Kommentar:

Kommentarforfatteren stilte som kilde i Avisa Oslo. Dette bildet er Journalistens rekonstruksjon.
Kommentarforfatteren stilte som kilde i Avisa Oslo. Dette bildet er Journalistens rekonstruksjon.

Jeg stilte som kilde i sykkelfelt-sak. Det ble et helvete på hjul

Alle journalister burde prøve.

Publisert Sist oppdatert
  • Dette er en kommentar skrevet av redaksjonen. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Så sto jeg der, og pekte mot noen parkerte biler i et sykkelfelt. Jeg hadde tipset, og stilt til intervju, med lokalavisa Avisa Oslo.

Jeg, som kun motvillig deltar i meningsutveksling på noe som helst nivå.

Som ikke har opptrådt som kilde siden jeg, som ung student åpenbart uten ferdigutviklet etisk vurderingsevne, under falskt navn fortalte NRK om å utnytte Coops fornøydgaranti på det groveste.

Et pinlig minne, men samtidig et treffende øyeblikksbilde på hvem jeg var der og da. Et treffende øyeblikksbilde ble artikkelen i Avisa Oslo også; en stakkars elbilsyklende småbarnsfar med lavt blodsukker på vei for å hente i barnehagen, litt utenfor Ring 3 et sted. Der har du meg, i overskuelig fremtid.

Snikende tanke

Jeg hadde sendt inn tips i reell provosert, blodsukkerfallende tilstand, og tenkte vel at jeg skulle være ferdig med dét. La avisa huke tak i noen syklister, stille Bymiljøetaten til veggs.

Men tanken kom snikende: hvorfor ikke for én gangs skyld stille opp, vanlig mann i gate, og erfare det vi i Journalisten innimellom skriver om selv, opplevelsen av å frivillig eller ufrivillig bli omtalt i mediene.

Oppigjennom har mange mennesker fortalt meg om ulike sider av hvordan slikt kan arte seg, og ikke minst hvor intens stemningen kan bli i kommentarfeltet.

Og her vaset jeg inn i det mest polariserte landskapet nord for rus-, trans- eller rovdyrdebatten: Sykkel-i-Oslo-debatten.

Det kunne vel aldri gå bra?

Den synkende følelsen

Etter ulike sms-er med ulike AO-medarbeidere kom det konkrete spørsmålet om å møtes til intervju og bilde langs sykkelfeltet der bilene forutsigbart nok fremdeles sto parkert. (Risikofritt, skulle det vise seg, siden veimerkingen ikke er på plass ennå.)

Den synkende følelsen i mellomgulvet var helt påtakelig: Det hadde vært befriende å være en tipser, lufte en kjepphest. Men et ordentlig intervju? Orker jeg virkelig å stå for dette i offentligheten? Og vet jeg hva jeg egentlig mener om saken? Hvem er jeg egentlig?

Den samme kverna kan jeg bare gå ut fra at jeg selv har satt i gang utallige ganger hos andre, når jeg etter en første kontakt ber om et ordentlig intervju. Kred til alle som ikke brått befinner seg «på fjellet med ustabil dekning» da.

Å lære fra kommentarfeltet

Men jeg møtte jeg en hyggelig, effektiv journalist langs veien, til et intervju tatt opp på lyd (bra) og til slutt avtalt sitatsjekket (måtte be om det sjøl).

Tanken var å uttrykke meg både diplomatisk og nøkternt, men uten å skjule hva jeg mente. Budskapet kom da også godt fram i artikkelen, fint vinklet på meg som person (hadde gjort det samme sjøl).

Men så var det kommentarfeltet da.

Flere av de 127 kommentarene under avisas Facebook-deling var også flott vinklet på meg som person, for å si det sånn.

Og selv om jeg gikk inn i opplevelsen med åpne øyne, nettopp for å erfare virkeligheten som mediekilde, merket jeg at negativiteten kunne smerte litt.

«Kun et problem her, det er Nils» (25 likes!).

«Stakkars lille mann».

«Nils er en suttekjerring [sic] ».

«Stakkars Pedal-Anton» (?)

«Stakkar kan ikke svinge med sin sykkel» (denne kom i mange varianter).

Men ikke si at Facebook-kommentarer ikke kan bidra til læring: Nå vet jeg for eksempel hvordan man skriver «Nils spiser dritt» på serbisk.

Livet går videre

Dette er, selvfølgelig, småtteri i forhold til hetsen andre diskusjoner utløser, og andre avsendere enn meg må tåle.

Jeg tror ikke jeg vil karakterisere noe av det jeg leste i kommentarfeltet som direkte hets. Unntaket er kanskje den om at «alle syklister som sykler i gangstier burde bli skutt av Delta Snipere som ligger på takene rundt omkring», men den ble fjernet etter en stund.

De fleste kommentarene bidro til en slags diskusjon. En fastlåst og lite konstruktiv debatt, ja, men like fullt en debatt.

Og i virkelighetslivet, snaut to uker etter publisert sak, kan jeg konstatere at livet har gått sin vante gang.

Ingen ukjente har sendt meg direktemelding om saken noe sted. Ingen har kuttet opp elsykkeldekkene mine, helt diesel i postkassa eller demonstrativt utført bil-skikken «rolling coal» utenfor privatboligen min.

Men mange bekjente har nevnt at de så meg i avisa, takknemligvis uten å markere behov for videre meningsutveksling om temaet.

Folk leser tydeligvis denne Avisa Oslo.

To anbefalinger

Jeg kommer ut av disse tunge dagene bærende på ett råd til vanlige folk og ett til journalister.

Vanlig person: Hvis du blir kontaktet av en journalist, og kjenner på den synkende følelsen mens du vurderer om du skal stille i en sak som potensielt kan engasjere, lov meg å ta med i vurderingen at du føler deg klar for å stå i drittkommentarer. Bare regn med at det kommer til å skje.

Journalist: Ta og prøv disse kilde-greiene selv innimellom.

Powered by Labrador CMS