På vårparten neste år deles Skup-prisen for 2021 ut.

Forfatter, journalist og forlagsredaktør Bjørn Olav Jahr utelukker ikke at det kan være han som står på scenen.

Bjørn Olav Jahr. Forfatter. Foto: Marte Vike Arnesen
Bjørn Olav Jahr. Forfatter. Foto: Marte Vike Arnesen

19 år etter at han mottok sin forrige Skup-pris.

Publisert Sist oppdatert

Men vi lar champagnekorken sitte litt til og hopper til senhøsten i år. Nærmere bestemt november.

Da får jeg en epost fra ham. En forholdsvis lang en. Kortversjonen er at boka «Prosessen mot Viggo Kristiansen» er sluppet to uker før. Oppfølgeren til «Drapene i Baneheia» fra 2017. Og forfatteren er litt overrasket over responsen.

«Skal ærlig innrømme at både forlaget og jeg trodde mediene ville hive seg over også denne boka», skriver Jahr.

Han nevner: «Høyt profilert sak», «mange nyhetspoeng», «mange prinsipielt viktige problemstillinger» og «plenty av konfliktmateriale».

I eposten skriver han også litt om hvorfor han tror at det har vært helt stille. Vi skal komme tilbake til det.

Mest forundret

Så går det drøyt to uker før vi møtes. Jahr har vært på «skoleturné» på Vestlandet for å snakke med elever på videregående skoler om Baneheia-saken. Jeg har i mellomtiden fått lest boka. Oppmerksomheten har også tatt seg opp. Litt.

– Jeg er ikke desperat eller misfornøyd, men jeg er forundret over at ingen har laget noen nyhetssaker, sier Jahr.

Samme dag vi møtes har Morgenbladet en stor og rosende anmeldelse. Boka er også anmeldt i Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen. Sistnevnte, lokalavisen for Kristiansand og Baneheia, valgte å trykke medienestor Sven Egil Omdals anmeldelse fra førstnevnte avis.

Omdahl gir terningkast fem, og skriver: «Gjennom en nitid, til tider nesten pedantisk, gjennomgang av den enorme mengden dokumenter i saken, tegner Jahr et dypt urovekkende bilde av svikt på mange plan.»

Noen omtaler har det også vært. Men ikke mange. Ikke i forhold til hvor betent sakskomplekset er. Eller hvem som har skrevet boka.

Det er ikke det at Jahr ikke har vært i mediene det siste året. Eller denne høsten. Da Gjenopptakelseskommisjonen i februar bestemte at Baneheia-saken skulle gjenopptas, satt NRKs journalister i bilen utenfor Jahrs bolig i Bærum og ventet. Da avgjørelsen kom tok det ikke mange minutter før det ringte på døra.

Telefonen var heller ikke stille da Kristiansen senere ble løslatt. Eller da det dukket opp nye DNA-spor i høst. For ikke å snakke om da politiet arresterte mannen som Jahr peker på som en mulig gjerningsmann i sin bok og tv-dokumentar om drapet på Birgitte Tengs.

Ting som ikke er kjent

Men da høsten kom og Baneheia-bok nummer to ble sluppet, var det stille. Eller ganske stille.

– Boka er blitt nevnt i forbindelse med de andre sakene, og jeg vært med på en del podkaster. Men jeg synes at det er svakt at det ikke kommer noen nyhetssaker med utgangspunkt i boka.

Og det er mye å ta av, mener forfatteren. Nye ting som ikke er kjent eller kjent i samme grad.

– Inntrykket er at pressen er mer opptatt av å være kritisk mot dem som kritiserer systemet enn dem som forsvarer det, sier Jahr.

Da Jahr kom med sin første bok om Baneheia-saken var situasjonen en annen.

– Det var enkelt forrige gang: «Forfatter mener Viggo Kristiansen er uskyldig». Noe som er en sak i seg selv.

Om Jahr tok feil da han anslo hvor stor medieinteressen ville være, så tok han også grundig feil med tanke på hvor mye arbeid det skulle bli å skrive boka. Av en eller annen grunn trodde han at det skulle være enklere å skrive oppfølgeren, og at det skulle gå relativt fort. Slik gikk det ikke.

– Først tenkte jeg at jeg skulle skrive ei bok om hva jeg har observert og tenkt. Ei bok om «meg liksom». Heldigvis ble det ikke det. Eller det ble svært lite av det.

