– Alt blir presentert med samme stemme, med samme ansiktsutrykk, i samme – om jeg må få si det – forkrøpla nyhetsspråk, med samme vinkling, med samme visuelle muzak.
Ordene kom fra forfatter og tidligere journalist Frode Grytten under Fortellingens kraft i Bergen. Han var bedt om å svaret på spørsmålet «Hvem tok livet av personligheta til journalistene»? Et spørsmål han selv stilte i innlegget «Vente på verda» i Bergens Tidende i januar.
– Personligheta til journalistene forsvant med den profesjonaliserte journalistikken, sa Grytten.
Mange stemmer sammen
Hurtigheten i mediene, mangel på ressurser og drivet etter at journalistene skal være utskiftbare og kunne de samme tingene, er blant det som ødelegger, mener Grytten. Og at profesjonaliseringa de siste ti årene har ført til at man blir mer og mer enige om hva som er god og dårlig journalistikk.
– Det aller viktigste med journalistikk er at mange stemmer klinger sammen. Vi trenger ulike måter å se verden på, sier han til Journalisten.
– Men alt dette skaper et driv mot en mangel på polifoni, på flertydighet og flere stemmer.
Jo, profesjonaliseringa har flere positive sider ved seg, mener Grytten. Som at mediene lager mer poengterte saker og bruker mer teknologi. Han ser en fare i at journalistene blir lært til å jobbe på en tilnærma identisk måte, og at mediene i tillegg hele tiden refererer til hverandres saker.
Om man gjemmer seg bak kontaktnettet, bak andres språk, og bak kildene – da blir det aldri kontroversielt.
Frode Grytten
– Jeg savner noen som går motstrøms. De finnes jo der, men de må ha et eget driv for det de gjør som er ekstremt sterkt. Det krever også et mot, en kan jo havne i trøbbel. Men om man gjemmer seg bak kontaktnettet, bak andres språk, og bak kildene – da blir det aldri kontroversielt.
Forfatteren har tro på at enkeltstående journalister kan gå foran, og at mediehusene kommer etter.
– Det er et ønske fra publikum om mer personlige stemmer og fortellere med et annet blikk i journalistikken.
I kontakt med verden
Da Grytten begynte sin karriere som journalist, var det i Bergens Tidende, under navnet Gunnulv Hellesylt.
Egentlig jobba han som tekstforfatter i markedsavdelinga, men da det var mangel på folk i redaksjonen ble han satt inn der. Fordi han egentlig ikke var journalist kunne han først ikke skrive under eget navn. Etterhvert ble han likevel et fast ansikt i redaksjonen.
Allerede da følte Grytten at journalistikken måtte være mer enn intervju, som ble til kommentarer, som ble til nye intervju, slik han i dag kritiserer at journalister sitter ved sitt eget skrivebord og lager et bilde av verden ut ifra sitt eget kontaktnett. Som journalist må man være i kontakt med verden, mener Grytten: Man må observere verden og la den være som den er. Ikke fordi man skal ha et mildt blikk på alt, men fordi det er enklere å la egne hypoteser og fordommer ligge igjen.
– Folk forventa å bli intervjua, hvis ikke var det ikke skikkelig journalistikk. Så ofte gjorde jeg det først, så ble jeg stille og bare var med dem, så på dem og observerte dem, helt til de begynte å slappe av. Da kunne jeg begynne å jobbe.
– Nyheter finnes ikke
Grytten mener journalister alt for ofte velger de historiene som allerede er framme i lyset, og savner journalister som tør. «Hva utsetter de seg for? Hva tør de? Hvilke sjanser tar de?» spurte han i Bergen.
– Jeg mener det er legitimt å spørre om det, for hver dag skjer det meste utenfor offentligheten, utenfor det offisielle. De fleste historiene blir ikke fortalt, de fleste mennesker lever livene sine utenfor lyset, utenfor studioet og bortenfor blitslampene, sa han.
Frode Grytten vil ikke snakke om nyheter. For det finnes ingen nyheter, mener han. Det finnes bare måter å fortelle på, og at nyhetsfortellinga har blitt dominerende er problematisk.
Man kan nesten tro at de står på en høyde og ser på det som skjer gjennom en kikkert. Så går de til kontoret og ringer noen og spør hva som skjedde.
Frode Grytten
– Bare det begrepet «nyhetstørke» tilsier at det er feil. Det er ikke sånn at verden stopper opp fordi nyheter stopper å bli produsert. Det er bare fordi kontaktnettet til journalistene har dratt på hytta, sier han til Journalisten.
– Hva er det journalistene må utsette seg for da?
– Litt pompøst vil jeg si: livet. Det er smertefullt, morsomt, sorgfullt, emosjonelt, tragisk, humørfylt, vittig og komplekst. Når en opplever journalistikk er det sjelden det oppstår slike ting. Man kan nesten tro at de står på en høyde og ser på det som skjer gjennom en kikkert. Så går de til kontoret og ringer noen og spør hva som skjedde.
