Russiske «Polina» (25) fullførte journalistutdanningen i fjor, og har siden jobbet som reporter i et større mediehus i en av Russlands største byer.
Det er lidenskapen for skriving og menneskelig kommunikasjon som førte til at Polina fant veien inn i journalistikken.
– Det finnes så mange historier i verden som jeg har lyst å fortelle og spennende mennesker jeg har lyst til å snakke med, sier hun til Journalisten på russisk.
Intervjuet med Journalisten foregår på videosamtale. Det er blitt satt i stand av Barents Press Russia, som også stiller med russisk tolk under intervjuet.
Polina er redd ytringene hennes kan ha en negativ innvirkning på mediehuset hun jobber for, og vil kun stille opp med fornavn. Journalisten har likevel valgt å anonymisere hele hennes identitet i saken.
På generell basis kan journalister i Russland nemlig risikere å miste jobben, få bøter eller bli fengslet for å ytre meninger rundt Ukraina-krigen.
Savner meningsvariasjon
– Situasjonen her har vært komplisert i mange år, og det er ikke første gangen myndighetene våre forfølger journalister. Det var ikke akkurat uforventet at det skulle bli verre nå, sier Polina.
Siden Russland invaderte Ukraina, har Polina opplevd endringer i arbeidshverdagen: Både hun, kollegaer og kilder er stadig mer varsomme med hva de dekker og hvilke meninger de ytrer, selv om det ikke er radikale temaer de belyser, forteller hun.
At myndighetene ønsker å unngå begrepet «krig» om situasjonen i Ukraina, forklarer Polina er et ønske fra myndighetene om å unngå panikk blant russiske borgere.
– Som menneske er jeg uenig i den sensuren, men når jeg tenker meg om forstår jeg hvorfor det er slik, sier hun.
Det hun savner i russiske medier er større variasjon i informasjonsformidligen slik at folk selv kan vurdere situasjonen og utvikle egne meninger. Ulempen er at det kan føre til mer spredning av desinformasjon, men det er viktig at menneskene lærer seg å analysere innhold i mediene og vurdere innholdets kredibilitet, sier hun.
– Folk er ikke så dumme som vi tror. Gir du dem et spekter av informasjon, kan de analysere denne og selv vurdere hva sannheten er. For sannheten finnes der ute hvis en leter, til og med her i Russland.
Ville til USA
Da hun var student hadde Polina en drøm om å dra på utveksling til USA, men fordi hun manglet arbeidserfaring som journalist fikk hun ikke plass i utvekslingsprogrammet.
– Jeg kunne tenkt meg å jobbe som journalist i utlandet for å sammenlikne arbeidspraksisen, og se hvordan journalistene forholder seg til offisielle kilder. Det er jeg nysgjerrig på.
Polina har ved flere anledninger vært i kontakt med journalister og kilder i utlandet, men i det siste har hun ofte følt ubehag når det gjelder å dele hvor hun er fra.
Hun sier riksmediene skriver mye om fordommene folk i utlandet har for russere, for eksempel at russiske studenter mister studieplassene sine, at de mister jobben, at de blir banket på gata og at barnehagebarn blir mobbet.
– Når jeg selv snakker med russere i utlandet får jeg ikke det samme inntrykket, og de ser ikke ut til å oppleve så mye hets. Men når temaet er såpass negativt omtalt her, kommer panikken snikende og jeg begynner å tenke at hatet mot den russiske befolkningen kan være ekte.
– Tør ikke å stå frem
– Frykter du for din fremtidige journalistiske karriere?
– Min største frykt er at journalistikken som fjerde statsmakt gradvis forsvinner, og at vi bare blir et redskap for myndighetene. Det er allerede svært vanskelig å finne objektiv informasjon, men hvor går grensen?
– Hvis de fortsetter å blokkere den uavhengige pressen og tie journalistene, hvor vil folk få informasjonen sin fra?
En av konsekvensene ved de strenge begrensningene i ytringsfriheten er at Polina merker at det er færre kilder som tør å uttale seg, selv i saker som ikke omhandler krigen.
De fleste nøler og tenker seg godt om før de uttaler seg, og ofte ønsker de å se spørsmålene på forhånd før de lar seg intervjue, uttaler hun.
– Til og med russere som har flyttet til utlandet har begynt å være skeptiske, og mange ønsker å skjule identiteten sin.
– Hva er de redde for?
– Det er en rasjonell frykt å ikke ville uttale seg om ting som er eller kan være ulovlige. Mange er redde for å bli nektet adgang til landet sitt eller for hva familiemedlemmer vil tenke om dem.
– Politiet tar hvem de vil
Polinas redaksjonslokale ligger sentralt i byen. På vei hjem pleide hun ofte å gå forbi demonstrasjoner. Nå tør hun ikke å gå i nærheten av demonstrantene, særlig uten journalistvest og pressekort. Blir hun forvekslet med en sivil, kan hun bli arrestert.
– Men hvis du har på vest og pressekort, så kan du dekke demonstrasjoner?
– Før kunne du det, men så begynte politiet å arrestere journalister med vest også. For å være ærlig så vet jeg ikke lenger hva journalister kan og ikke kan gjøre. Politiet tar hvem de vil.
Hun har respekt for uavhengige journalister i Russland, og mener det er heroisk at visse medier og journalister fortsetter å jobbe selv etter å ha blitt blokkert av myndighetene, sier hun.
– Vi kan ikke bli fullstendig kuttet ut fra resten av verden og leve i et vakuum. Folk må vite om det som foregår utenfor landet med ting som feminisme, likestilling og samfunnsutvikling, mener hun.
Den russiske tv-redaktøren Marina Ovsjannikova ble nylig arrestert og bøtelagt for å ha protestert mot krigen på live-tv. Polina synes handlingen til Marina var modig, men påpeker samtidig at mange så på protesten som et bedrag mot staten.
Polina hadde lyst til å organisere en markering for Ovsjannikova der folk åpent kunne uttrykke og diskutere sine meninger rundt denne og andre situasjoner.
– Men jeg fant ikke noen lovlig måte å gjøre dette på, så det endte opp med at jeg ikke gjorde noe. Folk her blir tross alt arrestert for å holde opp hvite ark, så en slik samtale lar seg ikke gjøre slik situasjonen er nå.
