– Vi glemmer at vi <i>er </i>natur, sier fotograf Kristina R. Johnsen, som sammen med LA-fotograf Sunny Strader lagde fotoprosjektet «Hungry – A Covid Conversation».
– Vi glemmer at vi er natur, sier fotograf Kristina R. Johnsen, som sammen med LA-fotograf Sunny Strader lagde fotoprosjektet «Hungry – A Covid Conversation».

BILDET: To fotografer. To kontinenter. Samme absurde situasjon. Ett bilde om dagen

Kristina R. Johnsen ville fange følelsen av koronakarantene.

Publisert Sist oppdatert

Et tilfeldig bilde i en bildestrøm førte til en langvarig fotografisk samtale om koronasituasjonen, mellom journalist, fotograf og tidligere redaktør Kristina R. Johnsen i Bø i Vesterålen, og fotograf Sunny Strader i Los Angeles i USA.

De to hadde aldri møttes, aldri snakka sammen. Nå har de utvikla et vennskap gjennom bilder og ord til hverandres innboks.

– For å lage bra ting, må man samarbeide. Jeg jobber best i tospann, eller i et team. Og jeg har erfart at det er bare å spørre, sier Johnsen til Journalisten.

Her kan du lese flere fotografer fortelle om bildene sine og metodene bak dem.

Noe uspiselig. Dette bildet starta samarbeidsprosjektet mellom Kristina R. Johnsen i Bø i Vesterålen og Sunny Strader i Los Angeles.
Noe uspiselig. Dette bildet starta samarbeidsprosjektet mellom Kristina R. Johnsen i Bø i Vesterålen og Sunny Strader i Los Angeles.

– Noe uspiselig med situasjonen

Hun var gründer og redaktør for Vesterålsmagasinet Yderst, som ble nedlagt i 2018, og jobber nå blant annet som frilansjournalist nord i Nordland. Det var hun som spurte Strader, som jobber som frilansfotograf i LA, om de skulle begynne å sende hverandre bilder. Dette etter at hun så et av Sunnys tolkninger av hva som skjedde i verden: et bilde av rosa geléhjerter med metallskruer inni.

– Det var noe uspiselig med hele situasjonen. Man er sugen på noe, men man kan ikke spise den geleen, man kan ikke gå ut. Det handler om et savn. Jeg tenkte bare: «faen, så bra».

Fotoserien er en invitasjon til å ta praten om hva covid-19 har lært oss. Til å sjekke inn med hverandre og spørre oss hva vi holder på med.

Kristina R. Johnsen

Begge fotografene jobber mye dokumentarisk til vanlig, men måtte lage seg nye rammer for arbeidet sitt da omverdenen plutselig ble mangelvare.

Prosjektet beskriver de selv som: «En samtale mellom en nylig avruset amerikansk ung kvinne fra Danville, Illinois som er basert i LA, og en tobarnsmor fra Nord-Norge som er i lockdown med barn, samboer, katt i et lite trehus ved havet. Interessant friksjon, gjenkjennelse og barnslig skaperglede framkalles i en leken prosess som pågår så lenge den må».

De begynte med å sende hverandre ett bilde om dagen. Dokumentariske bilder av hverdagene deres gjennom lockdown og gradvis gjenåpning. Men også mer abstrakte bilder, stilleben og kunstneriske tolkninger.

Ville huske følelsen

Prosjektet «Hungry – A Covid Conversation» har i sommer vært utstilt på Sortland Museum, i høst skal de videre til en ny destinasjon, og ei bok er også i planene.

– Vi har vel fanga en tidsånd. Først kom sjokket, et «wow», og påminnelsen om hvor avhengig vi er av folk rundt oss. Bildene er veldig emosjonelle. Det er rått og intimt. Jeg hadde lyst til å huske opplevelsen, å huske den følelsen jeg hadde, sier Johnsen.

De to fotografene oppmuntra og utfordra hverandre, og spilte ofte videre på noe fra den andres bilder, som en form eller en farge, eller noe mindre konkret, som et uttrykk, en følelse, en «vibb» eller en fornemmelse. Johnsen beskriver bildene fra den første tida som litt «nærsynte», nesten klaustrofobiske, før de zoomer ut og beveger seg rundt i samfunnet.

Å rette kameraet innover, inn mot sin egen hverdag og sin egen familie, inn i det nære og intime, var noe Johnsen ikke hadde utforska så mye tidligere. Strader ble trigga av disse bildene, og oppfordra Johnsen til å fortsette i den retninga.

– Jeg tror vi er flokkdyr i mye større grad enn vi innrømmer. Jeg tror behovet for fellesskap og omsorg er skrikende. All staffasjen blir fort overflødig når vi sperres inne i månedsvis. Da tror jeg mange oppdager at de er ingenting uten alle de andre, sier Johnsen.

Fra dagbok til de store linjene

I starten av prosjektet var det som om de var satt til å leve helt like liv, da stort sett hele verden gikk i «lockdown». Men etter hvert som fotodialogen pågikk, ble kontrastene mer og mer tydelige.

– Vi mister hverandre litt av syne. Plutselig er bydelen hennes i Los Angeles episenteret for koronautbrudd i hele verden. Det trykket de har levd under blir litt intenst. Hele prosjektet gikk fra å være ei slags dagbok, til at vi plutselig at fulgte de store linjene. Det var så stor forskjell mellom LA og Nord-Norge, sier Johnsen.

Bø i Vesterålen stengte ned allerede ei uke før resten av Norge, og Johnsen skrev i Morgenbladet 17. mars om hvordan hun plutselig hadde «pandemi i timeplanen min, i rutinen min, i hverdagen», og hvordan hun deretter fant roen.

Hun sier til Journalisten at det noen ganger ble utfordrende å svare den amerikanske fotografen, fordi hun følte seg så privilegert som bor så tett på naturen og med så mye frihet.

Mens hun fotograferte vidåpne landskap med fjell, hav, frisk luft og frihet, opplevde Strader hetebølge, stor smittespredning og var svært aktiv i Black Life Matters-demonstrasjonene.

«We truly live in different worlds» og «I long for nature», er blant responsen hun sender til Norge, sammen med bildene.

Håper flere vil bidra

Johnsen mener noe av kjernen av situasjonen verden nå står i, er at vi mennesker har fjerna oss fra naturen, og ser på den som et middel man kan betrakte.

– Den rastløsheten, isolasjonen, ensomheten og passitiviteten som rir oss er en konsekvens av å ha tatt oss ut av kontekst. Når naturen er noe som puttes på boks og «bippes» gjennom kassa på en lavpriskjede-butikk, mister vi fellesnevneren og tilhørigheta. Vi glemmer av vi er natur, sier hun.

– Koronaviruset hadde blitt til ingenting ute i naturen, imens de menneskeskapte omgivelsene og det tettpakkede miljøet har gitt denne zombie-aktige organismen – verken levende eller død – grobunn.

Prosjektet pågår ennå, men er dynamisk og utvikler seg stadig. De sender nå med ujevne mellomrom, og ofte flere bilder om gangen. Johnsen oppfordrer også andre fotografer til å lage egne bidrag og bli med på samtalen.

– Prosjektet vokser og forgreiner seg stadig og lever på mange måter sitt eget liv og kan like gjerne bygges ut med flere strømninger, sier hun.

– Fotoserien er en invitasjon til å ta praten om hva covid-19 har lært oss. Til å sjekke inn med hverandre og spørre oss hva vi holder på med. Til å uttrykke hva som rører seg i deg.