Fotograf Terje Bringedal reiste tre turer til bordell-øya Banishanta i Bangladesh, der jenter og kvinner er sendt mot sin vilje, men styrer hele øya selv – her er menn bare biroller. Alle foto: Terje Bringedal
Fotograf Terje Bringedal reiste tre turer til bordell-øya Banishanta i Bangladesh, der jenter og kvinner er sendt mot sin vilje, men styrer hele øya selv – her er menn bare biroller. Alle foto: Terje Bringedal

BILDET: Brukte dagevis på å bygge tillit på det kvinnestyrte bordellet. Så kunne han begynne å fotografere

Terje Bringedal med sin første utstilling.

Published

– Det alle disse har til felles er at de er solgt hit av sine slektninger, ofte onkler som sier til familien at de har skaffet dem jobb i Dhaka.

Fotograf Terje Bringedal ser utover portretter som ligger utover gulvet på Fotografiens hus. Bildene har han tatt på øya Banishanta i Bangladesh, som i sin helhet er et bordell – landets eldste. Her bor litt over 80 prostituerte og noen eldre kvinner, og et titalls barn.

Synkende øy

De vil alle miste sine hjem og sin arbeidsplass ettersom havnivået gradvis stiger, måned etter måned. Nå er øya bare 25 meter bred, 100 meter lang og helt flat.

– Om et par-tre år kan øya være borte. Derfor var det viktig for meg å dokumentere den før den forsvinner under vannet.

Det er ikke den eneste grunnen til at Bringedal ville fotografere livene til kvinnene som bor og jobber her.

Banishanta er et levende matriarkat, og det eneste bordellet i Bangladesh som er kvinnedrevet – her er det kvinnene som bestemmer, og passer på hverandre. Elleve «madammer» leier ut rom til de andre kvinnene, men alle får alle egentjente penger selv.

Likevel vitner bildene om rus, selvskading, fattigdom og harde kår.

VG-fotografen har vært tre turer til bordell-øya, som han først hørte om da han leste en notis i en indisk avis. Nå stiller han ut bildene i Fotografiens hus i Oslo, som er hans første utstilling etter over 40 år i yrket. Den skal henge til 31. mars, og i tillegg har han laget bok av prosjektet. Åpninga av utstillinga var torsdag, dagen før kvinnedagen, og dagen før Dokfoto, festivalen Bringedal står i bresjen for, der fire internasjonalt anerkjente kvinnelige fotografer kommer til Oslo for å fortelle om arbeidene sine.

– Klarte ikke komme innpå

Om hans eget arbeid, som nå stilles ut, sier Bringedal at han brukte svært lite av oppholdene på øya til å faktisk fotografere. Mesteparten av tida gikk til å bli kjent, og få tillit og tilgang. Det tok tid – første gang han var der tok han ikke et eneste bilde de seks første dagene.

Med seg hadde han Shahadat Hossain, som tolk og fikser. Han hadde vært på øya flere ganger for å lage dokumentarfilm, og det hjalp mye at kvinnene stolte på Hossain, ifølge Bringedal.

– På den første turen følte jeg meg som en kikker, jeg klarte ikke komme helt innpå. Det er få av bildene i utstillinga som ble tatt da.

Etter hvert fikk han innpass hos flere og flere av kvinnene. Når de så at han oppførte seg ordentlig, kunne stole på at han ikke var der for å utnytte dem eller kjøpe sex, tillot de fotografering. Ni av kvinnene har han portrettert på rommene hvor de både bor og jobber.

– Det var rørende å være der, og jeg ble etter hvert venner med flere av dem. Jeg fotograferte ikke hele tida, mye handlet om å bare være der og føle på det, for å vise dem respekt.

«Måtte bli en kvinne fra første dag»

Fotografen ble også populær blant de prostituertes barn, som løp etter ham i flokk hele dagen og ropte «daddy, daddy». Han forteller om noen av kvinnene han etter hvert har blitt godt kjent med: Josna på 50 år har vært 25 år på øya, Rupali på 32 kom da hun var tolv, og Nagri visste ikke hvor gammel hun var da hun kom, men viste med armen at hun var omtrent en meter. Bringedal anslår at hun kan ha vært rundt åtte eller ni år.

– Alle har tragiske skjebner, men de har full kontroll, og styrer sin egen business. Det er jævlig sterke damer.

Fotograf Terje Bringedal i Fotografiens hus. Foto: Kristine Lindebø
Fotograf Terje Bringedal i Fotografiens hus. Foto: Kristine Lindebø

«Jeg kom som et barn, men måtte bli en kvinne fra første dag», sa Nagri til fotograf Bringedal og journalist Espen Arnold Hansen, som var med på den første turen, i mai 2017.

Den turen var også finansiert av VG, og ble publisert som en reportasje i VG Helg. Turen et år senere, i mai 2018, ble støttet av Fritt Ord, og den siste turen, i desember samme år, betalte Bringedal selv. Det var først da han hadde bestemt seg for å lage utstilling, som han også har betalt produksjonskostnadene av.

– Ren business

Den siste turen til øya ble også den sterkeste. Desember er høysesong fordi lavvannet gjør det enklere å komme seg til øya i båt. Dermed krydde det av kunder som ville inn på de små, trange og fuktige rommene, forteller han.

– Det var sterkt å se at de vasser bortover der. De kommer gjerne en hel gjeng og er så opphissa at kvinnene sa: «Vi klarer dem på ti minutter. Vi har teknikk». Det var ikke tid til kos der, det er ren business.

Flere har spurt hvorfor det ikke er mer sex i bildene hans fra bordellet. Det er fordi Bringedal mener historien ikke ligger der, men i kvinnenes liv og hverdag på ei øy som synker.

– Kundene vil jo heller ikke bli fotografert, og det er rett inn og rett ut. Kvinnene har ikke noe annet liv. Hvis de reiser vekk fra øya blir de stigmatisert og fryst ut, derfor blir de der. De blir der resten av livet.