Det er på tide at flere av oss «kollegene» tar sjansen på å kritisere hverandre

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Valget av nestledere og partisekretær lørdag ettermiddag bekreftet det som de fleste av oss visste på forhånd:

Det var ikke noe opprør på gang for å få inn Helga Pedersen som partisekretær i stedet for Kjersti Stenseng. Og det fantes ingen folkestorm for å få Hadia Tajik tilbake som nestleder.

Tvert om viste landsmøtedelegatene tydelig at de var lei av hele spillet. De fleste hadde skjønt det samme som størstedelen av pressen hadde skjønt for lenge siden:

Både «opprøret» og «folkestormen» var tydelig regissert av overivrige journalister i TV 2 og DN, med velvillig hjelp fra Dagbladet-kommentator Marie Simonen og en liten klikk i Oslo Arbeiderparti

Jeg skrev om aktørene i en kommentar torsdag i forrige uke.

Først og fremst om Lars Joakim Skarvøy, nå TV 2. Og Marie Melgård, nå DN. Begge tidligere VG-journalister som var helt sentrale i saken rundt Trond Giske og dansevideoen på Bar Vulkan – skandalen som ga VG ny norsk rekord i PFU-fellelser.

Men også om den utmerkede journalist Tore Gjerstad, som fortsatt skriver saker relatert til Hadia Tajik – til tross for at han tidligere var fast makker med tidligere DN-journalist Kristian Skard, nå Tajiks ektemann.

Reaksjonene etterpå var interessante.

Først ute var Civita-leder Cristin Clemet, som retweetet kommentaren min på Twitter og skrev: «Her hadde det vært interessant med en frisk diskusjon mellom forfatten og dem han skriver om».

Ja, det hadde det. Men Kristin Clemet ble nok skuffet:

Nyhetsredaktør Karianne Solbrække i TV 2 ville ha presisert at Lars Joakim Skarvøy ikke er venn av Hadia Tajik. Neivel – da har vi ulike definisjoner på det. Og VG ville ha presisert at de hadde vært var først – ikke TV 2 – da Tajik fikk støtte fra «hjemfylket» Rogaland. Javel.

Og Marie Simonsen var misfornøyd med at jeg hadde trukket henne for langt. Men ellers ingen forsøk på å svare på den prinsipielle kritikken. Heller ikke fra andre i pressen.

Hvorfor ikke det?

Et mulig svar kom på en Facebook-tråd i gruppen Norske journalister, der en innsender mente at særlig kritikken mot Tore Gjerstad var urettferdig, og spurte indignert:

«Hva er det du insinuerer om en kollega, Erik Stephansen?»

Jeg svarte at jeg ikke insinuerer om en kollega. Jeg retter direkte kritikk.

Det er begrepet «kollega» som er interessant her. Og da må jeg først påpeke at den norske politiske journalistikken har svært gode vilkår. Særlig åpenheten i statsforvaltningen og på Stortinget er unik i verden, først og fremst karakterisert ved et åpenbart fortrinn:

• Nemlig at politiske journalister kan gå inn og ut av Stortinget som om det var deres egen arbeidsplass.

Men dette åpenbare fortrinnet kan også medføre en betydelig ulempe:

• Nemlig at politiske journalister kan gå inn og ut av Stortinget som om det var deres egen arbeidsplass.

Dermed kan de politiske journalistene begynne å se på hverandre som – ja nettopp: kolleger. Og det er ikke rart. De går på pressekonferanser sammen, spiser lunsj sammen, drar på politiske landsmøter sammen – og har julebord sammen.

Og du kritiserer selvsagt ikke kolleger. I alle fall ikke offisielt, i en åpen debatt. Det kan bli oppfattet som illojalt.

At også samrøret mellom journalister og politikere kan bli for tett, er også kjent.

Også de kan treffes hver eneste dag, og drar på landsmøter sammen. Ja, som vi vet kan de til og med havne på nachspiel sammen, uten at det alltid går så bra. Noen ganger blir de kjærester, og noen ganger gifter de seg. Vi er alle sammen klar over at verden utenfor den politiske boblen synes dette er rart.

Det er kanskje å ta for hardt i å si at medie-kollegialiteten og samrøret på Stortinget er en fare for demokratiet.

Men det er definitivt en fare for debattklimaet. Og en fare for tilliten til den redaktørstyrte pressen, som vi ellers våker over med falkeblikk, i stadig konkurranse med sosiale medier og konspiratoriske beskyldninger om «Deep state» og «MSM».

Jeg tror det er viktig at vi holder fast på dette:

Jeg er ikke kollega med Tore Gjerstad i DN. Jeg er heller ikke kollega med Lars Joakim Skarvøy. Vi arbeider i konkurrerende medier, og arbeidsplassen vår er ikke Stortinget. Jeg vil også påpeke:

Om jeg var redaktør i TV 2, ville jeg aldri latt Lars Joakim Skarvøy arbeide med saker relatert til Trond Giske eller Hadia Tajik.

Etter dansevideoen er han diskreditert på akkurat dette lille feltet av norsk politikk. Her mangler han nødvendig tillit.

Dessuten: Som politisk journalist er det mange andre saker han kan skrive om. Ikke minst har TV 2 mange andre dyktige journalister som kan kaste seg over eventuelle konflikter Hadia Tajik er involvert i.

At Skarvøy absolutt må lage slike saker er påfallende. Det samme er tilfellet med Melgård og Gjerstad i DN.

Jeg vet jeg har flere redaktører i norsk presse med meg på dette.

Mange journalister også. Men de kvier seg for å si det høyt.

Derfor må vi faktisk oppfordre hverandre til å gå inn i denne debatten. Derfor vil jeg også utfordre sjefredaktørene Olav Sandnes i TV 2 og Janne Johannessen i DN:

Er dere komfortable med denne typen kampanjejournalistikk? Synes dere det er greit at journalistene har en så tydelig, politisk agenda og er så tydelig, personlig engasjert? Eller kan det være et snev av grunnlag for å si at emnet bør bli gjenstand for en ørliten intern diskusjon der også de andre avdelingene på huset er med?

Jeg vil minne alle gode «kolleger» der ute om hva Vær varsom-plakaten sier om det å rette kritikk mot hverandre. Allerede i punkt 1.4 står det:

«Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.»

Plikt, altså.

Det står ikke at vi har rett til å kritisere hverandre, eller at Pressens Faglige Utvalg ønsker at vi skal gjøre det. Ifølge VVP har vi en plikt. Jeg skulle likt å se statistikken over hvor mange ganger norske medier er felt for å ha forsømt akkurat denne oppgaven.

Mer i alvor:

Det er på tide vi går inn i denne debatten med like stort engasjement som vi diskuterer andre samfunnsproblemer.

Jeg tror langt flere enn Kristin Clemet i den norske offentligheten vil sette pris på det.

Rettelse: I en tidligere versjon sto det at TV 2 presiserte at Lars Joakim Skarvøy ikke er en «nær venn» av Hadia Tajik. Det riktige skal være at TV 2 presiserte at Skarvøy ikke er en venn av Tajik.

LES OGSÅ:

Dagbladets metode har også en pris