Forlag reagerer på VG og Dag og Tids anmeldervalg av Marte Michelets nye bok

Torsdag lanserte forfatter og journalist Marte Michelet sin siste bok «Hva visste hjemmefronten?» som handler om hjemmefronten og jødeforfølgelsen under andre verdenskrig.

Boken har blitt omtalt og anmeldt i blant annet Aftenposten, Klassekampen, Dagbladet, VG og Dag og Tid.

I de to sistnevnte avisene er boken anmeldt av henholdsvis Guri Hjeltnes, leder for Holocaust-senteret, og historiker Bjarte Bruland, som har forsket på deportasjonene og utryddelsen av de norske jødene.

Ut mot Bruland

Michelets forlag Gyldendal reagerer slik på disse to avisenes valg av kritikere:

– Det hadde vært interessant å høre hvilke refleksjoner avisene gjør seg, og om de syns det er problematisk at de anmelder boken, sier Cathrine Sandnes, redaksjonssjef for sakprosa i Gyldendal.

– Syns du det er problematisk?

– Det er åpenbart problematisk at Bjarte Bruland gjør det, men vi stusset også på det da vi hørte at Hjeltnes skulle anmelde for VG.

Samtidig understreker Sandnes at forlaget ikke vil blande seg inn i medienes valg.

Grunnen til at hun reagerer på Dag og Tids valg av Bruland, er at han selv har forsket på feltet, og er omtalt i boken - noe avisen også gjør oppmerksom på:

«Marte Michelet er kritisk til nokre av konklusjonane til Bjarte Brulands bok Holocaust i Norge, men nyttar boka som kjelde.»

– Uansett hvordan man vrir og vender på det, hører det ingen steds hjemme at Bruland anmelder en bok som påviser svakheter ved forskningen hans, sier Sandnes.

Forlaget har holdt informasjon om boken tett til brystet i forkant av lanseringen, og Sandnes sier at Dag og Tid på forhånd ikke kunne vite at Bruland var omtalt.

– Men det er veldig underlig at ikke Bruland selv melder tilbake at han er inhabil.

Forlagssjefen mener Brulands bidrag til en debatt snarere burde vært som en kronikk enn som en bokkritikk.

Ikke ekskluderende

Dag og Tids ansvarlige redaktør Svein Gjerdåker er uenig med Sandnes. Han mener det er helt greit at Bruland anmelder boken, og beskriver han som en kunnskapsrik, samvittighetsfull og ordentlig historiker.

– Alle som leser anmeldelsen ser at den ikke er en polemisk ufin tekst. Det er en tekst som tar Michelet på alvor. Han kommer med sine synspunkter basert på fagkunnskaper. Dette må være bra for å drive forskningen på dette feltet videre, sier Gjerdåker.

Redaktøren sier at han valgte Bruland fordi han har jobbet med problemstillingen i mange år, gitt ut boken «Holocaust i Norge» og nylig tok doktorgrad på temaet.

At Bruland var omtalt i boken, er noe Gjerdåker var klar over på forhånd.

– Før jeg tok kontakt med Bruland, leste jeg omtalen av han og kom til at de passasjene der han er nevnt ikke ekskluderer Bruland som anmelder. Han er ingen hovedadressat i denne boken. Vi var begge enig om at det ikke ekskluderte ham fra å anmelde boken.

– Jeg syns det er urettferdig å kritisere avisen og anmelder for dette.

Gjerdåker sier han er opptatt av spørsmålet om habilitet ved bokkritikker.

– Her mener jeg vi er godt innenfor. Mer interessant enn å kritisere Dag og Tids valg, må være å diskutere bruken av anmelderne av boka som ikke har inngående kunnskap om temaet.

Terningkast 4

Når det gjelder VGs valg av Guri Hjeltnes, beskriver Gyldendals Cathrine Sandnes Hjeltnes som en okkupasjonsforsker og at hun som leder av Holocaust-senteret har mange hatter å passe på.

– Samtidig er det interessant å se reaksjonene i lys av at Marte Michelet påpeker at historieskrivingen har hegnet om omdømmer, og at de som har skrevet historien har blandet sammen ulike roller. I det lyset er det interessant at VG og Dag og Tid velger å gjenta nettopp en slik rolleblanding, ved å la direktøren for Holocaustsenteret og en historiker som selv blir kritisert, anmelde boka.

