Kommentar:

Josimar-redaktør Håvard Melnæs (til høyre) lot generalsekretær Pål Bjerketvedt i Norges Fotballforbund få være en anonym kilde. Det var en tabbe.
Josimar-redaktør Håvard Melnæs (til høyre) lot generalsekretær Pål Bjerketvedt i Norges Fotballforbund få være en anonym kilde. Det var en tabbe.

Josimar har dummet seg ut, men det er ikke dommedag

Har fotballmagasinet svekket kildevernet?

Publisert Sist oppdatert

De fleste journalister har på et tidspunkt fått høre varianter av strofen «Jeg har noe jeg kan fortelle deg, men du kan ikke skrive om det nå» eller «Ring meg gjerne, så skal jeg gi deg litt tilleggsinfo uoffisielt på et av spørsmålene.»

Den siste setningen er hentet fra en e-post generalsekretær Pål Bjerketvedt i Norges Fotballforbund (NFF) sendte til fotballmagasinet Josimar.

Det er lett å forstå at det rykket i hånda til Josimar-medarbeideren da denne dukket opp i innboksen. Men det var her det gikk galt. Dette var telefonen vedkommende aldri burde ha tatt.

Kilder til besvær

Vi har snakket mye om kilder, kildevern og behandling av kilder de siste årene. Og mer skal det bli.

Metoo-dekningen, politisk journalistikk og maktkamp, «Sofie»-saken, og nå det som vi kanskje kan kalle «Josimar»-saken, har det til felles at pressens behandling av kilder til tider er krevende og komplisert. Mye av dette blir også løftet fram i Kildeutvalgets rapport, som etter hvert skal behandles av Norsk Presseforbund (NP).

Striden mellom Josimar, NFF og NP har vel de fleste medieinteresserte fått med seg nå. Ikke minst takket være den grundige dekningen til Medier24.

Men for nye lesere: På tampen av siste arbeidsdag før pinse offentliggjorde Josimar selv at de hadde blåst en anonym kilde i sitt tilsvar til Pressens Faglige Utvalg (PFU). Bak PFU-klagen sto NFF ved generalsekretær Bjerketvedt. Og denne fredagen avslørte Josimar for alle og enhver at det var NFF-sjefen selv som var bladets anonyme kilde i den innklagede saken. En sak hvor Josimar ble felt.

For en grundig og systematisk gjennomgang vil jeg anbefale podkasten Tut & Mediekjør.

La den som er uten synd...

Tidligere VG-redaktør Bernt Olufsen skriver i Medier24: «Det er en journalistisk dødssynd å svikte kildevernet, en handling som kan gjøre ubotelig skade på vilkårene for god, undersøkende og kritisk journalistikk.»

Selv om ordlyden er litt annerledes, er ikke generalsekretær Elin Floberghagen i NP mer nådig: «Kildevernet er absolutt», fastslår hun – og får støtte fra både den ene og den andre pressenestoren. Eller skal vi si de geistlige.

For hvis vi holder oss i det syndefulle hjørnet:

Dødssynd, ifølge den katolske kirke, er en fullt ut bevisst og overlagt handling som strider mot Guds vilje. Eller enkelte punkter i Vær varsom-plakaten, kan vi kanskje legge til.

Det er liten tvil om at handlingene til Josimar har vært både bevisste og overlagte.

En dødssynd kan for øvrig tilgis, dersom synderen omvender seg og angrer. Men så langt har ikke Josimar fremstått som angrende syndere. Heller det motsatte.

De er nemlig frekke nok til å mene at de har gjort det rette.

Gjør opprør

Jeg må innrømme at jeg synes det er litt tøft. Ikke at de blåste en kilde, men at de ikke vil gi seg. Vi trenger opprørere i norsk journalistikk. Og da gjerne noen «opprørere» som ikke omtaler resten av mediebransjen som mainstream media – eller «MSM».

