– Jeg kan ikke kommentere eventuelt upublisert materiale, og heller ikke eventuelle arbeidsprosesser i saken VG beskriver, sier nyhetsredaktør Frode Hansen i Dagbladet.
– Jeg kan ikke kommentere eventuelt upublisert materiale, og heller ikke eventuelle arbeidsprosesser i saken VG beskriver, sier nyhetsredaktør Frode Hansen i Dagbladet.

KOMMENTAR:

Når kjøper man et bilde, og når betaler man for historien?

VG-artikkel om Dagbladet-kontrakt aktualiserer gammel problemstilling.

Publisert Sist oppdatert
  • Dette er en kommentar skrevet av redaksjonen. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Betalingsjournalistikk i sin reneste form, at man betaler noen for å stille opp og fortelle sin historie, skjer kun unntaksvis i Norge.

De tradisjonelle kjendisbladene har aldri lagt skjul på at de er villige til å betale, men det er noen år siden disse var pengemaskiner som gjorde at enkelte redaktører kunne sikre seg et tosifret antall millioner i lønn. Lavere inntjening har påvirket bladenes muligheter til å kjøpe seg tilgang.

Men det har alltid vært en del gråsoner rundt betalingsjournalistikk. Å betale for bilder eller video vil for eksempel mange redaksjoner mene at er innenfor. Ikke bare mener man at det er innenfor, det er en etablert tradisjon for å betale for private eller eksklusive bilder i mange redaksjoner.

Men innimellom vil bildene være selve saken. Og hvis den som har tatt og/eller skaffet bildemateriellet i tillegg blir en hovedkilde i saken, beveger man seg raskt ut i en presseetisk hengemyr. Det er ikke gitt at man plumper, men risikoen for våte føtter øker betraktelig.

Naken offiser og presseetikk

Torsdag kveld publiserte VG en artikkel om en høytstående offiser som skal ha blitt filmet naken etter at han sovnet på en sofa. Mannen som filmet ham, skal også ha tatt seg inn på offiserens mobiltelefon. Der fant han forsvarsdokumenter og ulike passord som han så avfotograferte.

Offiseren påstår i ettertid at han er forsøkt utpresset, det benekter mannen som filmet. Saken har mange sider, fra en personlig tragedie til rikets sikkerhet. Men det handler, som mange har fått med seg, også om presseetikk.

I artikkelen kommer det fram at mannen som filmet har vært i kontakt med Dagbladet og har inngått en avtale med dem. Det skal også finnes en kontrakt hvor det slås fast at mannen skal få 65.000 kroner idet en sak blir publisert i Dagbladet. Videre skal Dagbladet ha stilt som krav at de skal ha eksklusiv tilgang til materialet. Alt sammen ifølge VG.

Så langt har ikke Dagbladet publisert noe, og vi vet heller ikke om avisen kommer til å gjøre det.

– Jeg kan ikke kommentere eventuelt upublisert materiale, og heller ikke eventuelle arbeidsprosesser i saken VG beskriver, sier nyhetsredaktør Frode Hansen i Dagbladet til VG.

Noe særlig annet er det også vanskelig for Dagbladet-redaktøren å svare. Før avisen eventuelt publiserer noe.

Vet hvor grensen går

Det er ikke gitt at Dagbladet har tråkket over i denne saken. Hansen er en presseetisk ringrev, og hans innsats er en viktig årsak til at Dagbladet nesten aldri blir felt av Pressens Faglige Utvalg. Hansen vet hvor grensene går, og han sitter også selv i utvalget som vararepresentant.

Likevel, kun basert på opplysningene VG har publisert, er det en del spørsmål man kan stille seg i denne saken. Det første er kanskje: Hvor går grensen fra bildekjøp til man også betaler for historien?

Nå vet jeg ikke hva man har tenkt i Dagbladet i den aktuelle saken, men det er vanskelig å se for seg at denne historien kun kan fortelles med bildene. Alt tyder på at mannen som solgte bildene selv ville vært en bærende kilde i en eventuell Dagbladet-sak. Teknisk betaler man kanskje kun for bildene, hvis det er det kontrakten sier, men er det egentlig reelt?

Tekst som bilde

Vi kan også spørre: Hva er et bilde?

Filmen av den nakne offiseren er selvsagt å regne som et bilde/video, men er avfotografering av sensitive dokumenter på en mobiltelefon bilder? I teknisk forstand er det ikke noen forskjell på et bilde av en telefonliste og en person, men hvis vedkommende hadde valgt å sende dokumentene til seg selv på epost i stedet for å ta bilde av dem, for så å dele en tekstfil, ville dette da vært greit å betale for?

Vær varsom-plakatens punkt 3.11 sier at pressen som hovedregel ikke skal betale kilder og intervjuobjekter for informasjon. Det er med andre ord ikke noe forbud. Punktet skiller heller ikke mellom hva man eventuelt betaler for.

Men hvis vi forholder oss til at norske medier, i hvert fall det store flertallet, ikke betaler for informasjon – men at det er en etablert praksis med å betale for bilder – hvordan forholder man seg til ren tekstinformasjon som teknisk sett blir overlevert som et bilde?

Om man skulle betale for bildene av offiseren, men samtidig får tilgang til kildens historie og resten av materialet uten å betale, tenker i hvert fall jeg at man står litt ustøtt med våte føtter og støvler som skvulper midt i den tidligere nevnte hengemyra.

Men: Dette blir hypotetiske problemstillinger basert på en VG-artikkel. Dermed også en hypotetisk tur i myra.

Etisk valg eller slått?

Da jeg våknet fredag morgen var mobilen min full av tips om VGs artikkel. Siden jeg nå engang har den jobben jeg har, handlet henvendelsene om Dagbladets rolle. Og alle som kontaktet meg var negative til kontrakten Dagbladet skal ha inngått.

Min første reaksjon var også det, men inntil videre vet vi ikke hvorfor Dagbladet ikke har publisert. En nærliggende årsak å tenke seg er selvsagt at avisen ble slått av VG, men det kan også være presseetiske valg som gjorde at det aldri ble en sak.

Forhåpentlig kommer det fram mer informasjon etter hvert. Ikke fordi det er avgjørende å enten frikjenne eller henge ut Dagbladet, men fordi problemstillingen «når kjøper man et bilde, og når betaler man for historien» fortjener mer oppmerksomhet. Selv om den ikke er ny.

Powered by Labrador CMS