Sandnes påpeker at forskningsmiljøet på temaet hjemmefront og jødeforfølgelse i Norge er lite.

– Den lange passasjen om Ragnar Ulstein (krigshistoriker, journ.anm.) viser at man her har noen bindinger man ikke klarer å fri seg helt fra. Det gjør det problematisk når miljøene er så små.

Forlaget reagerer særlig på setningen «Men etter det vi vet, har ingen ringt Ragnar Ulstein om selve innholdet i boken,» i Hjeltnes' tekst.

– For det første er det feil at Ulstein ikke ble oppringt på forhånd. Men det mest påfallende er bruken av «vi». Hvem er dette «vi» som vet at «ingen har ringt»? Det er pussig og viser at det er bindinger til aktører som blir omtalt i boken.

Sandnes avviser at det er terningkast 4 forlaget reagerer på.

– Anmeldelsen er sterkt rosende og gir stor anerkjennelse til boken. Særlig dens litterære kvaliteter.

VG er avsender

– At Hjeltnes skriver «vi» er kun en konsekvens av at VG er avsender av anmeldelsen Hjeltnes har skrevet. Den eneste bindingen Sandnes ser her er båndet mellom VG og vår anmelder Guri Hjeltnes. Her tolker nok Sandnes vel mye inn i et ord, for mer pussig er det altså ikke, sier VGs nyhetsredaktør Tora Bakke Håndlykken.

– Ulstein hevder selv at han ikke ble varslet før dagen før boka kom ut, og her virker det som det som han og forlaget har en ulik oppfatning av hva som har skjedd.

VGs nyhetsredaktør sier videre at de hadde grundige diskusjoner både internt og med Hjeltnes. Hennes kompetanse på feltet ble avgjørende.

– Hennes rolle på Holocaust-senteret og som historiker gjennom 30 år gir henne en unik kompetanse til å forstå konteksten som denne boken er skrevet i på en måte som få andre ville kunne gjøre. Vi var bevisst på den posisjonen som hun har, og det viktigste for oss i den sammenhengen var at vi var åpne med leserne. Du ser i bunn av anmeldelsen at det kommer tydelig fram.

– Er det tydelig nok?

– Jeg oppfatter det som tydelig.

Nyhetsredaktøren sier også at det telte med at Hjeltnes anmeldte den forrige boken fra Michelet.

– Da hun anmeldte den forrige boken var det ingen som påpekte noe knyttet til hennes rolle. Det var en bok samme anmelderen ga terningkast 6.

– Har agenda

Også Morgenbladets anmelder Espen Søbye er kritisk til Hjeltnes. Han mener avisen kunne vært tjent med å ha brukt en annen.

– Hun har en posisjon på dette området. Men avisen må gjøre sine vurderinger, og anmelder må gjøre sine vurderinger.

– Er det ikke bra at en med fagkompetanse anmelder en bok?

– Jeg syns ikke det virker sånn på den anmeldelsen hun har skrevet. Hun identifiserer seg med en hjemmefrontsmann. Jeg syns skjønnet hennes er sviktende her. Man kan se denne historien fra mange forskjellige sider. Hun har valgt å se den fra en bestemt persons synsvinkel i hjemmefronten. Og det er en person som har gjort sitt syn gjeldende i en rekke bøker om det samme temaet. Han er ikke noe offer. Det er merkelig. Hun hevder at Michelet har en agenda. Men hadde Ragnar Ulstein en agenda? Har Hjeltnes en agenda?

– Har hun det?

– Ja, det tror jeg.

– Hvilken agenda?

– Å avvise de nærgående spørsmålene som Michelet stiller i boken om hjemmefronten, hva den visste, hva den kunne ha gjort og hva den gjorde.

– Når ble kompetanse et minus?

På spørsmål om hvilke vurderinger hun gjorde seg rundt å påta seg oppdraget med å anmelde Michelets bok, svarer Guri Hjeltnes:

– VG og jeg hadde en diskusjon på forhånd om jeg kunne anmelde boken, også fordi jeg er direktør på HL-senteret, og vi kom fram til at kompetansen her var en styrke. VG mente det var viktig å være åpen om dette, og presiserte min stilling i forbindelse med byline på anmeldelsen.