En annen idé var å bygge boka rundt alle møtene han hadde hatt med Viggo Kristiansen på Ila fengsel og forvaringsanstalt, hvor Kristiansen sonet.

– Det skjønte jeg at Viggo ikke ønsket. Han hadde ikke sagt ja til å møte meg for at jeg skulle skrive ei bok om mine møter med ham. Så det føltes som feil premiss.

Men da Jahr spurte Kristiansen om han fritt kunne bruke sakkyndigrapportene og risikovurderingene som var skrevet om ham i løpet av årene på Ila, var han positiv til det. Kristiansen gikk også store deler av soningen til en psykolog. Jahr kunne også få utdrag av psykologens journaler.

– Da ble boka noe helt annet.

Viggo Kristiansen (t.v.) og hans far Svein Kristiansen kommer hjem til Kristiansand etter at Høyesterett har avgjort at han kan løslates.
Viggo Kristiansen (t.v.) og hans far Svein Kristiansen kommer hjem til Kristiansand etter at Høyesterett har avgjort at han kan løslates.

Ikke ferdig som planlagt

Jahr beskriver disse papirene, sammen med resten av saksdokumentene, som «gullet». Likevel tok det 1,5 år å skrive «Prosessen mot Viggo Kristiansen».

– Jeg hadde peiling på saken, men fikk her tilgang på dokumentene som viste prosessen som har pågått etter at Viggo ble fengslet. Og det var mye å sette seg inn i.

Målet var å være ferdig før Gjenopptakelseskommisjonen kom med sin beslutning i februar. Det ble han ikke.

– Da avgjørelsen kom skjønte jeg at det var viktig å ta med den også.

Dermed ble det et mer omfattende arbeid, men også ei bedre bok, ifølge forfatteren. Selv er han fornøyd med det endelige resultatet.

– Objektivt sett mener jeg at dette er en bedre bok enn den første. Jeg tror det er færre feil. At den er grundigere. Den er mer knadd. Men det har kostet litt.

Noe av det Jahr mener er nytt i boka, og som det forundrer ham litt at ikke andre medier har gått videre med, er innholdet i de nevnte journalene.

– Ingen har hatt tilgang til dem i samme grad. Noe har vært nevnt tidligere. Blant annet har NRK vist til utdrag fra risikovurderingene, men jeg har hatt tilgang til nesten alt.

Det meste har han fått fra Kristiansen selv.

– Jeg spurte ham flere ganger: Kan jeg bruke det som jeg vil, for det er mye her som er veldig personlig. Svaret var hele veien ja.

Kristiansen ønsket heller ikke å lese igjennom. Jahr regner heller ikke at han kommer til å lese boka som nå er ute.

– Jeg tror det blir for tøft.

Mediene får sitt

Mange blir kritisert i «Prosessen mot Viggo Kristiansen». Ikke minst mediene. Flere journalister, redaktører og kommentatorer er også nevnt med navn. Enkelte av dem har også tidligere kritisert Jahr. Han slipper i boka også til et langt tilsvar fra NRK, hvor NRKs redaktørkollegium kommer med sterk kritikk av premissene for mye av mediekritikken i boka.

– Jeg er blitt kalt konspiratorisk, og jeg vet at andre folk i bransjen har ristet på hodet over mitt engasjement i Baneheia-saken. Men jeg har hovedfag i sosialøkonomi, jeg har logisk sans, jeg tror ikke jeg går på konspirasjonsteorier, men jeg forsøker å være åpen. Og jeg tror på fysiske lover. Blant annet mobilbeviset, sier Jahr.

Han viser til flere målinger som viser at Kristiansens mobiltelefonen ikke kan ha vært ved åstedet på tidspunktet hvor de to jentene ble drept. Noe støttespillerne mener er det sterkeste beviset på at Kristiansen ikke kan være skyldig.

Saksdokumentene i saken fotografert i 2002, i forbindelse med ankesaken.
Saksdokumentene i saken fotografert i 2002, i forbindelse med ankesaken.

På spørsmål om hvor han mener mediene har bommet i dekningen av Baneheia-saken, peker Jahr på tre tidsepoker.

Først gikk det galt i 2000 til 2002, ifølge forfatteren. Han mener journalistene og mediene i denne perioden var i en «massesuggesjonpsykoseboble:

– Man er ute etter svar. Og man er tidlig ute. Det er veldig problematisk at man kliner opp de to gutta på førstesidene av VG og andre aviser dagen etter at de ble arrestert. På dette tidspunktet er det ingen tvil om at Kristiansen ikke har innrømmet noe skyld, og de har ingen tekniske bevis.

