Stephansen fremstiller det som om det drives kampanjejournalistikk fra enkeltjournalister til fordel for én politisk side i Arbeiderpartiet. Dette er selvsagt helt feil, skriver DNs nyhetsredaktør. Bilde fra Stortingets vandrehall.
Foto: Stian Lysberg Solum / NTB
DEBATT:
Beskyldningene mot enkelt-journalister er sterke og feilaktige
DNs nyhetsredaktør svarer Nettavisens Erik Stephansen.
- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Nettavisens politiske redaktør Erik Stephansen påstår at DN og andre medier har regissert det han kaller et «opprør» for å få Helga Pedersen som partisekretær og en «folkestorm» for få Hadia Tajik tilbake som nestleder. Stephansen fremstiller det som om det drives kampanjejournalistikk fra enkeltjournalister til fordel for én politisk side i Arbeiderpartiet. Dette er selvsagt helt feil.
DN har intervjuet et bredt spekter av kilder om lederkabalen i Ap. Vi har blant annet omtalt at Rogaland Ap ønsket Tajik som ny nestleder, vi har intervjuet flere ordførere om lederkabalen, i tillegg til sentrale aktører som Jonas Gahr Støre og Kjersti Stenseng. DN har skrevet at Helga Pedersen var villig til å stille som motkandidat til Stenseng, og vi har intervjuet Hadia Tajik som ble vraket av valgkomiteen. Ord som «opprør» og «folkestorm» har vi ikke brukt.
Det er selvsagt for en politisk redaksjon å dekke maktkamper om viktige verv i et regjeringsparti. At Stephansen og Nettavisen mener det ikke er nyheter når sentrale aktører og fylkeslag ønsker å bytte ut toppledelsen i et parti, får stå for hans regning.
Det at Stenseng ble gjenvalgt på Aps landsmøte, og at Tajik og Pedersen ikke ble valgt inn, er selvsagt ikke noe tegn på at kampen om lederposisjonene ikke har vært helt reell. En rekke Ap-politikere rundt omkring i hele Norge har uttalt seg åpent om hvem som bør inn og ut av Ap-ledelsen den siste tiden og omtrent samtlige medier har dekket kampen om ledervervene. At dette politiske dramaet vi har sett utspille seg de siste ukene skulle være en medieskapt seanse regissert av to-tre enkeltjournalister, er en oppsiktsvekkende analyse.
Stephansen hevder at enkeltjournalister i DN var på «Hadia Tajiks side» i de interne maktkampene i Ap, og han trekker frem ulike koblinger mellom journalistene og Tajik. Dette skal være bakgrunnen for at de nå har regissert «opprør» og «folkestorm» for å få henne og Helga Pedersen inn i ledelsen, skal vi tro Stephansen. Men gjengivelsen hans av journalistikken DN har levert, er dessverre svært upresis, mens beskyldningene mot enkeltjournalister er sterke og feilaktige.
I DN, som i alle seriøse redaksjoner, er det redaktørene som svarer for det som blir publisert. Vi har en åpen dialog internt om hvordan vi forholder oss til kilder, og vi vurderer eventuelle bindinger og habilitet fra sak til sak. Det har vi selvfølgelig også gjort i denne saken.
Stephansen mener journalister bør bli flinkere til å kritisere hverandre, og at mangel på åpen kritikk er en fare for debattklimaet og tilliten til redaktørstyrte medier. Men å tegne et bilde av enkeltjournalister som regisserer en kampanje for å få spesielle politikere innvalgt i Aps ledelse, er såpass langt ute at det dessverre hverken tjener debattklimaet, tilliten til media generelt eller Nettavisen spesielt.
