11. mai publiserte debattredaktør i Fædrelandsvennen Mari Horve Reite innlegget «Hvordan skal vi egentlig få til endring hvis ingen sier fra» i egen avis.
Hun opplever at kilder vegrer seg for å stille til intervju om kritikkverdige forhold.
– Det er noe jeg har kjent på over tid, at jeg syns det blir stadig vanskeligere å få folk til å si sin mening, sier hun til Journalisten.
– Redd for å bli kansellert
Reite sier at innlegget er et hjertesukk i forbindelse med økt profesjonalisering av informasjonformidling i bedriftene.
– De ansetter kommunikasjonsrådgivere som gir finpussede versjoner av virkeligheten, noe jeg mener kan skjule virkeligheten for befolkningen. Det gjør det også vanskeligere å snakke med primærkilder, de som ofte kan saken best, sier hun.
Grunnen til at mange er redde for å dele ytringene sine er at de risikerer å få reaksjoner fra venner, familie, på sosiale medier, fra lokalsamfunnet og ikke minst fra arbeidsgiveren, tror Reite.
– Mange unge i dag snakker for eksempel om kanselleringskultur, og at de ikke tør å si sin mening. Og mange finner seg i det.
Men skjer det endringer dersom ingen tør å kritisere systemet? Nei, mener debattredaktøren.
– Vi er helt avhengig av ytringsmot. Det er essensielt for at demokratiet vårt skal fungere.
Kan være effektiv måte å få endringer
Reite valgte å skrive innlegget etter at hun satt i et panel om ytringsfrihet under Demokratiuka, hvor det ble diskutert at blant annet forskere, lærere, sykepleiere, leger og politifolk ofte er redde for å uttale seg i offentligheten fordi de frykter reaksjonene fra sine kollegaer og sjefer.
Fædrelandsvennen får noen ganger tips fra lesere om kritikkverdige forhold. Veldig ofte ønsker de likevel ikke å kobles til tipset, men mener avisen bør ta tak i saken. Det synes Reite er problematisk. De er avhengige av at folk tør å stå frem, sier hun.
– Ansatte på sykehus kan gjerne vegre seg for å kritisere sjefen eller systemet, men hvem er de lojale mot da? Ikke pasienten i alle fall.
Kommer kritikkverdige forhold frem i avisen derimot, kan det være en effektiv måte å få endringer i systemet på, mener Reite.
Fått konstruktiv kritikk
Reite har fått respons. Blant annet har Bent Sigmund Olsen, en fast leser av avisen, svart med innlegget «Debatt og nyhetsdekning i Fædrelandsvennen». Der kritiserer han blant annet avisen for det han ser som fraværende samspill mellom debattinnlegg, nyhetsdekning og kommentarer.
– Dekningen blir ofte for lettvint og avisa følger sjeldent opp på en god måte - det frustrerer ikke bare mange av leserne, men gjør nok også at mange potensielle kilder eller innleggs-skribenter vegrer seg for å stå frem med sine saker, skriver Olsen i en e-post til Journalisten.
Reite mener selv kritikken til Olsen har vært konstruktiv og nyttig.
– At nyhets- og debattdekningen ikke helt henger sammen, er noe vi kjenner igjen. Det blir spennende å jobbe videre med det og prøve å få det til å flyte bedre, sier Reite.
Nå har Fædrelandsvennen invitert Olsen til redaksjonsmøte for å dele tips og innspill på hva han tror lokalbefolkningen forventer av avisen.
– Jeg likte innlegget skikkelig godt. Han har tatt seg god tid til å analysere vår dekning. Det setter vi pris på. Det er bra at han har store forventninger til oss, for det har vi også, sier hun.
– Lite relevant innhold
Olsen mener en av de viktigste oppgavene til en lokalavis er å være en arena for samfunnsdebatt, men at Fædrelandsvennen over flere år har utviklet seg i en retning hvor de ikke oppfyller den delen av oppdraget godt nok.
Et eksempel han nevner er lokale byutviklingssaker med ulike innbyggergrupperinger, som har forsøkt å ta opp hvordan kommunal saksbehandling er utformet på en måte som gir utbyggere og eiendomsutviklere det Olsen mener er uforholdsmessig stort spillerom.
– Dette er en type systemkritikk som virker å ligge utenfor det journalistiske repertoaret til Fædrelandsvennen. I stedet blir det en illsint kronikk fra publikum den ene dagen, og avisa kvitterer med en gladsak hvor eiendomsutviklere får presentere glansbildeversjonen av planene sine den neste dagen, skriver han.
Etter hans observasjoner, er Olsen redd leserne blir sittende med en følelse av at noe mangler i Fædrelandsvennen.
– Det som kanskje er aller mest skummelt er hvor mange jeg snakker med av ellers ganske engasjerte Kristiansandere som omtaler Fædrelandsvennen som en lite relevant avis. Det er ganske bekymringsfullt, skriver han.
I innlegget skriver Olsen: «Risikoen med å være en avis som i liten grad oppleves som relevant å følge med på, er at man fort blir en avis mange opplever som lite relevant å snakke til.»
