– Selvsagt satt litt på spissen, men til en viss grad kan beskrivelsen passe også på media, sier forskningsjournalisten, som nylig kom med boka «Socrates og sjøpungen».
I den setter Vassnes søkelyset på vår egen samtid, som forfatteren altså mener preges av at vi mennesker er blitt noen stillesittende konsumenter som sitter med gapende munn og tar imot alt som bys oss. Med Wikipedia og Google bare et tastetrykk unna, er det jo liksom ikke så farlig med kunnskap.
– Men vi trenger kunnskap for å kunne sette informasjonen vi får inn i en sammenheng, og her virker det som mange redaksjoner synder. De synes fornøyde med at informasjon er tilgjengelig, uten å vektlegge kunnskap i særlig grad.
Ingen faste forskningsjournalister
Han viser til en egen gjennomgang av dagspressen som han gjorde i fjor. Ifølge Vassnes avdekket den at det ikke finnes noen fast ansatte forskningsjournalister i avisene.
– Det var også stor mangel på realfagskompetanse i redaksjonene, og i norske medier er det sørgelig lite som kan kalles forskningsjournalistikk. Selvsagt er det enkelte brukbare journalistiske bidrag også innen dette feltet, men med et par mulige unntak er det ingen redaksjoner med spesialister. Noe som er betenkelig, siden pressen innen de fleste andre felt faktisk har folk med spesialkompetanse, sier Vassnes, som har fortid i NRK og startfasen av «Schrødingers katt».
I dag har han fast vitenskapsspalte i Klassekampen og tidligere i år fikk han Gullpennen for sin evne til å formidle vitenskaps- og forskningsstoff på en lett tilgjengelig og spennende måte.
– Jeg syns Vassnes byr på vel mye svartsyn. Forskning.no har over 400.000 besøk i måneden av folk som aktivt oppsøker kunnskap. Vi opplever at det er stor interesse for forskningsbasert kunnskap, og det blir for lettvint å hevde at folk blir late bare fordi de får bedre tilgang til informasjon, kommenterer Forskning.no-redaktør Nina Kristiansen.
Hun mener den journalistiske utfordringen heller ligger i å sortere informasjon og skille mellom god og dårlig kunnskap.
– Ikke minst må vi være mer nøye i vår vurdering av kilden, avsenderen, til den informasjon vi bearbeider. Og her er det mye å gripe fatt i.
Forbløffet over alle feilene
Det mener også Ben Goldacre. Den britiske legen og skribenten har en egen spalte i The Guardian kalt «Bad Science», og slik tittelen antyder er det ikke de positive, men negative eksemplene på forskningsstoff han fordyper seg i. Til stor forlystelse for mange.
– Innimellom er jeg blitt helt forbløffet over hvor mye feil forskningsjournalistikk kan by på. Jeg ser på «Bad Science» som et forklaringsredskap, om hvorfor ting kan gå så galt. Og håpet er selvsagt at det kan fungere som et verktøy for å bedre kvaliteten i spaltene, utdyper Goldacre, som har skrevet spalta siden 2003.
Det har også resultert i en bok ved samme navn, hvor han saumfarer vitenskapelige påstander fremsatt av pressen, myndigheter, pr-selskaper, farmasøytiske selskaper og andre lykkejegere. Og han er altså ikke alltid like imponert. Heller ikke over pressen.
– Du forventer at en fotballjournalist skal kjenne offsideregelen. Noen ganger har jeg inntrykk av at forskningsjournalister ikke engang har så elementær kunnskap.
Erfarne og kompetente
Som lege er det framfor alt helserelatert stoff Goldacre har dissikkert. Her hjemme er «lavkarboavisen» Dagbladet kanskje den avisen som satser mest på helsestoff. Men Hilde Schjerve, som er leder for de fem journalistene i avisas Tema-avdeling, kjenner seg ikke igjen i Goldacres påstand om lettvint forskningsjournalistikk. Hun viser til at staben består av veldig erfarne, kompetente folk, som bruker veldig mye av sin tid på research og kilder. De veit godt forskjell på randomiserte studier og andre typer studier.
– Det er vel ingen avdeling som vier så mye tid på kildearbeid som vi gjør. Det er jo ofte en tung materie vi skal formidle. Og vi er veldig oppmerksomme på at selv små feilskjær kan gjøre stor skade på vår troverdighet. Både overfor lesere og kilder.
Harald Hornmoen, førsteamanuensis i journalistikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus, mener britens kritikk kan anvendes på norske forhold. Men samtidig hevder han at norske medier er atskillig bedre enn ekstreme britiske tabloider, som Goldacre plukker mange av sine eksempler fra.
– Selv om det finnes tilfeller av svake saker, er det mer typisk med ansvarlig helsejournalistikk i Norge. De fleste journalister er samvittighetsfulle og lager gjerne saker det ligger research bak, sier Hornmoen, som har tatt doktorgrad og skrevet artikler og bøker om forholdet mellom vitenskap og journalistisk presentasjon.
Misbruker informasjon
Et av Goldacres store ankepunkter er måten forskning blir presentert på i mediene.
– Det handler i for stor grad om misbruk av informasjon. Enkelte journalister synes å tenke at tvilsomme konklusjoner er mer interessant enn de virkelige historiene, og overskriftene forverrer gjerne situasjonen. Dårlig helsejournalistikk kan bidra til forvirring.
Han tror det er «behovet for å føle seg viktige» som får noen journalister til å overdrive og bli altfor dramatiske.
