Asbjørn Rachlew og Svein Tore Bergestuen påpeker viktigheten av å klargjøre premissene for en samtale. En samtale som kan være et intervju.Foto: Kristine Lindebø og NTB
«Jeg ville bare sjekke noe», sa hun. Dagen etter var jeg på forsiden av VG
Denne artikkelen er over fire år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Ofte er det gode grunner til at språklige klisjeer brukes, så la oss starte med én:
Hvis du kun skal lese én Journalisten-artikkel (gjerne i tillegg til denne), så les vårt intervju med politioverbetjent Asbjørn Rachlew og «alt mulig media-mann» Svein Tore Bergestuen. Gjerne med ekstra fokus på innledningen.
Der forteller de to, som nå er aktuelle med boken Den profesjonelle samtalen, om hvordan det er å bli oppringt av journalister som starter samtalen med å si: «Jeg lurte på en ting» eller som bare vil sjekke noe – og så sitter man i andre enden og lurer på: Er vi nå i gang med intervjuet? Er dette en bakgrunnssamtale - eller hva er dette for noe?
Nå snakker vi om de profesjonelle kildene. Hvordan den vanlige mann eller kvinne vil forholde seg til en slik innledning, er sannsynligvis helt åpent, men man kan jo gjette.
– Jeg kjenner at jeg blir irritert. Som intervjuobjekt blir man usikker, reservert, det gir et dårlig førsteinntrykk, rett og slett. Rammene, hele premisset for samtalen, har ikke blitt lagt, sier Rachlew.
Og et brudd på Vær varsom-plakaten, fastslår Bergestuen – og henviser til punkt 3.3 som sier at det er god presseskikk å gjøre premissene klare i intervjusituasjoner og ellers overfor kilder og kontakter.
Ikke alle vil velge å tolke dette like kategorisk som Bergestuen gjør her, jeg har snakket med nok journalister og redaktører som mener at når en journalist tar kontakt og stiller konkrete spørsmål, så må man regne med at man kan bli sitert. Det er i hvert fall ingen tvil om at mange journalister lever etter dette prinsippet.
Hvilken informasjon er det journalisten kan gå glipp av, når premissene ikke har blitt lagt?
Første reaksjon hos en del kilder vil nok også være at man kan bli sitert hvis en journalist tar kontakt, men det gjelder ikke alle – og også viktig: hvilken informasjon er det journalisten kan gå glipp av, når premissene ikke har blitt lagt? Kanskje kommer det et sitat som kan brukes, men det kan være annen informasjon som kilden da ikke vil dele.
Som redaktør blir jeg innimellom brukt som kilde selv. Stort sett går det bra. Men da jeg for en del år tilbake, i en annen jobb enn denne, ble oppringt av VG et godt stykke utpå kvelden, var mine tanker på helt andre ting enn saken VG var interessert i.
Journalisten «ville bare sjekke noe», og jeg forsøkte etter beste evne å bidra til nettopp det. Og opplevde vel også at hun hadde fått mer klarhet i det hun lurte på i løpet av vår forholdsvis korte samtale.
Øverst til venstre er «min» sak. Vi kan konkludere med at tidsånden er annerledes i dag. Det er færre slike kåringer nå. Noe som er bra (og så mener jeg fremdeles at vinklingen er feil, men det er en annen diskusjon).Faksimile VG 11. november 2005
Derfor ble jeg litt overrasket da jeg fant saken på fronten av VGs papiravis neste dag. Ikke hovedoppslaget, men synlig nok. Da jeg snakket med journalistens nærmeste sjef i ettertid mente han at jeg burde forvente at jeg ble sitert. Og kanskje har han rett i denne saken. Jeg var redaktør for et magasin. Vi hadde gjort en kåring. Det var kjendiser involvert. Minst én av dem likte ikke kåringen. En fin konflikt for Rampelys, hvor saken også havnet.
Jeg hadde også latt meg intervjue uansett, og sannsynligvis sagt omtrent det samme. Samtidig er det ikke utenkelig at jeg hadde fremstått litt mindre «overrumplet», hvis journalisten hadde gjort det klarere at dette var en intervjusituasjon hvor jeg måtte regne med å bli sitert.
Ingen krise for min del. Men jeg lærte i hvert fall noe. Normalt ber jeg aldri om sitatsjekk når jeg intervjues. Verken da eller nå. Hvis redaktøren for et fagblad for journalister ikke skal stole på journalister, hvem skal da gjøre det? Men det jeg har lært, er at hvis samtalen starter med at journalisten «lurer på en ting» eller «bare vil sjekke ut noe», så spør jeg nå: «Er dette et intervju?»
Noe som selvsagt bør være unødvendig. Det er ikke intervjuobjektet som skal klargjøre premissene for intervjuet. I hvert fall ikke når det er journalisten som først tar kontakt.
