I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.
Bjørn Arne Johansen (46) er journalist i Finnmark Dagblad/iFinnmark i Hammerfest. Tidligere har han jobbet 11 år i Ságat og vært leder for Finnmark journalistlag.
– Kaffe eller te?
– Svart kaffe. Aller helst bålkaffe. Men ettersom jeg trives best i urbane strøk varierer jeg vanligvis mellom filterkaffe og presskannekaffe. Te drikker man på sene, mørke kvelder på hytta, eventuelt til frokost på en lørdag.
– Hva har du på nattbordet?
– Nattbord? Jeg tar alt med opp i senga. Om det er Mac eller mobil forblir det gjerne der natten over. Jeg vet det er både uforsvarlig og farlig å lade mobilen om natten, men noen av oss liker å leve helt på kanten av hva livet har å tilby.
– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?
– Det begynner vel å virre, surre, knirke og knake straks øynene har kommet seg over det første lyssjokket. Deretter søvnkjører jeg på jobb og våkner egentlig ikke sosialt sett før noen sier navnet mitt og jeg har fått i meg minst en kopp kaffe. Det går i de største norske og mest lokale avisene, samt runden på sosiale medier og eventuelle overraskelser der, før morgenmøtet klokken 08.30.
– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?
– «Første beviset på liv i verdensrommet!» Gjerne illustrert med det faktiske bjørnedyret, bakterien eller amøben de til slutt fant der ute. Jeg håper, naivt nok, at et sånt funn kunne satt alles liv og beslutninger i et helt annet perspektiv. Bli litt mindre egoistiske, ta bedre vare på kloden vår, slutte å hamstre altfor mye penger, eventuelt bekymre oss over mangelen av de, og så videre.
– Hvor leter du etter gode saker?
– Irritasjon er undervurdert som kilde til gode saker. For er det ting som irriterer eller ett eller annet jeg mener lukter litt surt, er det som regel en fin pekepinn på at dette er en god sak. Ellers er det de vanlige kanalene som postlister, sosiale medier, tips fra egen redaksjon og vanlige folk det går i.
– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt og hvorfor?
– Frank Zappa. Stort musikalsk geni fremfører avantgarde rock med nådeløs samfunnskritikk i en pakke som blant annet inneholder en meget særegen stemme, fantastisk gitarteknikk, samt en knivskarp og humoristisk penn.
– En fyr som lager noe av det mest fantasifulle, satiriske og hysterisk morsomme, teknisk brilliante musikken noensinne, fremført sammen med noen av de aller, aller ypperste musikerne verden har å by på. Han driver med rockeband rett og slett fordi det finansierer det han egentlig vil drive med, nemlig å komponere samtidsmusikk.
– Det finnes helt ville historier om Zappa, enkelte har blitt til andres millionhiter, andre lever fortsatt bare som udødelige myter. Mannen har fire barn. Tre av dem heter Diva Muffin, Dweezil og Moon Unit! Man kan jo starte der: Hva pokker skjedde?
– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?
– At jeg er en gretten halvgammel gubbe som egentlig ganske lett lar meg irritere? I tillegg er jeg ekstremt nysgjerrig. Jeg er også villig til å gå manuelt til verks. En av mine favorittsysler da postjournalene kun eksisterte som pdf-filer distribuert via e-post, var å gå gjennom de med finkam, klippe ut saksnummeret, lime det inn i en e-post, trykke send og bestille haugevis av dokumenter. Etter en stund ble innboksen fylt med de deiligste pdf-filer jeg kunne gå gjennom. Noe endte opp som notiser, noe ble saker, mens annet igjen selvsagt var helt ubrukelig og tok bare plass i innboksen. Til evig tid. For de ble aldri slettet. Det er kanskje en god egenskap det også?
