NRK-journalist Mohammed Alayoubi var på jobb i fødebyen Beirut, og skulle reise hjem til Norge dagen etter. Så smalt det

Mohammed Alayoubi våkner brått fra ettermiddagshvilen, av et høyt smell. Senga hans rister kraftig, og han ser et hvitt støv komme inn i familieleiligheta, der han bor mens han er i Beirut.

NRK-journalisten reiser seg raskt, tror først at kjøleanlegget har eksplodert, men tenker fort at det må ha vært et jordskjelv.

Han må komme seg ut, ned fra tolvte etasje, før det kommer flere skjelv. Rekker å få på seg noen klær og munnbind mot koronasmitte, og rekker tenke på å ta med passet. «I tilfelle de bare finner deler av meg, så vet de i hvert fall hvem det er», tenker han.

I gangen møter han en mann, og litt lenger ned ei kvinne med baby, som begge står og roper i panikk, og i alle de tolv etasjene han passerer ned trappa hører han lyder av voksne og barn som skriker. Hele tiden tror han at det kan komme etterskjelv når som helst.

Fødelandet i krise

– Jeg tenkte jeg hadde maks fem minutter på meg, men var innstilt på at det kunne ta bare noen få sekunder. Jeg kikka opp i taket og venta på at det skulle rase over meg, sier Alayoubi til Journalisten nå.

Der og da, på vei ned trappene i Beirut, har han overhodet ingen mistanke om at det kan ha gått av en eksplosjon i byen han er født og oppvokst i, og i hvert fall ikke at 2750 tonn ammoniumnitrat har gått i lufta midt i sentrum, at trykket kunne kjennes over 240 kilometer unna, eller at Libanons regjering noen dager senere vil gå av.

Alayoubi var i Beirut på jobb sammen med NRK-kollega Sidsel Wold, for å lage reportasjer om Libanons allerede vanskelige situasjon. Landet han selv er født og oppvokst i, opplever den verste økonomiske krisa på mange tiår, står samtidig i ei politisk krise, og koronasmitten er ute av kontroll.

Det var lange dager i trykkende varme, med munnbind for å unngå smitte. Etter å ha jobba der ei ukes tid, Alayoubi noen dager lenger enn Wold, var begge slitne og hadde gått hver til sitt for dagen.

Etter planen skulle de dra hjem dagen etter. Slik ble det ikke.

– Vi var veldig slitne, men når noe slikt plutselig skjer, får du et ekstra gir. Jeg vet ikke hvor det kommer fra, men plutselig får du masse energi igjen, og må bare jobbe, sier Alayoubi.

Etter å ha kommet seg ut av bygninga, forstått at det ikke var snakk om et jordskjelv, og hørt ryktene om en eksplosjon ved havna, går han i jobbmodus,

Samtidig blir han oppringt av familie i Norge og i Beirut, parallelt med at han må gi beskjed til NRK om hva som har skjedd. Han prøver også å oppdatere venner hjemme i Norge, som ville vite om han er uskadd, med «Jeg er OK, vi snakkes senere».

Til sammen ble det meldt om 171 døde og mange tusen skadde etter eksplosjonen. Nær 300.000 mistet hjemmene sine, ifølge NRK.

Sidsel Wold delte blant annet disse innleggene på Instagram fra Beirut, henholdsvis før og etter eksplosjonen:

– Et sjokk

Alayoubi møter Wold på hotellet hun bor, og de kjører sammen gjennom totalødelagte gater, mot havna, der eksplosjonen har skjedd.

– Det var et sjokk å se omfanget av skadene. Byggene var smadra, det var glass overalt, det var ledninger, takplater, gipsplater. Det kom masse kraftig røyk ut fra havneområdet, sier NRK-journalisten om det de så.

Han beskriver mye støy og et kaos av folk og trafikk. Ambulanser, helikoptre som prøvde å slukke brannen fra lufta, sikkerhetsstyrker med våpen, mange mennesker i sjokk, og drøssevis av journalister fra lokale og internasjonale medier, inkludert de to NRK-journalistene som nå må prøve å rapportere om dette kaoset hjem til Norge.

– Det var som å være i krigssone. Jeg har vært i mange krigssoner, og dette skulle ikke være en krigssone, men det var sånn det så ut, sier Alayoubi.

Løp gjennom ruinene

Da det nærmer seg Dagsrevyen-tid, rigger de seg til for å gå direkte, men det er for mange journalister med sendere på samme sted til at signalet er stabilt nok. Dessuten begynner det å gå rykter om at det kunne komme flere eksplosjoner.

– Så med sendeutstyr, kamera, mikrofon og alt sammen på kroppen, løp vi gjennom ruinene og til bilen for å komme oss litt unna, beskriver Alayoubi.

Det er 22 år siden han begynte å jobbe i NRK, først som frilanser i 1998, deretter i fast stilling i flere ulike avdelinger, som fotojournalist, gravejournalist, dokumentarist, utenriks- og innenriksjournalist.

Alayoubi er utdanna innen TV-produksjon, har en bachelor i Midtøsten- og Nord-Afrika-studier og en mastergrad i faglitterær skriving. Han både intervjuer, filmer og redigerer til sakene sine, og har dekka et stort antall konflikter i Midtøsten, en region han også er svært opptatt av og har et stort hjerte til.

Han jobba også med 22. juli-saker i tida etter terrorangrepet i Norge i 2011, som også ble nært og gjorde inntrykk.

Må holde igjen tårer

Også tidligere har han jobba med saker om hjemlandet, men denne gangen føltes det annerledes. At en menneskelig feil, en dårlig avgjørelse, får så fatale konsekvenser, gjør inntrykk, forteller den erfarne journalisten.

Selv om han går i jobbmodus der og da, er det vanskelig å ikke bli prega når noe slikt skjer i landet han kommer fra, som allerede er ramma av ei rekke andre kriser.

– Jeg skal ikke lyve, det er hardt. Det er det ingen tvil om. Når jeg snakker med venner må jeg holde tårer igjen. Ødeleggelsene er så enorme, og det er klart det er ekstra følsomt å komme til en by som blir smadra på grunn av et uhell, oppå alt det andre som har skjedd.

Alayoubi og Wold ble i Beirut noen dager til, for å rapportere fra en by i ruiner, og sist søndag kom en lengre reportasje i søndagsrevyen om arbeidet til opposisjonspolitiker Paula Yacoubian, som de møtte like før eksplosjonen gikk av, og også intervjuer på gata dagen etter, hvor hun organiserer frivillige hjelpearbeidere.

– Spørsmålet er, skaden har jo skjedd, men hvor mye mer skade kommer til å skje i Libanon? spør Alayoubi.

– Mange unge velger å dra fra landet, fordi de mister jobbene sine, og ser ingen framtid der. Det er ikke tvil at skal finnes en utvei, men det kommer an på hvor lang tid det vil ta, og hvor mange mennesker som må slite psykisk før den kommer, sier han.

Alayoubi mener det er viktig å ikke la følelsene påvirke jobben han gjør. Nå jobber han blant annet med en større gravesak om fødelandet sitt.

– Man har lært å fokusere på det en skal jobbe med. Det er lett å sette seg ned å grine, men det funker ikke, da er du ikke journalist lenger, du er et offer. Det er viktig å holde fokus på å lage en best mulig sak.

LES OGSÅ:

Manipulerte bilder og videoer blir brukt som bevis på at Israel står bak

Norsk journalist nær eksplosjonen i Beirut: – Så glassbiter overalt