– Hvis du ser nærmere på kvalitetsforskning så vil du se at resultatene der ikke har endret seg så mye over årene. Men det er «dårlig stoff» for pressen, som gjerne vil ha noe mer dramatisk. Og da kan løsningen bli å ty til mer tvilsomme studier eller trekke ting ut av sin sammenheng. Journalister vil gjerne ha oppmerksomhet rundt det de gjør, og snarveien dit kan være dramatiske overdrivelser.
Bastante titler, forsiktig brødtekst
På dette punktet får Goldacre i hvert fall delvis medhold av Nina Kristiansen.
– Ja, journalister har en tendens til å overdrive. Det største problemet er likevel at vi lager nyheter på enkeltstudier og dermed kan risikere å overdrive betydningen av dem. I forskningen må hver enkelt studie etterprøves før det får tyngde, men journalister venter ikke på de langsomme forskerne. For å ta kreftforskning som et eksempel, så har vi litt for ofte kunnet lese om «det store gjennombruddet», at nå er vi nesten der. Det hadde vært en klar fordel om vi oftere satte enkeltstudier i en sammenheng.
Mens Hornmoen mener han ofte ser et misforhold mellom innholdet i artiklene og det som kommuniseres i forsidetitlene.
– Selv om artikkelen er nyansert, er tittelen ofte bombastisk. «Nye medisiner hindrer slag» sto det på Dagbladets forside nylig. Men jo lenger ned i artikkelen du leser jo mer skjønner du at det ikke er hold i overskriften, sier Hornmoen, som også legger noe av skylda for de oppsiktsvekkende overskriftene på forskerne.
– Det er blitt så populært å skylde på journalistene, men også forskerne har bidratt sterkt til alarmerende overskrifter. Noen forskere er blitt mer enn villige til å tilpasse sitt budskap til det de mener er effektiv medieretorikk: Å understreke hvor oppsiktsvekkende og viktige deres siste funn er. Forskere som søker finansiering for sine prosjekter kan betrakte en slik mediestrategi som en måte å oppnå støtte på.
Goldacre slår fast at «forskning er politikk og økonomi».
– Hvem som finansierer forskningen kan ha noe å si for resultatet. Eksempelvis er det påvist at det er fire ganger så sannsynlig at en forskningsrapport bestilt av helseindustrien er positiv, enn om et uavhengig institutt forsket på det samme.
Vil ha lavkarbo
Schjerve innrømmer at fronttitler absolutt er en utfordring.
– Vi har mange og levende diskusjoner med førstesideredigererne. Sånn må det være, for det er vanskelig å få hovedessensen inn i tre ord. På fronten kan ikke alle forbeholdene være med. Men så lenge saken er balansert og nyansert føler jeg at vi er på trygg grunn.
Dagbladet har hatt så mange lavkarboforsider i år at infame sjeler mente Fedon Lindberg måtte passe som ny redaktør etter Lars Helle. Og Nytt på Nytt har selvsagt har harselert med avisa.
– Ja, vi kan vi kan trenge litt pause fra lavkarbo nå, det er heller ingen her som følger dietten, fleiper Schjerve, som likevel kan vise til at forbrukerstoffet er populært. Leserne liker det. De vil ha sakene på fronten. Og stoffet har høy troverdighet. Det viser leserundersøkelser. At noen også hater oppslagene lever derfor avisa godt med.
– Men det er en hårfin balanse. Vi er en løssalgsavis som skal kjempe om oppmerksomhet hver dag. Derfor fokuserer vi særlig på store folkesykdommer og tema som opptar det brede lag.
Schjerve sier de ønsker å drive aktiv, kritisk og uavhengig journalistikk på feltet. Målet er en balansert framstilling og å få fram så mange sider av en sak som mulig.
– Forvirrer dere ikke leserne når lavkarbo er sunt den ene dagen og usunt den neste?
– Jeg ser ikke sånn på det. Vi guider og informerer om lavkarbo, men det kan ikke hindre oss i å skrive kritisk om ulemper ved kostholdet hvis dette kommer fram. Vi har stor tro på at oppegående lesere klarer å vurdere dette.
Svak kildekritikk
Vassnes har dessverre ikke like stor tro på journalistenes evne til å vurdere kildene.
– For mye forskningsrelatert journalistikk er basert på en kilde, og der man trekker inn flere, så er det ofte litt tilfeldig hvem som blir valgt. Og det har sammenheng med kunnskapsnivået, for du trenger kunnskap også for å kunne vurdere hvilke kilder som er til å stole på. Og når det gjelder evaluering av forskning mangler det veldig mye i norske redaksjoner.
Hornmoen påpeker at banebrytende forskning innebærer mye usikkerhet og uenighet, og interesser og verdier. Det er derfor en stor utfordring for journalister å vise fram og fortelle om ulike måter å tenke på blant forskere.
– Men man kommer langt med å stille kritiske spørsmål til dem som hevder å ha funnet ny kunnskap eller løsningen på en gåte. Hva er grunnlaget for det du hevder? Hvor sikker er du? Hvem er uenig med deg? Ved å gjøre dette stimulerer man forhåpentlig til refleksjon rundt forskningens rolle i samfunnet, og vår forståelse av at verden er i stadig endring.
Også Kristiansen vedgår at det er for mye enkildejournalistikk når forskning er tema. Flerkildejournalistikken kan dessuten ofte framstå som nokså ukritisk.
– For å ta klimadebatten som eksempel. Jeg er helt enig med Per Espen Stoknes om at det er slapp journalistikk å alltid gå til de som roper høyest. Men samtidig: det er fort gjort med selvpisking, og at alt er så ille. Vi diskuterer faget vårt kritisk når vi møtes, og det skal vi gjøre. At mye kan bli bedre må likevel ikke få oss til å glemme at det faktisk også er mye bra forskningsjournalistikk der ute!
