– At satiretegning er en truet kunstart i 2021, er dessverre et faktum og ingen påstand

Erle Marie Sørheim har brukt de siste to årene på å skrive boken «Karikaturens historie», og starter prologen med en advarsel og en oppfordring:

«Alt som ikke kan plasseres i klare båser, anses i våre dager fort som suspekt. Nettopp derfor mener jeg det er så viktig at vi lærer mer om satirens tradisjon og samfunnsfunksjon. Educate yourself! («Utdann deg selv!») er et populært mantra i vår tid. Når det kommer til satirekunsten, kan vi alle trenge litt voksenopplæring.»

Bekymret

Å skrive om karikaturens historie har på mange måter vært Sørheims kall. Hun har jobbet med tematikken i årevis, holdt debatter, skrevet artikler og kommentert satiretegningens plass i samfunnet.

LES OGSÅ:

– Dette gir meg muligheten til å fortsette å tegne

– Mye av det journalistiske arbeidet jeg har jobbet med opp til nå har ledet til denne boka, det har vært en brennende og viktig sak for meg, sier hun til Journalisten på den digitale tråden fra Berlin, byen hvor boka ble til.

Saken interesserer henne sterkt, og hun er bekymret for utviklingen videre. Mange redaksjoner, deriblant New York Times, har allerede kuttet ut satiretegningene.

– Nå virker det som om mange redaksjoner bare vil fjerne satiretegningene raskt, uten at de ser ut til å innse at det er som å fjerne kommentarer. Satiretegninger har like lang tradisjon som resten av journalistikken, minner Sørheim på.

Dropper Muhammed-karikaturer

Sørheim mener satiretegningens historie er noe alle bør kjenne til. Ved å trekke de historiske linjene håper hun å vise oss at vi alltid har hatt en tilbøyelighet til å gjøre narr av folk på denne måten, og særlig da folk med makt.

– Jeg er er litt bekymra, samtidig har jeg veldig tro på formen, fortsetter hun.

– Redaksjoner er jo opptatt av at satiretegningen er en uttrykksform de skal ha, men så må man se hva som skjer når det kommer under press, hvor tøffe de er da?Ingen vil tegne Muhammed lenger, ingen har lyst til å sette seg i den situasjonen.

Selv valgte Sørheim til slutt å ikke ha med Muhammed-karikaturene i boka.

– Etter drapet på læreren Samuel Paty i fjor ombestemte jeg meg. Da innså jeg at det var en for stor risiko å sette meg selv eller min familie i direkte fare, forklarer hun det med.

Pærekongen

Boka har hun delt opp i tidsepoker som strekker seg helt tilbake til hulemaleriene for 17.000 år siden og fram til i dag.

To perioder har hun tatt ekstra fram i boka.

– Frankrike har hatt en tradisjon som kan trekkes helt tilbake til 1800-tallet, som har ført til Charlie Hebdo i dag. De hadde en enorm og vital satirepresse allerede da, forteller hun.

Den norske tradisjonen er også lang, og Sørheim trekker frem begynnelsen på 1900-tallet.

– Vi har da Olaf Gulbrandsen og Ragnvald Blix som blir store i hele Europa og som i løpet av krigen havner på hver sin side. Olaf blir i Tyskland og tegner for det nazivennlige tyske satiremagasinet Simplicissimus, et av de viktigste satiremagasinene hvor både Blix og Guldbrandsen tegnet. De ble først nazivennlige da Hitler tok makten, frem til da hadde de vært sterkt kritiske, forteller hun og legger til:

– Blix redder deres jødiske venn og hjelper ham å flykte. Han tegner disse ikoniske tegningene under pseudonymet Stig Hôôk i Sverige.

Krysspress

Sørheim mener dagens karikaturtegnere står i et veldig krysspress. På den ene siden må de kjempe for arbeidet sitt opp mot redaktører og redaksjoner som er redd for å støte folk, på den andre siden kan de bli hetsa personlig.

– Jeg tenker ofte på de nye generasjonen tegnere som kanskje ikke har det som fast jobb engang. Hvor tøff skal du være som frilanser om du risikerer mye mer enn du får, spør hun.

– Jeg synes avisene har et kjempeansvar her. Og jeg tror de er det bevisst, men det er jo budsjetter som teller først. Det er ikke så lenge siden Christian Bloom mista jobben i VG og Egil Nyhus i Romerikes Blad, sier hun og legger til:

– De priser avistegnerne, men kutter samtidig jobbene deres.

Karikatur av seg selv

Vi kan ikke snakke om karikaturtegninger uten å trekke inn Muhammed-karikaturen. Sørheim mener den har blitt en karikatur av seg selv, hvor ingen lenger snakker om selve innholdet i tegningene.

– Oppslaget var jo pluralistisk, det var 12 ulike tegninger i bildet og mange ulike meninger, forteller hun og legger til:

– Det at man kun snakker som om det var et dårlig bilde, blir feil. Vi ville aldri ha snakket om en artikkel på den måten.

– Det Muhammed-bråket viser, er hvordan bilder deles raskt og tilsynelatende ikke trenger oversettelse. Men så gjør det veldig ofte det.

Trenger flere debatter

Sørheim mener det ligger både makt og fare i måten den moderne verden ser bilder på. Samtidig er det mange tegnere som bruker sosiale medier til å dele bildene sine.

– De har jo igjen sine egne retningslinjer, som igjen forvalter nye kunstneriske uttrykk, hvor du ikke engang kan tegne en pupp uten å bli sensurert.

– Folk tar det som «face value», ting blir tatt ut av kontekst ved at det ikke gis noen muligheter for nyanser.

Sørheim mener vi trenger flere debatter, som karikaturdebatten, i fremtiden for å holde kunstformen i live.

– Tegner Siri Dokken sier det i et intervju i boka at attentatet på Charlie Hebdo skapte såpass mye interesse og fokus på satiretegningen at vi kanskje hadde sett at det «fadet» mer ut uten, sier hun.

– Det er mange utfordringer, men jeg er helt sikker på at tegnere kommer til å fortsette å tegne satiriske tegninger. Jeg håper det blir under trygge forhold og at vi behandler satiretegninger med samme respekt som vi behandler journalistiske kommentarer.

LES OGSÅ:

Han står bak satiretegningene i Filter: – Det kan føles godt å være litt infam