Foto: Kathrine Geard
Foto: Kathrine Geard

Hadde han rett, likevel?

Fikk skriveforbud i Treholt-saken, følte seg hånet av yrkeskolleger og meldte seg ut av NJ i protest. Nå tror Bengt Calmeyer at han endelig får rett.

Publisert Sist oppdatert

Vi treffer 77-åringen hjemme på gården på Nesodden. Her vokste kona opp, og her har de bodd siden 1970. Da var Calmeyer ferdig med fem års korrespondentjobb i London for Arbeiderbladet. Han levde i, for og med avisa fra 1959 til 1997, som journalist og kulturredaktør.

Nå er Calmeyer pensjonist, sliter med balanseproblemer og bruker en solid stokk til å støtte seg mens han viser oss rundt på gården. Men den journalistiske årvåkenheten er i vater. Veteranen følger den nye utviklingen i Treholt-saken med stor interesse.

Treholts støttespillere har i 25 år kritisert norske medier for å ha gjennomført et karakterdrap, ved å forhåndsdømme Treholt og tilnærmet ukritisk videreformidle informasjon fra politiet og påtalemakten. Calmeyer var en av få norske journalister som markerte seg med skepsis til politiets og medienes framstilling av Treholt som en storspion, etter arrestasjonen i januar 1984.

– Så å si alle tok det for gitt at Treholt var storspion. Han ble forhåndsdømt, fra første dag. Nå er saken i et annet spor, og vi må tro at vi en gang for alle får vite om pengebeviset på noen måte ble manipulert. Jeg er overbevist om at svaret på det er ja.

Teipbit

Geir Selvik Malthe-Sørenssen og Kjetil Mælands bok «Forfalskningen» har ført til at det på nytt koker rundt Treholts attachékoffert og bunkene med dollarsedler. I boka skriver forfatterne blant annet at en teipbit på kofferten beviser at det var tuklet med det omstridte og sentrale pengebeviset.

Calmeyer har i alle år vært overbevist om at pengebeviset ble forfalsket. Det var en sentral påstand i hans bok «Forsinket oppgjør» fra 1993. Boka var ment som et oppgjør med alle som stemplet Treholt lenge før han ble dømt. Calmeyer presenterte det han oppfattet som bakteppet: Stemningen og tidsånden som rådet under den kalde krigen.

«Forsinket oppgjør» ble forbigått i stillhet av en tilnærmet samlet journalist- og redaktørstand, og kolleger stemplet Calmeyer som en naiv konspirasjonsteoretiker. Det skuffet ham dypt.

Calmeyer følte seg også mobbet av journalistkolleger i forbindelse med utgivelsen av skriftsamlingen «Vi anklager. Treholt-saken og rettssikkerheten» i 1986, redigert av blant andre Treholt-vennen Ketil Bjørnstad.

– Det gjorde meg vondt. Det var skammelig at de behandlet oss slik i forbindelse med en bok om meninger.

I 1990 fikk Calmeyer, som eneste norske journalist, et intervju med Treholts antatte føringsoffiser Gennadij Titov. KGB-generalen hevdet at han ikke hadde hatt noen annen form for kontakt med Treholt enn med en rekke norske politikere, og at det aldri var snakk om å betale Treholt for informasjon.

Heller ikke dette intervjuet bidro til noen generell nyansering av Treholt-saken i norske medier. Arbeiderbladet trykket samme dag en tilhørende kommentar, skrevet av Harald Stanghelle, som påpekte uoverensstemmelser mellom Treholts forklaringer og det Titov sa i intervjuet. Treholt og hans forsvarer, Arne Haugestad, betegnet dette som bagateller.

Ut av NJ

Calmeyer, med fortid som landsstyremedlem i Norsk Journalistlag, valgte å melde seg ut av organisasjonen i protest mot fortielsen av «Forsinket oppgjør». Han var rasende på sine daværende yrkeskolleger, og virker fortsatt sår og indignert.

– Men NJ som organisasjon var ikke part i striden. Var det ikke vel demonstrativt å melde seg ut?