Jahr viser til Birgitte Tengs-saken hvor fetteren ikke ble identifisert selv etter at han ble dømt i herredsretten.

– Bra i den saken, motsatt her.

Vondt til verre

At sannheten ble raskt etablert uten vesentlige motforestillinger, oppfatter Jahr som et annet ankepunkt. Og selv når det på senere tidspunkt kom fram at ikke alle opplysningene fra politiet stemte, var det likevel lite skepsis å spore i mediene, mener Jahr.

– Enda svakere var det i 2010-2011. Da advokat Sigurd Klomsæt (Kristiansens forsvarer på dette tidspunktet, red.anm.), engasjerer DNA-sakkyndige som konkluderer med at det ikke er noe bevis på at det er to gjerningsmenn basert på DNA-funnene som er analysert.

Jahr mener kun én journalist, Dagbladets Eivind Pedersen, gjorde en god jobb i denne perioden.

Pedersen skrev en rekke artikler inntil han ble klaget inn til PFU for å ha hatt for tett kontakt med advokat Klomsæt.

– I 2011 får forsvarersidens DNA-kyndige tilgang til bakgrunnsdataene på DNA. Her fantes det en prøve med utslag for fire forskjellige DNA-markører, altså fire potensielle gjerningsmenn. Hadde dette blitt lagt fram for retten i 2001/2002, så hadde aldri premisset - som var helt avgjørende for domfellelse - at det var sikre bevis for to gjerningsmenn, kunne gått gjennom. Jeg fatter ikke hvordan pressen kunne unnlate å omtale dette.

Han sukker og stønner i sofaen nå.

– For en unnlatelsessynd. Dette er faktisk ikke komplisert.

Han legger til:

– I stedet fokuserer mediene på at «nok er nok», «uverdig» og «bedervet advokatmat» når Klomsæt forsøker å få saken gjenopptatt. Jeg vil kanskje si medienes dekning var svakere i 2010-2011 enn hva den var tilbake i 2000 til 2002.

Jahr mener også at mange medier har sviktet etter at Gjenopptakelseskommisjonen kom med sin avgjørelse i februar.

– Fokuset i pressen er veldig mye på mindretallet. På hva mindretallet, med kommisjonsleder Siv Hallgren i spissen, som ikke ønsket at saken skal gjenopptas, sier og mener.

Eventyrfortelling

Jahr reagerer også på språkbruken. Både fra Gjenopptakelseskommisjonens mindretall og hvordan formuleringene er blitt gjengitt i mediene.

– Hallgren har konsekvent omtalt mobilbeviset som det «såkalte» mobilbeviset. Mens DNA-beviset, hvis man skal kalle noe såkalt må det være det, men det er «DNA-beviset». Det naturlige er å si beviset uansett, så drøfte etterpå. Hvis ikke høres det ut som en eventyrfortelling. Noe mobilbeviset avgjort ikke er. Det er det sterkeste beviset her, fastslår han – og legger til:

– Man er opptatt av å fremstille mobilbeviset som en 50/50, enten/eller. For meg er det som å si at det er 50 prosent sjanse for at jorda er rund eller flat. Her er det mye falsk balanse ute og går.

– Det er noen flere enn meg som påpeker dette, men i norsk presse er det helt sånn ... Jahr lager en plystrelyd.

– Jeg håper ikke at det er sånn på veldig mange områder i journalistikken. At man er så systemtro. Og at man er så lojale.

Her kommer vi inn på noe som Jahr tror er en årsak til at flere medier ikke har gått videre med innholdet som presenteres i boka. Han tror det henger sammen med den nye etterforskningen som statsadvokatene i Oslo har ansvaret for.

– Jeg tror mange sitter og venter på avgjørelsen. Noe som kan være en naturlig forklaring, men samtidig: Hva sier det om norsk presse? Det gir ikke inntrykk av at vi har en fri presse. Uff a meg, det er trist.

Råd til journalister

Trist eller ikke. For dem som vil er det mye man kan jobbe videre med, mener Jahr. Han har et klart råd til journalister som skal dekke saken fremover.

– Jeg ville sett på Gjenopptakelseskommisjonen. Jeg ville sett på flertallet kontra mindretallets begrunnelse og gjort noe på det. I boka stiller jeg masse spørsmål - eller rettere sagt: Jeg sender mindretallet ved kommisjonsleder Hallgren masse spørsmål - men jeg får ingen svar.

