De siste månedene har nyheter om barnevernet kommet på løpende bånd i Dagbladet.
Om trebarnsmoren som oppplevde at sin førstefødte ble tvangsadoptert, selv om hun samtidig ble regnet som en god mor for sitt andre barn. Om den 13 år gamle jenta som ble satt i håndjern av politi, fordi hun ikke ville forlate familien sin.
Om massiv svikt i norsk barnevern. Om et sjokkangrep fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Og enda flere saker som ikke er nevnt.
Alle er signert journalist Asle Hansen.
– Man bruker mye tid på å vinne tillit. Heldigvis har jeg hund, så jeg pleier å gå ganske lange turer hver ettermiddag. Da ringer jeg rundt til kilder, syv dager i uken, sier han til Journalisten.
– Det blir mange telefoner etter arbeidstid?
– Ja, men det er en livsstil. Det er ikke noe jeg skriver overtid for, svarer han.
Skulle forandre barnevernet
Det er rundt fem år siden at Dagbladet-journalistene Asle Hansen og Anders Holth Johansen fikk et svevende mandat fra daværende sjefredaktør John Arne Markussen: Et prosjekt som skulle forandre norsk barnevern.
– Det startet med at plassering av barn utenfor hjem hadde økt med over 50 prosent i løpet av få år. Og det var sekkeposten manglende foreldreferdighet som sto for økningen. Det vekket nysgjerrigheten, sier Hansen.
Siden har Asle Hansen holdt seg fast til en verden som er lukket og komplisert. Det har gått fra historie til historie, hvor kildenettverket har vokst fra år til år. Den største, og vondeste, er kanskje historien om de tre venninnene Hanne (18), «Marie» (17) og Karina (19). De ble narkomane under barnevernets omsorg. I dag er det kun Karina som lever.
Han og featurejournalist Rønnaug Jarlsbo fulgte den krevende overdosehverdagen til Karina, og fortalte historien om hva som gikk galt i livet til de tre jentene.
– Samarbeidet med Rønnaug var virkelig spennende og fruktbart, og vi jobbet veldig godt sammen. Jeg hadde ikke klarte å lire av meg den langlesningen alene, sier Hansen.
Etisk komplekst
Det var likevel ikke helt enkelt. I metoderapporten som de to sendte inn til Skup, beskriver de en komplisert prosess i møte med et hermetisk lukket barnevern. Men til slutt fikk de blant annet tilgang til jentenes mapper fra barnevernet. Bare Karinas mappe var på langt over 500 sider.
– Vi har ikke skrevet en setning som vi ikke kan føre dokumentasjon for, sier Hansen.
I metoderapporten omtaler Jarlsbo og Hansen også hvordan de selv ble aktive deltakere i Karinas liv. De måtte ringe nødtelefonen flere ganger på grunn av frykt for hennes liv. Journalistene ble også på et tidspunkt satt opp som nærmeste pårørende. Karina hadde nesten ingen og ville gi Dagbladet full tilgang til historien om hennes liv.
– Men vi måtte forklare henne at vi ikke kunne ha en rolle som pårørende. At det ble feil. Hun godtok det, sier Hansen.
De måtte også gjennom et etisk minefelt. Jarlsbo beskriver arbeidet som «intenst».
– Det var tre omfattende barnevernhistorier, og da var det veldig bra å være to stykker. Det var etiske vurderinger på løpende bånd, en historie mange nyanser og ulike interesser. Da gjelder det å holde hodet kaldt og hjertet varmt, sier hun til Journalisten.
Nervøs før publisering
De brukte et halvt år med med lange innsynsprosesser og knallharde etiske valg, før de kunne publisere sin første sak den 14. april i fjor. Tittelen ble til slutt «Barnevernets engler».
For nyhetsjournalisten Hansen ble det en uvant og nervepirrende opplevelse.
– Magasinet har blitt mer nyhetsrettet de siste årene, men de tar seg fortsatt god tid. Vi satt med stoff vi hadde klart i ukesvis, og vi hadde fire store avsløringer klare.
– Var du nervøs?
– Selvfølgelig var jeg det, sier han.
– Jeg hadde gjort klar flere saker i fall lokalpressen hadde fanget opp noe. Jeg var ikke et fungerende menneske de siste dagene.
Jarlsbo, som er vant med lange prosesser før saken kommer på trykk, skryter veldig av den nyhetsfokuserte kollegaen.
– Det er fantastisk å jobbe sammen med Asle. Han er en klisterhjerne og et arbeidsjern med enorm kapasitet. Han er veldig god til å se hva som er viktig, veldig kjapt, sier Jarlsbo.
– De som håper at Asle gir opp, de håper forgjeves, konkluderer hun.
Journalistikken har fått konsekvenser
Prosjektet har gitt flere titalls saker og har endt i konsekvenser for de involverte. Ledere har gått av. Det er bestilt granskninger og tilsyn. Fortsatt dukker det opp nye saker i forbindelse med «englene fra barnevernet». Og under Nordiske Mediedager vant Jarlsbo og Hansen prisen for beste featuresak.
– De sa det var rørende og midt i kjernen av samfunnsoppdraget. Det varmer jo hjertet til en journalist, sier Hansen og ler.
– Jeg er stolt av det, sier han mer alvorlig.
Dagens sjefredaktør i Dagbladet, Alexandra Beverfjord, mener det er ett av graveprosjektene i 2018 som fikk størst konsekvenser.
– En av Dagbladets aller viktigste oppgaver er å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre, sa hun til egen avis tidligere i år.
Våren 2019 har Asle Hansen fortsatt med nyhetsarbeidet og avsløringer på flere saker innen barnevernet. Blant annet Trudes kamp mot den norske stat i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Hun er trebarnsmoren som mistet omsorgsretten til sitt første barn i en tvangsadopsjon.
Hansen mottar hele tiden tips, men har de siste månedene lagt mange spor på vent som følge av nyhetstrykket. Da ferien hans skulle starte i juli, brukte han blant annet første feriedag til å lage oppfølgningssak på sjokknyheten om at totalt 26 norske barnevernssaker skal behandles av EMD.
– Trudes sak var én av de første sakene som har sluppet inn i EMD, saken som kan forandre norsk barnevern for alltid. Etter det har det ballet på seg veldig. Særlig etter det kom 16 nye saker til EMD. Det er oppsiktsvekkende, sier Hansen.
Kritisk til andre medier
Han skryter av hvordan flere av hans journalistkolleger i konkurrerende medier har dekket norsk barnevern de siste årene, blant andre Thomas Ergo i Stavanger Aftenblad, og Asbjørn Øyhovden i TV 2.
Men Hansen er litt kritisk til hvordan andre norske medier har fulgt opp EMD-sakene.
– Det er ikke slik at andre norske medier ikke skriver om sakene i EMD, men det har vært sporadisk. Dette er i min bok så viktig at jeg synes det er rart at andre ikke har nærmet seg sakskomplekset i EMD mer systematisk. Vi var eneste redaksjon som dro til Strasbourg da en norsk barnevernssak var til høring i storkammeret, sier Hansen.
– Det har aldri skjedd før. Det er en ganske «big deal».