– Det var en markering mot mine kolleger. Jeg meldte meg inn igjen seks måneder seinere. Jeg syntes det var grovt av pressen å hoppe på alt som kom fra politihuset og andre. Det opplevde jeg nesten som et forræderi mot pressens oppgave. Det var en total mangel på vilje til å se på de faktiske opplysningene i boka. Pressen burde ha fulgt opp indikasjonene på at pengebeviset var manipulert. Dette var en opplagt unnlatelsessynd.

Calmeyer viser til at forfatterne av «Forfalskningen» har pekt på «Forsinket oppgjør» som viktig kildemateriale.

– «Forfalskningen» følger opp i samme spor. Opplysningene om teipen er et avgjørende bevis. Det er ingen spekulasjon, slik tilfellet var med mye i min egen bok. Men jeg hadde vel omtrent like gode bevis som det Treholt ble dømt på, smiler Calmeyer.

Calmeyer og andre mener at spiondommen mot Treholt i stor grad bygger på pengebeviset. På side 67 i den hemmelige dommen heter det:

»De slutninger retten har trukket om karakteren og kvantiteten av de opplysninger tiltalte har gitt russerne styrkes i høy grad av de pengebeløp som det er lagt til grunn er utbetalt til tiltalte, men som han selv har nektet for å ha mottatt.»

Høsten 1984 ba påtalemyndigheten politiet om bedre beviser i Treholt-saken. Calmeyer viser til at pengebeviset kom på et seint tidspunkt, tre uker før rettssaken.

– Dette skulle tilsi at man behandlet det med litt varsomhet og ikke tok det som et hovedbevis for spionasje. Det var jo også et bevis som ble ervervet på ulovlig vis, ved hemmelig ransaking.

Skriveforbud

I en rekke kritiske kommentarer vinteren og våren 1984 sådde Calmeyer tvil om man virkelig sto overfor norgeshistoriens største spionsak. Han raste mot opplysningen om at Treholt – en spionmistenkt – var sluppet inn på Forsvarets høyskole. Seinere fikk han skriveforbud av Arbeiderbladets ansvarlige redaktør Per Brunvand.

– Hvordan opplevde du skriveforbudet?

– Jeg ble egentlig jævlig forbanna, fordi jeg mente – og mener fortsatt – at jeg var en av de få norske journalistene som gjorde jobben sin i de første ukene etter arrestasjonen. Jeg følte meg veldig alene. Også Harald Stanghelle, som da var i Arbeiderbladet, hadde noen kritiske artikler. Det var før dommen mot Treholt.

– Kan du i dag se at folk oppfattet deg som vel forståelsesfull overfor en mann som tross alt var mistenkt, og seinere ble dømt, for spionasje?

– Jeg kan se at folk oppfattet det slik, som en slags støtteerklæring til Treholt. Men det var det ikke. Hele mitt poeng var at han fikk en råtten behandling, ikke minst i norsk presse etter arrestasjonen. Mine kommentarer var en reaksjon på pressens manglende skepsis til de opplysningene som kom fra makta, helt fra riksadvokatens første pressemelding. Alt var liksom opp og avgjort.

– Du har, som andre, erklært at Treholt ikke er noen uskyldighet. Hva mener du var det mest alvorlige han gjorde seg skyldig i?

– Det mest graverende var at han holdt møter hemmelig for alle, og at han lot KGB betale reiser og opphold i utlandet. Det har han innrømmet. Man kan i og for seg definere hans møter og utlevering av visse papirer som spionasje. Men noen storspion tror jeg rett og slett ikke at han var. Treholt hadde ikke tilgang til de tingene som storspioner får tilgang til. Det går mer på brudd på taushetsplikten og andre forhold i tjenestemannsloven. Sparken og en straff på tre-fire-fem år ville vært rimelig.

– Suspekt

– I lys av det som nå har kommet fram, oppfatter du at du har fått rett i noe?

– Det jeg har fått rett i, er at pengebeviset er suspekt. Ikke noe mer. Jeg har jo tatt opp en annen side av pengebeviset enn forfatterne av «Forfalskningen». Det er sannsynlig at Haugestad hadde rett, men han begynte trolig i feil ende. Jeg gikk videre på hans poenger. Det vil nok nå bli grundigere undersøkt om antallet sedler og fordelingen av dem i konvolutter.