I en mediebransje hvor en veldig stor andel har en bakgrunn som er ganske lik, er det bra at det er noen som tenker annerledes. Som peker på at vi til tider er pompøse, selvhøytidelige og at vedtatte sannheter jevnlig bør redefineres.

Hvis alle holder på sånn blir det kaos, men det bør alltid være noen. Og innenfor sportsjournalistikken har Josimar tatt på seg denne rollen. På sitt beste lager de strålende, underholdende og avslørende journalistikk som selv en person med begrenset sportsinteresse kan ha glede av.

Og det bør absolutt være lov å tale både PFU og en samlet norsk presse imot. Om det lurt å gjøre det er en annen sak, men den belastningen får man eventuelt ta hvis man velger å stå i striden.

Ikke unikt

Det betyr ikke at jeg mener at det var riktig av dem å blåse en kilde.

Andre medier har i forskjellig grad havnet i samme situasjon som Josimar. Journalister og redaktører sitter på opplysninger som de ikke kan bruke på grunn av måten man har fått dem på. Eller man føler seg brukt eller lurt av kilder. De fleste velger da å lide i stillhet.

Presseforbundet sier at kildevernet er absolutt. Jeg vil vel legge til tilnærmet foran. Det vil kunne dukke opp situasjoner hvor man teoretisk får informasjon fra en kilde som det vil være uansvarlig å ikke gå ut med, selv om kilden blåses. Det kan dreie seg om liv og helse til et større antall mennesker, for å ta et tenkt eksempel.

Men jeg er rimelig sikker på at en strid om fotball for kvinner, som Josimar skrev om, ikke hører hjemme i den kategorien.

Jeg tror heller ikke denne saken isolert sett vil skade norsk presse. I den grad den har skadet noen, er det Josimar. Kanskje vil det være enkelte kilder som en stund fremover, blant annet noen ansatte i NFF, som ikke vil stole på at de kan gi Josimar informasjon anonymt. Men rollen til NFFs generalsekretær er såpass spesiell, at denne saken vil være et unntak.

Min påstand er derfor at andre medier ikke vil bli rammet av dette.

Syndenes forlatelse

Og selv om Josimar ikke er angrende syndere, så mener heller ikke de at kildevernet er noe man uten videre skal tulle med.

Som redaktør Håvard Melnæs fortalte da han deltok i en debatt med Olufsen i NRKs Dagsnytt 18 forrige fredag: Ved en tidligere anledning valgte Josimar å makulere og trykke på nytt hele opplaget av papirmagasinet for å være sikre på at en annen kilde ikke skulle bli avslørt.

For et magasin som lever på knivseggen økonomisk, er det en avgjørelse som kan få store konsekvenser. Og som det står respekt av.

Så kanskje er det ikke en «dødssynd» som Josimar har gjort, men mer enn «svakhetssynd». Den litt mildere formen for synd som den katolske kirke også opererer med. En svakhetssynd er en synd som krenker Gud, men som lar kjærligheten til ham forbli, som det heter i Store norske leksikon.

Oversatt til presseetikkens hellige evangelium kan det kanskje være noe sånt som at Josimar har syndet, men kan bli tilgitt, for de har aldri mistet troen på det hellige kildevernet.

Husk punkt 3.3

Vi andre kan også lære noe av denne saken. Neste gang en kilde tar kontakt med et ønske om å få komme med opplysninger anonymt, ikke si automatisk ja, selv om det frister. Jeg har gjort feilen selv. Altfor mange ganger.

Og det å gi kildevern til lederen for en organisasjon som man ønsker å ettergå kritisk, vil mest sannsynlig på et eller annet tidspunkt skjære seg, som Olufsen påpekte i Dagsnytt 18.

Akkurat det er Josimar-redaktør Melnæs også enig i nå.

Tenk også igjennom premissene for intervjuet. Det er ikke nødvendigvis punkt 3.3 i Vær varsom-plakaten man blir felt på hvis man slurver, men mye annet kan som en følge av en dårlig start her komme ut av kontroll i jakten på den store avsløringen. Noen ganger de små også.