Hvis bevisene i Treholt-saken likevel ikke holder mål, var det da tidsånden under den kalde krigen som dømte den tidligere byråsjefen? Jeg bare spør. Det skal jo journalister gjøre. Stille kritiske spørsmål, altså.
Treholt-saken er nok en gang et hett tema, først og fremst takket være grundig gravende journalistisk arbeid i boka «Forfalskningen». Opplysningene om juks med det berømte pengebeviset i kofferten, med bilde av en bit tape som ikke kunne ha vært der under arrestasjon på Fornebu, kom som en bombe. «Bevisene» er også bekreftet på annet hold av fotoeksperter som veldokumenterte kilder. Til og med Riksadvokaten tok affære etter at boka kom ut.
Nå ser Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker hele Treholt-saken på ny. Bare to år etter at den avslo forrige begjæring fra 2005, til tross for at kommisjonen IKKE fant beviser for overlevering av graderte dokumenter av slik art at det kunne skade rikets sikkerhet. Verkebyllen om hva som faktisk er sant ble plastret over. På pressekonferansen etter avslaget i 2008, uttalte Arne Treholt, at han med denne avgjørelsen trolig var ved veis ende i saken. Nå er saken på veien igjen.
Mange kontakter
Kunne en dypere forståelse av Treholt-saken, og mennesket bak, kommet fram tidligere hvis mediene hadde sett en helt annen vei enn politi og påtalemyndighet? Ja, mener jeg i dag. Å gå i flokk er ikke et nytt fenomen i pressen.
Nå smiler du kanskje? Han hadde jo hemmelige møter med hele Vestens fiende nummer én, KGB. Tenker du. I tillegg mottok han jo penger av de tre store forbokstavene. Dette stemmer. Det har Arne Treholt også innrømmet. Men omfanget av dette, og alvorlighetsgraden av disse møtene rir fortsatt det norske samfunnet som en mare. Rettsstaten Norge kan ikke leve med all tvilen.
Ordet verkebyll brukes ofte for tiden. Massivt hemmelighold gjennom snart en generasjon er et av argumentene for full åpenhet. Vi som har gått noen runder i livet vet at alt kommer for en dag. Før eller siden. Ofte siden. Journalister hater hemmelighold. Bare det at et armbånd er holdt hemmelig i en skuff på et statsrådskontor, får metervis av spalteplass.
Jeg mener mediene i dag bør undersøke den politiske kontakten store deler av det norske politiske miljøet hadde med Sovjet gjennom hele 70-tallet med skiftende regjeringer.
Arne Treholt dokumenterer blant annet i boken, «Gråsoner», i detalj fiskeriforhandlingene med Sovjet sammen med havrettsminister Jens Evensen på 70-tallet. Treholt var statssekretær for Evensen. Kontakten med Sovjet var på flere steder og på flere plan. Meget kjente norske politikere og pressefolk hadde gode kontakter langt inn i korridorene i Moskva.
Åpne kanaler
Jens Evensen ba ifølge Treholts gråsoneberetninger om «å holde alle kanaler åpne mot øst». Det samme hadde, tidligere landbruksminister, Torstein Treholt, fortalt sin sønn helt i begynnelsen av guttens politiske karriere. Jens Evensen ble selv «passet på» av POT. Treholt skriver i «Gråsoner» at det sto biler på tomgang utenfor Evensens bolig i Asker. Evensen tok ifølge Treholt dette opp med daværende justisminister, Inger Louise Valle, som ikke visste noe om dette. Bilene var borte like etter.
Etter at Gunvor Galtung Haavik ble arrestert av politiinspektør Ørnulf Tofte for spionasje i 1977, holdt POT trolig god oversikt over hvilke andre som også kunne drive med spionasje. Arne Treholt skriver i biografien, «Gråsoner», at det for ham var helt uproblematisk å fortsette å ha møter med Titov et par ganger i året selv om Titov var utvist fra Norge etter Galtung Haaviks fall. Titov hadde gjennom den sovjetiske ambassaden hatt mye kontakt med norske myndigheter over flere år. Det hadde vært relativt uproblematisk. Men ikke for POT.
Arne Treholt skriver at han fortsatte å ha møter med Titov inn i åttiårene, for gammelt vennskap skyld. Treholt kaller seg selv i denne perioden for en, «privat praktiserende utenriksminister», at det ble kastet et lodd, og skapt en situasjon han ikke kunne komme ut av da han begynte å motta mindre pengebeløp av Titov.
Levemann
Jeg snakket med Arne Treholt i 1993 i forbindelse med et intervju han ikke ville stille opp i. Jeg stusset over at han ikke spurte om hvor jeg hadde fått hans hemmelige telefonnummer ifra til leiligheten på St. Hanshaugen i Oslo. Da opplevde jeg noe naivt. Men spion? Jeg fikk i ettertid et håndskrevet brev hvor han beklaget at han ikke kunne stille opp.
Treholt fortsatte altså sin møtevirksomhet med «åpne kanaler mot øst». Fredsforsker Johan Galtung har kalt mye av dette for arbeid for fred: «Det var fredsaktivisten Treholt, med spor av levemannen og eventyreren, ikke diplomaten, som var ute og gikk i Wien». En tidligere VG-redaktør som var journalist under Torgersen-saken på 50-tallet, sa i en samtale med meg i 2000: «Alle som jobbet med den saken den gang mente jo at Torgersen var skyldig». Senere var ikke alle like sikre.
At kontakten med Sovjet var så vanlig på så mange plan i norsk politikk, var temmelig ukjent for meg inntil gråsoneberetningen ble gitt ut på forlaget Cappelen i 2004. Men Arne Treholt skulle altså «ha sveket oss alle».
Sjokkert
Jeg mener at mediene har sviktet sin rolle. Mediene må nå grave i det politiske mønsteret som Arne Treholt ble formet igjennom Arbeiderpartiets regjeringer på 70-tallet. Først da kan vi begynne å forstå Treholts motiver. Jens Evensen var dypt sjokkert etter arrestasjon i 1984. Han visste jo om Treholts mangeårige kontakter med Sovjet. Sjokket blir i ettertid noe underlig. Arrestasjonen i seg selv var naturligvis et sjokk. Politiinspektør, Ørnulf Tofte, hadde nok en gang fakket en «spion», på sin livslange jakt siden 1945. Hva med alle de andre som hadde kontakter østover?
I dommen konkluderes det med, alle møtene, med Titov, Beljajev og Sjisin. Var man spion uansett hva slags møter det var snakk om? Hvis det viser seg at bevisene til syvende sist IKKE holder mål – verken pengebeviset eller grad av graderte dokumenter, må det ha vært den kalde krigens tidsånd som alle var preget av, som gjorde at Treholt – bare måtte dømmes. Da må han i så tilfelle frifinnes.
Medieredaktører roper nå om åpenhet i saken. Media må etter mine begreper fortelle det norske folk hvordan systemet i Norge fungerte i kontaktene med Sovjet, som var en stor del av virkeligheten for politikere og pressefolk på 70-tallet – og under den kalde krigen. Eller sitter tidsånden fra den kalde krigen i oss ennå? Jeg bare spør.
(Magne S. Mofossbakke er journalist og lærer i mediefag)