Hun legger til:

– Jeg tviler på om dette hadde blitt en sak om jeg hadde slått terningkast 6, som jeg gjorde forrige gang. Jeg var meget begeistret da Marte Michelet utga «Den største forbrytelsen» og spurte i anmeldelsen om det var årets beste sakprosabok i 2014. Jeg var derfor interessert og gledet meg til å lese hennes nye bok, som jeg i årets anmeldelse også sier er god og viktig.

– Hvordan vurderte du eventuelle bindinger til feltet som leder av Holocaust-senteret?

– Jeg anmelder ulik litteratur som privatperson og historiker. Det er kjent at jeg er direktør ved HL-senteret, det sto også under anmeldelsen. Jeg er på det rene med hvor grensen mellom ulike roller går. Michelet må da være glad for kvalifisert motstand, ikke bare panegyrikk, sier Hjeltnes.

– I den grad jeg vurderte bindinger, må det heller være forholdet til Marte Michelet, som jeg har blitt mer kjent med. HL-senteret var faktisk arena for en viktig presentasjon av Michelets bok i 2014 - da huset var stappfullt og atmosfæren intens. Det var en festdag av en bokpresentasjon.

– Hvordan vurderer du det eventuelt som en styrke å ha kjennskap til fagfeltet som omtales i Michelets bok?

– Ærlig talt. Når ble kompetanse et minus? Det ville være trist om kun folk som ikke kan feltet anmelder bøker.

– Hva svarer du til kritikken fra forlaget?

– At et forlag mener noe om anmeldere er forståelig. Jeg registrerer at Gyldendal «stusser», men forlaget «stusset» ikke i 2014 da Michelet fikk terningkast 6. Også rundt en anmeldelse bedrives det arbeid med kilder og sjekk. Det ble kjent at forfatter og forlag hadde varslet mange etterkommere om at det kom kritikk hos Michelet. Vi fikk vite fra kilder at Ulstein ikke hadde blitt informert om innholdet og kritikken mot ham i boken.

– Jeg har skrevet en positiv anmeldelse av Michelets bok, og avviser ikke spørsmålene. Jeg forteller faktisk hva Michelets ankepunkter mot hjemmefronten er, i den detalj man har rom for i en dagsavis. Om beskrivelsen av jødenes skvis fra motstandsbevegelsens transportapparat og om profittjegerne høsten 1942, skriver jeg: «Det er på tide».

Hjeltnes avslutter:

– Jeg har vært allround krigs- og okkupasjonshistoriker og har anmeldt sakprosa i mange år. Det vil være synd om dagspressen ikke kan bruke historikere som anmeldere.

Tydelig avsender er viktigst

Kritikerlagets leder Ida Habbestad mener ikke det er problematisk å bruke fagpersoner som anmelder, så lenge det opplyses tydelig om.

– De fleste anmeldere er fagpersoner innen det fagfeltet de beskriver. Det spesielle i dette tilfellet er at Guri Hjeltnes ikke uttaler seg fra en helt fri kritikerposisjon, men er ansatt i en stiftelse som jobber med forskning på det samme området som boka hun skriver om tar opp. Det er det viktig at leseren er klar over, sier Habbestad.

Hun mener derfor det viktigste er at avsenderen er tydelig for leseren.

– Leserne må ha mulighet til å få være bevisst på, og kunne stille seg kritisk til, avsenders posisjon. VG har et ansvar for å være tydelig på hvem som er avsender

Hun mener også at det er mediet som er ansvarlig for valg av kritiker.

– Jeg går ut fra at VG har ønsket seg Hjeltnes' spesifikke blikk på dette, med utgangspunkt i kompetansen hun har. Ingen forholder seg til kunst helt uhildet, og det er en av grunnene til at det er ønskelig at flere kritikere vurderer enkeltverk, og dette er det medienes, ikke enkeltkritikerens ansvar. Så lenge det gjøres tydelig for leseren hvilken posisjon Guri Hjeltnes har, ser jeg ikke noe i veien for at hun presenterer sin vurdering av boken.