, beskriver han selv at han holder seg tro mot kildene og at innholdet er gjennomgått av fagfolk.
– Så om jeg ikke alltid snakker helt sant, så lyver jeg iallfall ikke.
