– Jeg har aldri vært krigsfotograf, understreker Erik Poppe (53).
Filmen «Tusen ganger god natt», som har premiere i morgen, 18. oktober, har klare referanser til regissørens eget liv. Rebecca som slites mellom lidenskap for jobben som krigsfotograf og hensynet til familien som lever i frykt og uro. Rollefigurens to døtre i samme alder som hans egne. En ektefelle som tar hovedansvaret for barn og hjem. Dilemmaene og diskusjonene.
– Alle som brenner for noe, som har et kall, som jobber så mye at det utsetter familien for belastninger, vil kjenne seg igjen. Men når familien i tillegg opplever jobben som risikofylt, blir det jo enda vanskeligere.
Men selv har han altså ikke vært spesialist på krig.
VG og Reuters
Men pressefotograf i konfliktområder har han vært. På 80-tallet reiste filmregissøren til mange av datidas urolige steder på jobb for VG. Til Nicaragua og El Salvador, til Beirut, til Kambodsja og Laos. Enda før det skrev Poppe i Klassekampen og Aftenposten, mens han studerte.
Interessen for bilder oppsto først da han begynte å fotografere for å illustrere egne artikler.
– Jeg ble veldig fascinert av potensialet og kraften som lå der og ble trukket mot å finne ut mer, sier Poppe.
Etter fotolinja på Sogn videregående jobbet han for VG og nyhetsbyrået Reuters. Og fant ut at utenriks var det som lå hans hjerte nærmest.
– Dette var på en tid da VG sendte folk ut. Jeg er ikke blant dem som mener alt var bedre før, men akkurat dette var faktisk bedre. Vi var mange VG-fotografer som den gang reiste rundt i verden.
Et vulkanutbrudd i Colombia bidro til at han skiftet spor. På reportasjereisen pådro hans seg en virusinfeksjon som satte ham ut av spill i fire måneder. Sengeliggende i sykehusisolat ble det god tid til å gruble over begrensende sider ved avisjobben. Som bilder desken behandlet til det ugjenkjennelige, et strengt vaktsystem og en sterk følelse av å utfordre egne etiske grenser.
Overgangen
Han hadde dessuten aldri tenkt bare å drive med foto. Poppe ville ha mer kontroll og ansvar for det han holdt på med. Film ble det naturlige valget. Det krever også manus, og han kunne vende tilbake til å skrive. Han kom inn på filmfotografutdanning ved Dramatiska Institutet i Stockholm og sa opp i VG. Ikke uten reaksjoner.
– Jeg husker Andreas Norland sa: Erik, er du klar over at ingen fotograf har noensinne sagt opp i VG siden 1945.
Siden har det blitt reklamefilmer, musikkfilmer, kortfilmer, dokumentarer og spillefilmer. «Tusen ganger god natt» er den fjerde i rekka. Og den tredje der han samarbeider med manusforfatter Harald Rosenløw Eeg.
Involverte pressefolk
Med to av verdens fremste skuespillere i hovedrollene, Juliette Binoche og Nikolaj Coster-Waldau, er filmen allerede hyllet av kritikerne, og belønnet med «Juryens Grand Prix» under filmfestivalen i Montreal.
En rekke norske og internasjonale pressefolk med relevant erfaring har bidratt til å suksessen. Som rådgivere, samtalepartnere og bidragsytere. Både under manusarbeidet og direkte på filmsettet. Journalistene Kristin Solberg, Pål Refsdal, Anders Sømme Hammer og Sidsel Wold. Og fotografene Tine Poppe, Terje Bringedal, Zoriah Miller, Paolo Pellegrin, Christopher Morris, Lynsey Addario og Marcus Bleasdale. Sistnevnte bidrar også med stillbilder som brukes i filmen.
For Binoche var det viktig å få snakket med Addario og Wold, som har personlig erfaring med kombinasjonen småbarnsmødre og konfliktjobbing. Hun fikk også opplæring i kamerahåndtering og hvordan fotografer skaper tillit og nærmer seg motiver i vanskelige situasjoner.
– Juliettes måte å jobbe på er å gå helt inn i situasjonen. Hun er en ufattelig fokusert og lidenskapelig historieforteller. Hun måtte vite i detalj hvordan ting skulle være.
Realisme
Også for Poppe har realisme og troverdighet vært målet. I filmen er Rebecca i Afghanistan og fotograferer kvinner som forberedes til selvmordsbombere. Noen journalistvenner av Binoche mente en fotograf aldri ville gått inn i en sånn situasjon. Men skeptikerne hadde ikke selv vært i konfliktområder.
– Historien er sannsynlig sier de som faktisk jobber i felten, sier Poppe.
Regissøren valgte å la krigsfotografen være kvinne for å gjøre konflikten mellom arbeid og familie skarpere.