Jahr sier at han må respektere at ulike aktører ikke ønsker å snakke med ham, men han reagerer på at det skal være så enkelt. At man, slik han opplever det, kan slippe å svare hvis man ikke ønsker det.

Hvordan Kristiansen er blitt behandlet på Ila - noe som utgjør en vesentlig del av «Prosessen mot Viggo Kristiansen» - mener Jahr også at det er opplagt at andre journalister bør se nærmere på.

– Viggo ble av både ansatte og innsatte omtalt som «Kongen av Ila». Han var den som hadde mest tillit og fikk gå fritt ute. Bevæpnet med alle mulige verktøy. Men så blir det kjørt fram i rapportene om ham at selv om han har forbedret seg, så er han en farlig fange...

Han rister igjen på hodet før han forsøker å oppsummere hva journalister nå bør gjøre:

Å få de sentrale partene i saken, de som ikke ønsker å uttale seg om den, i tale, mener han er en sentral oppgave for mediene. Han ønsker også mer mediekritikk. Mer kritikk av dekningen så langt. Og da gjerne fra andre enn ham selv. Mediekritikken har, med noen unntak, vært nesten fraværende, mener Jahr.

Nytt Skup-forsøk

Etter publiseringen av boka «Drapene i Baneheia» sendte Jahr inn metoderapport til Skup. På spørsmål om han også vil nominere årets bok til Skup-prisen, svarer han:

– Absolutt.

Han tror sjansen for en plass på scenene er større denne gangen. At oddsen for seier er mer i hans favør. Rett og slett fordi han har levert et bedre og mer gjennomarbeidet produkt.

– Forrige gang ble jeg spurt om jeg trodde jeg hadde en sjanse til å vinne, og jeg svarte at jeg trodde egentlig ikke det. Det var noen svakheter ved forrige bok. Blant annet var det en del mennesker jeg ikke hadde tatt kontakt med.

Han forteller at denne boka, i likhet med den forrige, i stor grad bygger på sakspapirene, men at han nå har forsøkt å kontakte alle han mener er relevante kilder.

– Så har folk i stor grad latt være å svare, men jeg har i hvert fall forsøkt.

Underveis i skriveprosessen er det en del ting Jahr har valgt å tone ned.

– Selv om jeg mener at det var ubegrunnet, ble jeg beskyldt for å være spekulativ i den første boka. I denne boka skal det ikke være noe å ta meg på, så jeg har kuttet masse.

Vær varsom-plakaten (VVP) gjelder ikke for bøker, Jahr har likevel hatt som mål å jobbe etter disse punktene i arbeidet med boka.

– Jeg har vært opptatt av å følge pressens spilleregler med samtidig imøtegåelse så langt det lar seg gjøre, sier Jahr, og sikter til punkt 4.14. Han legger til at han også har veldig sansen for punkt 1.5, som blant annet sier at det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner.

– Jeg har sett lite av det i Baneheia-saken.

Nå er det slutt

Ingen tredje bok er planlagt. Med denne boka tror Jahr at han er ferdig med Baneheia-saken.

– Litt ferdig nå, ja. Samtidig skal jeg ikke klage. Det er ikke jeg som sitter og venter på en ferdig avgjørelse.

Han er imidlertid ikke ferdig med dokumentarsjangeren. Eller gamle krimsaker. Et nytt prosjekt er så vidt påbegynt. I likhet med bøkene om drapene i Baneheia og drapet på Birgitte Tengs, er det tilgangen til sakspapirene som han mener er nøkkelen.

– Jeg må ha tak i saksdokumentene. Uten dem er det ingen sak for meg. Det er det korte og enkle svaret.

Mange tar kontakt, forteller han. Folk som vil at han skal fortelle deres historie. De sender ham dommer og sakspapirer. Han takker nei til det aller meste, men han han prøver å svare alle. For som han sier:

– Jeg gir skikkelige svar fordi jeg forstår at folk ofte er oppe i en eller annen krise, og noe annet vil være respektløst.

«Prosessen mot Viggo Kristiansen» er hans femte bok. Alle tar for seg lovbrudd. Tre om drap. Saker og bøker som i ulik grad har skapt kontroverser.

– Jeg er ikke noe glad i konflikter, sier Jahr.

Og ber om å bli trodd. Han legger imidlertid til:

– Jobbmessig kan jeg greit tåle det, så lenge jeg har argumentert godt for meg. Og det prøver jeg. Alltid.

Powered by Labrador CMS