BILDET: Ved å fotografere flyktninger i nye situasjoner vil Hilde Honerud skape rom for at vi bedre skal forstå dem

I flere timer hver dag satt Hilde Honerud og så på folk som trente, ved Moria flyktningleir på den greske øya Lesbos. Etter hvert kunne hun også begynne å fotografere.

– Jeg ble dypt imponert da jeg først så dem. Vi vet jo alle at det er viktig å trene når livet står på hodet, men det er noe annet å faktisk gjøre det når du lever under slike forhold.

Overfylte telt, kulde, søppel, oversvømmelser, traumer, selvskading, altfor lite mat, voldtekter, sykdommer. Dette er en del av hverdagen til de rundt 9.000 flyktningene som bor i Moria-leiren, som bare er dimensjonert for rundt en tredjedel så mange.

Her kan du lese andre fotografer fortelle om bildene sine og metodene bak dem.

Livet på vent

Ikke langt fra dette kaoset finnes utøvere av yoga, kickboxing, taekwondo, muay thai, parkour, fitness, bodybuilding, dans, svømming, løping og andre aktiviteter.

Det var mens Honerud jobbet med et annet fotoprosjekt i flyktningleiren at hun la merke til utøverne, og da hun kom hjem tok hun kontakt med organisasjonen Yoga and Sport for Refugees, som tilrettelegger for sport og yoga for flyktninger som bor i leiren.

«Ved å leve under så ekstreme forhold, har mange en opplevelse av at tilværelsen ikke er virkelig. Mange forklarer det med at livet er på vent, og at livet først kan begynne igjen etter at de er ute av leiren. Mange er tungt deprimerte, men opplever at treningen holder dem oppe», skriver hun om fotoprosjektet, som stilles ut fra 21. august ved Buskerud Kunstsenter.

Honerud er billedkunstner, med blant annet fotografi som uttrykksform, og bildene hennes ligger tett på en journalistisk, dokumentarisk stil. Hun er utdannet ved Kunstakademiet, Kunsthøyskolen i Oslo, og Napier University, og jobber også som førsteamanuensis i fotografi og medievitenskap ved Universitetet i Sørøst-Norge.

Hun reiste til Lesbos sammen med sin mann, Jon Hovland Honerud, som er doktor i sosiologi ved samme universitet. Ekteparet jobber sammen med hverandres prosjekter, med mål om at de ulike fagene kan styrkes i møtet med en annen måte å nærme seg temaer.

Vil vise noe annet

Honerud hadde et ønske om å vise noe annet enn bildene vi vanligvis ser fra Lesbos: overfylte båter, redningsvester, telt, og gråtende barn. Hun mener alle enkeltbildene og historiene om flykningkrisa er viktige, men den massive strømmen av den samme typen bilder tror hun kan lamme oss.

– Vi ser så mange voldsomme bilder, men vi orker ikke ta inn alt. For meg har det vært om å gjøre å komme så nært det hverdagslige som mulig, det som vi kan kjenne oss igjen i, sier hun.

– Med så mange heftige historier, må en gi seg selv pauser for å klare å gå inn i det. Jeg forsøker å skape rom for dette ved å fortelle noe annet.

Honerud håper bildene kan bidra til å skape en større nærhet til flyktningene, når vi ser dem i situasjoner som likner mer på noe vi kjenner, og samtidig noe vi stopper opp ved og kan bli imponert over. Man kan i flere av bildene hennes se små hint av hvor vi er, som setter det hele i en sammenheng. Det samme gjør alle de bildene vi allerede har sett fra Lesbos og Moria, som gjør at Honeruds bilder blir en kontrast.

Billedkunstneren har også tidligere jobbet med flere fotoprosjekter med flyktninger og asylsøkere. Det er viktig for henne å tilnærme seg dem hun fotograferer forsiktig, med respekt.

– Det er noe med å bare være der og sitte og se. Jeg bruker veldig lang tid på å bli kjent før jeg begynner å ta bilder, de må bli vant til at jeg er der og tråkker rundt. Jeg tenker også mye opp hvordan jeg kan fortelle historien.

Tillit krever tid

Fordi hun ikke har tidsrammer og deadlines å forholde seg til, kan Honerud ta den tida hun trenger, ulikt mange fotojournalister. Flere fotografer kom og tok bilder av de samme treningene Honerud var på, men gikk veldig raskt inn og ut igjen, forteller hun.

– Det er en tøffhet mange journalister har, som både er fin, og samtidig litt frekk. Mange gjør personene til objekter, fordi de bruker så kort tid. Det er selvsagt en grunn til at de må jobbe sånn, men jeg er glad for at jeg kan bruke lenger tid.

Honerud var i Moria-leiren til sammen én og en halv måned. I et miljø med store kulturforskjeller, der mange har traumatiske opplevelser i bagasjen, opplever hun at tida hun bruker er ekstra viktig. Det tar tid å bygge tillit.

Etter hvert fikk hun komme tett på, og fikk ikke bare tillit til å fotografere – det ble et samarbeid mellom henne og flyktningene. Hun tok bilder og de tok bilder, og de kom stadig med ideer og ønsker.

– Vi slet hverandre litt ut! Det ble en gjensidig glede av bilder, sier Honerud.

Form i bilde og rom

Hun har ikke troa på såkalt flue på veggen-fotografering, men mener det handler om kommunikasjon og dynamikk og at fotograferinga også kan være en måte å bli kjent på. Noen av bildene er klassiske øyeblikk som skjedde der og da, andre brukte de lang tid for å få akkurat det bildet de ville ha.

I tillegg til å jobbe mye med ideen og historien, tenker Honerud mye på form når hun fotograferer. Hun tenker både på formen i bildene, som ofte er rene og stilistiske, og på rommet bildene skal stilles ut i, hvordan de passer sammen, hvilke som skal være store og små, og hvordan de skal henge i forhold til hverandre.

I Honeruds første prosjekt fra Lesbos It is a light which objectifies everything and confirms nothing (part one) fotograferte hun stedet og ting hun så i leiren – helt strippet for mennesker. Ved å utelukkende vise disse rommene ville Honerud at vi skulle tenke oss at det kunne ha vært vi som bodde der, og altså skape en større nærhet på en annen måte.

I dette prosjektet, har samme navn, men med part two, bestemte hun seg tidlig for å anonymisere personene. Det var både på grunn av bakgrunnen deres – som et praktisk grep for å unngå at de får problemer senere – og som et kunstnerisk grep.

– Jeg syntes bildene fungerte best om det ikke ble flere enkelthistorier. Det handler også om at du kan føle at det kunne ha vært deg.