– Hvis det hadde vært en mann, ville ikke tema kommet tydelig nok fram. Det er så vanlig at menn reiser ut, at det stiller vi ikke spørsmål ved. Det måtte en kvinne til. Men veldig mange menn synes naturligvis det er tungt å være borte fra familien og kjenner seg like sterkt igjen.
Og disse kvinnene finnes også i virkeligheten.
– Det er småbarnsmødre som jobber i konfliktsoner. Lynsey Addario, en av verdens beste fotografer, er kanskje det beste eksempelet.
Junkien tar over
– En innvendig mot sannsynlighet. Rebecca forlater en livredd datter for å fotografere når det oppstår skyting i en flyktningleir. Ikke mange mødre ville gjort det?
– Nei, det ville ikke jeg gjort heller, det. Men vi kan forstå det likevel, at det er junkien som tar over, selv om vi ikke aksepterer det. Samtidig var det åpenbart viktig for menneskene der at noen dokumenterte hendelsen. Og hun kunne gjøre det.
– Tiltrekker krigsfotografyrket en spesiell type mennesker?
– Jeg vil påstå at det handler mer om å bli god på infrastruktur. Man finner måter å jobbe på som eliminerer mye fare. Selv det å reise til Syria i dag er ikke så farlig som man kan få inntrykk av. Samtidig finnes selvsagt alltid en grad av uflaks, sier Poppe.
Selvopptatthet
Han er lite begeistret for at krigsreportere på film framstilles i et romantisk lys, der deres drama gjøres viktigere enn lidelsene de dekker. Men mest av alt er han hoderystende til utenriksjournalister i det virkelige liv som iscenesetter seg selv.
– Jeg vil ikke nevne navn. Men det er forkastelig når journalister snakker på TV om farer for dem selv. Dere må ta tak i det, det danner skole. Det er opprørende at man lar folk tro at dette er fryktelig farlig, at hvite menn der ute er helter. De er ikke det. Journalistene er mennesker som gjør en jobb. Man må slutte å fortelle historier om dem, det er ofrene for krig og konflikter som er heltene.
− Men du forteller jo Rebeccas historie?
− Ja, men hun brenner for å dokumentere ofre i konflikt, i håp om at det kan bidra til bevisstgjøring. Hun er ikke der ute for å skape et navn for seg selv.
Også dokumentarer
For seks, sju år siden begynte Poppe å lage dokumentarer og reportasjer igjen. Innimellom filmprosjektene. Han jobber en del for Flyktninghjelpen og trekker veksler på deres infrastruktur og kontaktnett når han lager videoreportasjer til BBC eller andre. Internt fordrevne flyktninger er blitt hans spesialitet. Historier fra konfliktområder mediene gir lite oppmerksomhet.
Som Peshawar, i den nordvestlige delen av Pakistan opp mot Afghanistan. Og ikke minst den mangeårige pågående konflikten i Kongo, der hele seks millioner mennesker anslås å ha mistet livet.
– Dekningen av disse konfliktene er under enhver kritikk. Jeg begriper ikke hvorfor mediene ikke vier dem større oppmerksomhet. Vi vet hvordan våre soldater har hatt det i Afghanistan, men viser ikke konsekvensene av hva vi har gjort der. Hva som skjer med sivilbefolkningen.
Unnfallenhet
Betydningen av å ha journalister og fotografer til stede i konfliktområder er et sentralt element i historien om Rebecca og en underliggende kritikk av fraværende medier som prioriterer uvesentligheter.
Poppe trekker gjerne fram den gangen han var i Øst-Kongo mens det foregikk massakrer der. Han dokumenterte panikken og tragedien, og fikk sendt materialet til BBC og CNN. Men det ble bare nest største nyhet. På topp var et bilde av en truseløs Paris Hilton. Og ikke bare den dagen, men i en hel uke etterpå.
– Jeg bruker det som et eksempel. Vi må se kritisk på hvordan mediene oppfyller samfunnsoppdraget, sier Poppe, som medgir at han slår inn åpne dører.
– Jeg er klar over at dette ikke er nytt, men jeg tillater meg å holde kritikken varm.
Vil vekke debatt
Poppe tror ikke filmen vil endre stort, men håper likevel å vekke debatt. Presseklubben Frontline Club i London har spurt om å få vise filmen, så han reiser dit når datoen er spikret.
– Jeg møter mange oppgitte journalister, men det er nødvendig at hver enkelt gjør sitt. Du er ansvarlig selv også. Du kan ikke bare si at vaktsjefen, redaktøren, eller politikerne for den del styrer. Så jeg kan bare riste på hodet. Når mange nok engasjerer seg, skaper det bevegelse og til slutt handling.
