– Det er ikke den fortellinga jeg forteller som er den viktigste, men den du ser for deg, sier journalist, forfatter og programleder Linda Eide. Foto: Kristine Lindebø
Om du overlater mer av fortellinga til publikum, kan de se det levende for seg, mener Linda Eide
Denne artikkelen er over fem år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Tenk at 8.000 mennesker ville høre historia til hennes helt vanlige mor.
Linda Eide var ganske overvelda, og det var dette hun tenkte.
I ukesvis stod hun på scena på Hordaland Teater og fortalte om «Mottro» – et helt vanlig liv, en helt vanlig oppvekst, ei helt vanlig mor. Hennes mor, som hun i alle år hadde kalt for Mottro.
Fortellinga hadde blitt til gjennom utallige telefonsamtaler til Voss, gjennom moras svarte telefon med dreieskive. Den hadde vært spalte i Dag og Tid for mange år siden, blitt bok, og nå – teaterforestilling, med tusenvis av tilskuere.
Det var da det ganske fort gikk opp for Eide at det kanskje ikke var bare hennes mor folk hørte historien om – de hørte også sin egen historie.
– Etter hver forestilling begynte praten. Den var veldig ofte ikke om Mottro eller om meg, men om seg og sitt. Hver hadde sin historie om hver sin mor hver sin far og hver sin oppvekst. Det var ganske fint.
Dette er det journalisten, forfatteren, programlederen og fortelleren Linda Eide i flere år har kalt for «meirfiksjon», som hun nå var glad for at hun kanskje hadde klart å få inn i denne forestillinga.
– Det har blitt ei slags ledestjerne i mitt liv, i hvert fall i mitt fortellerliv, sier Eide om begrepet.
Hun har blant annet jobba i NRK Radio og har de siste årene vært programleder for NRK-program, som «Norsk attraksjon» og «Eides språksjov».
Meirfiksjon er et ord hun har kommet på selv, og handler om å ikke fortelle alt, slik at leseren, lytteren eller seeren, også kan lage sin egen fortelling. Det kan slekte på innlevelse, men er mer presist for Eide.
– Hvorfor er det så viktig, mener du?
– Jo, hvis folk kan leve seg inn i det, eller se sin egen fortelling, da vil de heller ikke kjenne seg igjen og kan heller ikke forstå andre. Det er så utrolig viktig i forståelsen av andres liv, og andres problem, og klodens problem, for den saks skyld.
Eide ganske sikker på at det ikke er mulig å bli så intellektuell at en kan forholde seg til noe en ikke gjenkjenner selv – selv om noen mener noe annet.
Annonse
Linda Eide fortalte om «Mottro» og «meirfiksjon» på Fortellingens kraft i Bergen. Foto: Kristine Lindebø
Jo mer konkret, jo mer levende
På konferansen Fortellingens kraft i Bergen sist uke, snakket hun om Mottro, meirfiksjon og hvordan fortelle på en måte som gjør at folk ser det levende for seg. For Eide, er dette det beste komplementet hun kan få for en fortelling. Da spiller det ikke så stor rolle
– Det er ikke den fortellinga jeg forteller som er den viktigste, men den du ser for deg, sier Eide.
Paradoksalt nok, mener Eide, er det når vi klarer å være mer konkrete, at bildet utvider seg, at publikum klarer å leve seg inn, at de kjenner de blir engasjerte. Om vi derimot ikke klarer å skape bilder for folks visuelle indre, da er historia dødfødt.
– Ta et ord som å gå, som er en slags samlebetegnelse for å bevege seg, sier Eide, og gir et eksempel:
– Vi kan si «Mannen gikk over golvet», men det finnes er konkrete ord som kommer nærmere selve handlinga. «Mannen subba over gulvet». Det har en eller annen følelse i seg. «Mannen trava over gulvet». «Mannen gikk med store steg over gulvet», eller bare «mannen gikk rolig over golvet».
De viktige ordvalgene
I journalistikken skjer det ganske ofte at handlinga forsvinner ut i noe ukonkret, ofte på grunn av ordvalgene til journalister eller kilder, mener Eide.
Hun kommer til og med, med et forslag til et nytt punkt i Vær varsom-plakaten, kanskje ikke i fullt alvor, men likevel med fullt innhold:
«Vær varsom med å videreformidla bildetomt og abstrakt snakk som opplagt har den hensikt at publikum ikkje skal sjå for seg noko som helst, og dermed ikkje kunne leva seg inn i det som blir fortald».
For noen år siden ble ei dame skutt i magen av politiet, midt i Oslo sentrum. Da politiet skulle fortelle hva som hadde skjedd sa de «det ble løsnet skudd», eller «det ble avfyrt skudd».
– Hvilke ord du velger betyr utrolig mye for hvilken fortelling som blir satt igang hos publikum.
Eide merket seg at språket også smittet over på journalistene, som stilte spørsmål som «Hvorfor ble det løsnet skudd?». Det er ganske langt ifra «Hvorfor ble hun skutt i magen?», når det kommer til å få folk til å se det for seg.
– Det menneskelige er det mer konkrete. I det ukonkrete fjerner vi oss fra det menneskelige.