– Da saksbehandlingssystemet til kommunen knelte, begynte de å sende meg alt jeg bestilte som papir. Det kom tykke, hvite konvolutter med saksdokumenter i posten. Disse scannet jeg inn og sendte til meg selv på e-post slik at jeg hadde de elektronisk. I begynnelsen kastet jeg alt papiret, men etter hvert som situasjonen varte og rakk, startet jeg å spare i egen stabel. Ett år senere omtrent var stabelen blitt over én meter høy og jeg tenkte at nå var det på tide å lage en liten artikkel om situasjonen. Portoen alene må jo ha kostet like mye som et flunkende nytt saksbehandlingssystem i kommunen? Og ikke var det spesielt miljøvennlig heller.
– Haugen ble flyttet over på et lite bord med hjul og klargjort til fotografering inne på kontoret mitt. Men før jeg visste ordet av det hadde noen vært inne på kontoret mitt, tydeligvis irritert seg over haugen med papir som bare sto der, og dermed endte alt i containeren. Det ble ingen sak.
– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?
– Min kollega Frøydis Urbye og meg skulle dekke protestkonserten organisasjonen Ellos Deatnu arrangerte i finske Utsjok på grunn av avtalen som ble inngått mellom norske og finske myndigheter om fiske i Tanavassdraget. Frøydis fotograferte og skrev, mens jeg virret rundt med videokameraet i håp om å komme hjem igjen med materiale nok til et par-tre videoer.
– Da hørte jeg et vræl som kunne sette dødsfrykt selv i den modigste mann. Både kvinner, barn og voksne menn krympet seg sammen og flyktet i skrekk. Ja selv laksen i elva, den man kjempet for å beholde retten til, den man hadde okkupert en øy ute i elva for og erklært samiske selvstyre for, ja selv elvens konge rømte området rundt Samelandsbrua og stoppet ikke før den kom til gyteområdenes trygge favn helt øverst i Tanavassdraget. Dette til fiskerne i Karasjok sin store glede som hadde en fin sommer det året.
– Jeg snudde meg, og der sto en vaskekte skotte i kilt, surret inn i sameflagg, blåmalt i ansiktet som tatt rett ut av Braveheart, og spilte en AC/DC-låt på sekkepipa. Det ble en egen video med han.
– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?
– Tårene rant i strie strømmer da jeg leste om gameren Mats. Sterkt. Jeg har aldri opplevd noe lignende.
– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?
– Oi. Det er mye. At vi skriver om det som skjer på tv. Reality og ren underholdningstv. Men, likevel, det leses. Folk synes visst å like sånt. Det er, i mangel av et bedre norsk ord, «mind-boggingly stupid».
– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?
– Det er jo de pengene, da. Hvordan få hjulene til å gå rundt, få både abonnenter og annonsekroner inn. Vi blir også færre NJ-organiserte journalister. Det er jo heller ikke helt bra. Dessuten er jo tilliten til vår lille yrkesgruppe som alltid knakende i sammenføyningen. Sofie-saken gjorde vel heller lite for å rette opp inntrykket enkelte har. Ikke bare er vi kjøpt og betalt, men vi trikser og fikser, lyver og bedrar på både inn- og utpust.
– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?
– Det dukket opp en gammel bilde- og videoreportasje fra New York Times her om dagen. Den var fra 2017 og handlet om Rohingya-folket og flukten deres til Bangladesh mens de hele veien ble jaktet på av Myanmars militærstyrker. Det er 70 millioner mennesker på flukt i verden. Denne reportasjen handlet om 650.000 av dem.
– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?
– Teller timene jeg sover? Telefonen er blant de viktigste verktøyene jeg har. Det har skjedd at jeg har glemt telefonen hjemme. Panikk er ingen god følelse. En kompis av meg har derimot sikret seg. Han har én seriøs telefon han ikke ønsker å miste, og én billig tulletelefon han trekker med seg når han bare skal drive dank og annet visvas. Jeg vurderer samme løsning. Hele livet mitt er inne på telefonen. Mister jeg den får jeg ikke betalt regninger en gang. Det er jo helt katastrofe.
– Når logger du av for kvelden?
– Som regel rett før jeg sovner. Det varierer når. Må bare … Alt mellom klokka ni og to.
