Når du er ute etter miljøinformasjon, bør du ikke kreve innsyn med offentlighetsloven i hånd. Bruk miljøinformasjonsloven! Flere bedrifter er omfattet av denne loven, og du kan kreve mer informasjon.
En jury nedsatt av Journalisten kåret for fem år siden miljøinformasjonsloven til «saken mediene glemte». Fortsatt er denne innsynsloven altfor lite brukt av journalister. En tankevekker på Pressefrihetens dag.
Loven har som formål å sikre allmennheten tilgang til miljøinformasjon, og derved gjøre det lettere for den enkelte å bidra til vern av miljøet, å verne seg selv mot helse- og miljøskade, foruten å påvirke offentlige og private beslutningstakere i miljøspørsmål.
Begrepet «miljøinformasjon» er vidt definert i loven. Det omfatter både det naturlige og det menneskeskapte ytre miljøet. Loven gir deg ikke bare rett til faktaopplysninger, men også vurderinger av miljøet, for eksempel årsaker til miljøskader.
Når det gjelder retten til innsyn overfor offentlige organer, sier hovedregelen at enhver har rett til å få den miljøinformasjon som skal foreligge hos organet. Det vil si oversiktsinformasjon om miljøfakta og miljøpåvirkninger innenfor organets egne ansvarsområder. For eksempel skal fiskerimyndighetene kunne gi informasjon om miljøpåvirkninger fra fiskeriforvaltningen, og samferdselsmyndighetene om miljøkonsekvensene av veiutbygging.
I tillegg har du rett til å få den miljøinformasjon som organet plikter å ha kunnskap om. Dette innebærer i korthet kunnskap om miljøaspektene ved driftsforhold som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning på miljøet. For eksempel energiforbruket til et departement eller avfallet fra et sykehus.
Når det gjelder unntak fra innsyn, henvises det her til unntakene i offentlighetsloven. Men disse slår ikke automatisk inn: Det må i tillegg foreligge «et reelt og saklig behov» for å avslå innsynskravet. Det vil i praksis si at det må foretas en konkret helhetsvurdering, der de samfunnsmessige interessene ved å utlevere miljøinformasjon settes opp mot de hensyn som taler for unntak.
Visse miljøopplysninger blir ansett som så viktige for allmennheten, at de alltid skal gis ut. De er oppramset i en egen bestemmelse, og gjelder for eksempel informasjon om helseskadelig forurensning.
Vedrørende innsynsrettigheter overfor virksomheter, er det her verdt å merke seg at loven ikke bare gjelder for offentlige virksomheter. De private virksomhetene er også inkludert. Det vil si at alle næringer, - alt fra industriproduksjon til jord- og skogbruk, transportsektoren og tjenesteproduksjonen, er innbefattet. Også enkeltstående aktiviteter er omfattet, som for eksempel berging av skipsvrak eller anleggsarbeid.
Hovedregelen om innsynsrettigheter overfor virksomheter bygger også her på den kunnskapsplikten disse må ha, og omfatter kunnskap om miljøforhold som i egen drift kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning på miljøet. Eksempler her kan være omfanget av hva virksomheten medfører ut av støy, eller hva de bruker av naturressurser. Det kan nevnes at NRK Brennpunkt viste til denne bestemmelsen da redaksjonen ba Telenor og Netcom om en liste over deres mobilstasjoner og plasseringene av disse.
Loven stanser heller ikke ved Norges grenser. Norske virksomheter har plikt til å rette forespørsel til foregående salgsledd dersom dette er nødvendig for å besvare innsynskravet. Hvis man for eksempel lurer på om importerte varer kan ha vært belastende for miljøet der de kommer fra, og selgeren ikke kan svare på det, har vedkommende plikt til å undersøke dette nærmere. Det kan for eksempel være aktuelt for virksomheter som selger hagemøbler laget av tropisk regnskog.
Unntak fra offentlighet er det også her, men altså uten noen henvisning til unntakene i offentlighetsloven, siden denne loven ikke gjelder overfor private virksomheter. Kort oppsummert er disse unntakene delvis de samme som for offentlige organer, men litt mindre strenge. Her gjøres det blant annet unntak av hensyn til miljøet selv, for sjikanøse innsynskrav og ut fra hensyn til konkurransemessige forhold.
Den type opplysninger som man alltid kan kreve utlevert av offentlige organer, må også virksomheter gi ut.
Hvis du ikke får den informasjonen som ønskes, kan og bør du klage. Hvis innsynskravet er rettet mot et offentlig organ, reflekteres klagebehandlingen av offentlighetslovens system, og du klager til det nærmeste overordnede organ.
Hvis kravet fremmes overfor virksomheter, er det opprettet et selvstendig klageorgan: Klagenemnda for miljøinformasjon. Dette er et uavhengig organ underlagt Miljøverndepartementet.
Da er det bare å komme i gang med å bruke loven!
For ordens skyld. Undertegnede representerer for tiden pressen som medlem i klagenemnda.
