– Aldri aksepter det du blir presentert: Finn ut hvem som egentlig står bak selskapet du skriver om

I spalta Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene på e-post til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

Lars Kvamme er leder for den nye bergenssatsningen til Bergens Tidende.

– Kaffe eller te?

– Først en kopp te med min eldste datter som skal på skolen, og så kaffe.

– Hva har du på nattbordet?

– Jeg har stabler med påbegynte bøker og tegneserier. På toppen ligger «Verden av i går - en europeers erindringer» av Stefan Zweig. Han ble ferdig med den i 1942 - så tok han livet sitt. Og så ligger siste Kruger og Krogh-albumet der. En fantastisk norsk tegneserie i fransk/belgisk stil.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Jeg forsøker å utsette det så lenge som mulig, men før jeg forlater sengen skummer jeg fronten til BT, BA, VG og Yr (viktig i Bergen). Jeg skroller også gjennom litt sosiale medier og Slack, som er meldingssystemet vi bruker på jobb. Deretter er morgenen preget av mye kaos. Men en fordel med hjemmekontor er at jeg nå i blant har et lite vindu etter ungene er ute av huset før morgenmøtet der jeg blar gjennom DN, Klassekampen og BT på papir. Det liker jeg godt, og er et lyspunkt i denne litt slitsomme tilværelsen.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– Enkelt: «I dag starter massevaksinasjonen. Se komplett oversikt over alle de 200 vaksinasjonsstedene i Bergen. - Vi regner med å ha alle fullvaksinert innen utgangen av april, sier viktig legedame».

– Hva er ditt beste tips for å finne gode saker?

– Aldri aksepter det du blir presentert: Finn ut hvem som egentlig står bak selskapet du skriver om. Står det ikke noe i postjournalen til departementet om noe du trodde det skulle gjøre, be dem om dokumentoversikt. Gir de avslag, klag hvis du mener du burde hatt innsyn. Hvis en politiker presenterer noe som en gladsak, finn ut hva de sa sist om samme saken. Les notene og revisorberetningen til regnskaper. Og sist men ikke minst er det viktig å jobbe systematisk og bite seg fast. Masing og gnaging. Det er bare de seigeste som står igjen til slutt. Og det er da journalistikken får konsekvenser.

– Hva er den tynneste saken du noen gang har laget, og hvorfor ble den likevel publisert?

– For lenge, lenge siden, da jeg var ung vikar og BT først og fremst var en papiravis, hadde vi i næringslivsavdelingen ansvar for en fast spalte som het ukens sjokkpris. Jeg hadde hørt at det fantes et produkt som kvinner kunne bruke i stedet for BH under kjoler med åpen rygg, som jeg syntes hørtes til forveksling ut som to tapebiter. Så jeg dro i en undertøysbutikk og sjekket ut prisen på produktet og konkluderte med at dette måtte være byens dyreste tape, i en sak jeg ga tittelen «Dyr puppekontroll». I tillegg omtalte jeg ved en feil produktet som Secret Nipplelovers, mens det i virkeligheten het Secret Nipplecovers. Den saken tror jeg alle kan være enige om at aldri burde stått på trykk.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt, og hvorfor?

– Dronning Elisabeth. En sånn hjerte til hjerte prat, hvor hun kan fortelle hvordan det egentlig har vært. Litt avslappet. Gjerne på det jaktslottet deres i Skottland. Kanskje vi kunne tatt en ridetur sammen.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– Jeg er god til å komme i snakk med folk. Det er et godt utgangspunkt, så lenge man husker å høre etter på de man snakker med. Og så er jeg litt skeptisk og ganske nysgjerrig. Men viktig er nok også at jeg er utdannet økonom og har mange års erfaring fra utsiden av mediebransjen. Det er ikke dumt i en bransje hvor mange begynner svært unge.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

–Det er jo ingenting som slår det å jobbe med en sak som begynner å leve sitt eget liv. Når hver sak genererer mange nye, sakene nærmest skriver seg selv og du ligger i forkant av alle andre. Dette skjer ikke så ofte, men jeg var med i starten av Bergen Engines-dekningen vår, og den dekningen er jo et slikt eksempel. Da vi dekket det økonomiske uføret til sykkel-VM i Bergen, eller cruise-sakene om Torstein Hagen hadde vi litt den samme følelsen.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– Det er et privilegium å jobbe i BT med masse flinke folk, så jeg finner mye inspirasjon rett rundt meg. I det siste er det jobben som er gjort med rektor-saken ved UiB og Bergen Engines som kanskje har vært det mest imponerende. På en mer sånn global skala, er jeg veldig imponert av den visuelle gravingen som gjøres blant annet av kollektivet i Bellingcat.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– Jeg synes spagaten vi står i når vi etter hvert kan måle alle sider ved hvordan journalistikken brukes og leses er interessant. Hvordan sikrer vi balansen mellom scrolletid, exit-rates og samfunnsoppdraget? Hvordan kan vi fortsette å dyrke et godt språk samtidig som vi som lesere har mistet evnen til å konsentrere oss om lengre tekster? Og helt konkret akkurat nå er det jo en utfordring å komme seg ut av hjemmekontorene og treffe folk. Det blir alt for mange telefonintervjuer for tiden.

– Hva kan journalister og mediehus gjøre for å bedre tilliten til de redaksjonelle mediene?

– Ved ikke å gjøre feil og være åpen om alle kilder og lenke til originalkilder der vi kan. Samtidig tror jeg vi i fremtiden også blir nødt til å bli flinkere til å involvere leserne/lytterne/seerne i arbeidet vårt. Sosiale medier har på godt og vondt gitt alle en større selvtillit på egne meningers vegne, og da er det ikke godt nok bare å ha en tipstelefon lengre.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Jeg ble helt hypnotisert av Paul Sigve Amundsens Europa-bilder som vi nylig publiserte i BT. Hvert bilde er som en liten novelle. Jeg er også veldig svak for Aleksander Nordahls bilder av hvalen Hvaldimir som D2 publiserte i fjor høst.

– Når logger du av for kvelden?

– Jeg forsøker jo ikke å jobbe om kvelden hvis jeg kan unngå det, men klarer ikke alltid å legge bort telefonen likevel. Så litt for ofte blir jeg sittende å scrolle på sosiale medier til jeg får angst for å ha kastet bort tid på videosnutter og oppdateringer på folk jeg egentlig ikke kjenner, så leser jeg litt om Europas undergang i mellomkrigstiden eller ser noe på TV før jeg som oftes sovner til en svensk fotballpodkast. Helst før midnatt.