Månedsvis med arbeid og flere avbrutte forsøk ligger bak når Helene sjekker inn på barnevernsinstitusjon

– Ja, vi er inne hos mennesker i sårbare livssituasjoner. De kan til og med være i krise, sier Helene Sandvig.

– Det finnes dem som mener at den sårbarheten bør diskvalifisere fra å være på tv. Det er jeg uenig i.

Gjennom tre sesonger av «Helene sjekker inn» har NRK-journalisten oppsøkt og tilbrakt tid på blant annet asylmottak, akuttpsykiatrisk avdeling og i fengsel.

Når fjerde sesong starter på onsdag, kan redaksjonen legge fram resultatet av et arbeid som egentlig startet før første sesong nådde skjermen. Da sjekker Sandvig inn hos ungdommer under barnevernets omsorg.

Avbrutte forsøk

Fra første stund har det vært et klart mål for redaksjonen å skildre innsiden av en barnevernsinstitusjon.

– Barnevernet er generelt veldig taushetsbelagt. Når det omtales, er det ofte med kritikk som utgangspunkt. Ved å komme inn et slikt sted, kan vi fortelle historier som ellers ikke blir fortalt, sier Sandvig til Journalisten.

Flere ganger har det vært nære på: Produksjonen har gjennomført research og kildekontakt, og vært like ved å sette i gang opptak, men av ulike årsaker har prosjektene blitt lagt på is.

– Det er ingen tvil om at dette er vanskelig. Ungdommene er gjerne under 18, og historiene deres er veldig ofte knyttet til mammaer og pappaer som kanskje ikke ønsker at historien skal fortelles. Det er rett og slett utrolig mye som må klaffe for at vi skal kunne gå inn og gjøre det trygt nok for alle, sier Sandvig.

Sjekker inn før Helene

Selv vet Sandvig «minst mulig» når hun kommer inn dørene på stedet hun skal sjekke inn, men før den tid har redaksjonen lagt ned mye arbeid.

- Det gjøres mye god journalistikk i forkant som ikke er så synlig?

– Helt enig!

Det utbryter serieproducer Nader Izadpanah, som sammen med Ingrid Løvsland har hatt regi på episoden fra ungdomshjemmet. Han er én av dem som først rykker inn, oppretter kontakt og bygger tillit med kilder, enten det er beboere eller ansatte.

Sammen med prosjektleder Cathrine Wik tar han seg tid til å fortelle Journalisten om alt forarbeidet man ikke ser på skjermen. To-tre uker før Sandvigs innsjekk er NRK på plass hos institusjonen.

– Vi går inn for å kartlegge, og for å informere om viktige ting: At dette ikke skal på lufta med det første, at vi har god tid til dialog i etterkant, og at de får anledning til å se alt, sier Izadpanah.

Han legger til:

– De medvirkende skal føle et eierskap til historien de deler med oss og resten av Norge. Resultatet er at de føler seg ivaretatt, og det gjør oss rolige. Én ting er å lage god tv, men de skal leve videre med sin historie.

Spørsmål som kjennes i magen

– Det føles veldig merkelig, sier Sandvig om å gi helt slipp på research-fasen.

– Men jeg ser den store verdien som ligger i det. Jeg får gå inn veldig åpent, og får være seerens øye inn. Metoden gjør også at både jeg og de medvirkende har en trygghet når jeg stiller de vonde spørsmålene, de som kjennes i magen. De vet allerede at de har rett til å si at noe er for personlig eller at de ikke ønsker å gå inn på temaet, sier hun.

Prosjektleder Cathrine Wik beskriver det slik:

– Opplevelsen blir som om du eller jeg hadde gått rett inn og møtt disse menneskene, bortsett fra at det etiske allerede er ryddet av veien. Hun kan være trygg på at hun ikke tramper uti det.

Programlederen forteller at hun får en viss grad av regi under oppholdene: Noen ledetråder, stikkord, så hun vet hva hun skal lete etter i en situasjon.

Både før, under og etter opptak er det tillit som er nøkkelordet.

– Tillit er vår journalistiske metode. Jeg er intenst tilstede i fem døgn, dasser rundt i tøfler og pysj, og snakker masse med dem uten kamera også. Jeg må by på noe av meg selv, enten det er min egen frykt, uvitenhet eller uperfekthet, det tror jeg er noe som skaper tillit, sier Sandvig.

Hun legger til:

– Jeg tror mye også handler om at vi tar mennesker på alvor. Vi er opptatt av at de kritiske spørsmålene skal stilles, men vi går ikke inn med en vinkel eller en hypotese vi skal ha bekreftet. Jeg tror mange føler at journalister kommer på døra når de skal grave i noe dritt. Men at man er åpen om hva man skal, gjør at de tåler når jeg stiller kritiske spørsmål om ting jeg oppdager underveis.

– Klassisk journalistikk

En egen etisk utfordring med innsjekkingen på ungdomshjemmet var at flere av de medvirkende er mindreårige: I episoden følger Helene tre ungdommer på henholdsvis 15, 17 og 18 år.

– Man har jo en stigende rett til ytring. Fra man er 15 år skal man kunne eie sin egen historie. Sånn sett er det klassisk journalistikk: Når det kommer påstander om ting i oppveksten, må det gis mulighet til imøtegåelse, sier prosjektleder Wik.

Sandvig sier at hun synes også foreldrene har vist mot ved å samtykke til publisering.

– Jeg synes det er utrolig modig av dem, jeg. Når en ungdom forteller å aldri ha følt at noen har vært ordentlig glad i henne, kan det være vondt å høre. Likevel sier de at de er stolte av datteren som er modig nok til å fortelle.

Bruker tid

Om hun ikke er veldig involvert i fasen før innspilling, er Sandvig desto mer påkoblet i etterkant.

– Etter utsjekk har vi en prosedyre, alle skal kontaktes igjen etter noen få dager. Vi takker for at vi fikk komme, for at de åpnet opp. Noen steder kan jeg reise tilbake et par uker etterpå. Det er en fin mulighet til å fange opp hvis noen er engstelig for hva de har sagt, sier Sandvig.

Redaksjonen tar opp diskusjoner om at det kan være lurt for medvirkende å fortelle til familie at de skal komme på tv, og oppfordrer dem til å tenke over at livssituasjonen deres kan være helt annerledes om noen år.

Det kan gå mer enn et halvt år fra innspilling til publisering, og redaksjonen rekker mange samtaler med de medvirkende, som også får se hele episoden før publisering.

– Jeg har mange ganger priset meg lykkelig og tenkt at tiden er vår venn i dette prosjektet. Man må ha tid når man lager tv-programmer som er en sånn form for etisk balansekunst, sier programlederen.

Som altså er uenig i at mennesker i sårbare situasjoner må holdes vekk fra tv-skjermen.

– Gjennom alle møtene jeg har hatt, tenker jeg at dette er mennesker som har en motivasjon for å bryte fordommer, for å trøste, en motivasjon som ofte er større enn dem selv, sier Sandvig.

– Det kan være ubehagelig for dem, men de kjenner at det er verdt det. Det må faktisk være opp til hvert enkelt menneske å bestemme, sier Sandvig.

I tillegg til ungdomshjemmet Alfheim sjekker hun inn på Evje overvektsklinikk og Elevator soningsinstitusjon i episodene som sendes før jul.

LES OGSÅ:

Han bruker nesten all tid på granske barnevernet