TV 2 gjør verden enklere

Midt i valgkampen sendte TV2 dokumentarfilmen Brevet til Jens, en film om de to unge funksjonshemmede jentene Stine Machlar og Mari Storstein. Storstein har selv regissert filmen. Filmen spør om hvordan funksjonshemmede kan få et så rikt og selvstendig liv som mulig, og gir selv svaret: BPA, brukerstyrt personlig assistanse. Filmens budskap er at BPA må rettighetsfestes, Mange lot seg gripe av filmen, Facebook-gruppa “Du må lese Brevet ditt Jens” har i skrivende stund rundt 25.000 medlemmer. TV2-nyhetene fulgte opp med å fortelle oss at Jens var for opptatt med valgkampen til å svare på brevet. Men Siv Jensen hadde tid nok, og Erna Solberg kastet seg på og hevdet at grunnen til at det gikk litt tregt med Jens og det brevet, var at Jens Stoltenberg rett og slett ikke ville rettighetsfeste BPA. I motsetning til Høyre.

Filmen er et åpenbart partsinnlegg for rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse. Den stiller sitt spørsmål på en ganske ledende måte. Det er det ikke nødvendigvis noe galt i. Men når filmen følges opp i kanalens nyhetssendinger, bør de ikke da sørge for å utdype bildet? Om Solberg har rett, hvorfor vil ikke Stoltenberg rettighetsfeste BPA? Det er det ikke lett å få tak på. Hvor er argumentene mot å rettighetsfeste? Hvorfor slipper de ikke til noen med motforestillinger? Fant de ikke noen? Eller brydde de seg ikke om å lete? Hvorfor har ikke noen plukket opp at de ansatte ved Tonstad avlastningsbolig i et blogginnlegg hevder seg manipulert, mistenkeliggjort og krenket. At den åpenhet de viste ved å tillate filmselskapet å gjøre opptak på institusjonen ble misbrukt. Burde ikke dette også være en del av historien?

Jeg jobbet i en periode som assistent hos en ung mann med en sterk funksjonshemning. Vi hadde et fast ritual. Når jeg hadde tidligvakt var det på med fotballdrakt, fotballsko, ut i rullestolen, og bort i storhallen. Der sparket vi fotball. Jeg plasserte ballen mellom beina hans i rullestolen, han kunne bevege føttene akkurat så mye at han klarte å dytte den ut av stolen slik at den trillet ut på gresset. Min oppgave var da å banke ballen i nettet. Var det Manchester United-drakta som var på var han Nani og jeg var Rooney. Vi spilte oss igjennom Premier League, og Champions League. Erik la opp taktikken, bestemte kampforløpet, serverte lissepasning på lissepasning, og om skuddene mine gikk over eller til side for mål, så vanket det en skyllebøtte. Gjentok det seg ble jeg gjerne byttet ut og måtte finne meg i å være Michael Owen i stedet. Vi vant alle turneringer, og det krevde feiring. Ned på nærbutikken rullet vi, for å kjøpe marsipankake og champagnebrus. På veien snakket Erik i ett om kampene vi hadde vært i gjennom og vurderte prestasjonene. Rooney var ofte litt opp og ned. Nani alltid strålende. – Vi skulle ha spilt for United vi to, jeg med de pasningene, og du med de skuddene.

Ved første øyeblikk virker dette ganske ukomplisert. Faktum er at det egentlig er sabla vanskelig. For gikk ikke Erik litt vel mye opp i denne fotballeken? Skulle jeg som assistent forsøke å realitetsorientere ham, eller skulle jeg bli med i fantasien? Var det nå så sunt med denne marsipankakefeiringen flere ganger i uka? Her var det rom for diskusjoner. Hvor langt skal egentlig retten til å bestemme over eget liv strekke seg? Spørsmålet er tilsynelatende lett å svare på. Så langt som mulig er svaret, men hvordan? Om Erik hadde fått bestemme selv hadde han spist hamburger på gatekjøkkenet til frokost flere dager i uka, og trygda ville vært brukt opp på en uke. Til tross for at han hele livet hadde fått høre at han kunne bli akkurat hva han ville, var det åpenbart for alle som jobbet hos ham at en viss grad av styring var nødvendig. Det enkle svaret viste seg å være ganske komplisert allikevel.

I Brevet til Jens slipper ikke de vanskelige spørsmålene til. KS har uttalt at en rettighetsfesting av BPA vil være problematisk i forhold til kostnader, at det er lite effektivt med tanke på sambruk av ressurser og effektivisering av drift, og at det vil kunne medføre en skjevprioritering av ressursene i forhold til andre som trenger kommunens helse og omsorgstjenester. Det er ikke sikkert KS har rett i dette, og det kan hende rettighetsfesting er riktig selv om de har rett. Men i en debatt må også disse synspunktene få slippe til. Hos TV2 har man redusert det hele til et spørsmål om gjerrighet og vrang vilje hos Stoltenberg. Journalistene har akseptert at spørsmålet er så enkelt som filmen vil ha det til.

Journalistens oppgave er ofte å sortere kaos, og forenkle vanskelig saker slik at vi som ikke har dypere kunnskap om temaet kan forstå kjernen i det som skjer. Men noen ganger gjelder det å vise oss at saker som tilsynelatende ser enkle ut, også kan være fryktelig kompliserte.