Endringene i Grunnloven er godt stoff

Til tross for at et samlet Storting har interesse av å framstille sitt skjøre forlik rundt forholdet stat og kirke som historisk, har en del journalister vært nokså ukritiske vedrørende den offisielle framstillingen av grunnlovsendringene. Mange nordmenn har fått det inntrykket gjennom medier at Norge nå har fått en sekulær stat og en fri, evangelisk-luthersk kirke. Mange har også interesse av det gis inntrykk av at religionspolitikk i Norge nå vil basere seg på likeverd og likestilling. Dette er en sannhet med modifikasjoner.

At våre politikere i Grunnloven utnevner ”Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk Kirke” til ”Norges Folkekirke” (§ 16), er det første tegnet på en fortsatt forskjellsbehandling - til tross for at neste setning pliktmessig nevner andre livssyn. Dessuten ”Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastættes ved Lov”, forteller at kirken fremdeles vil være underlagt politiske avgjørelser. Den vil ikke frigjøres fra staten. Kirken blir fremdeles ikke et eget rettssubjekt. Ønsker ansatte i kirken å gå til sak i forbindelse med lønn, ansettelser, avskjed eller i læresaker, må de anlegge sak mot staten.

Kongen skal fortsatt ikke nyte religionsfrihet: ”Kongen skal stedse (alltid) bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion.” (§4). Synd for hans etterkommere.

De nye endringene medfører at ”Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv” (§ 2). For en sekulær stat ville det i en Grunnlov være tilstrekkelig å nevne neste ledd i paragrafen som verdigrunnlag, nemlig demokrati, rettsstaten  og menneskerettigheter. Det er blitt hevdet fra flere hold at med livssynssreferansene i Grunnloven, får vi en lite  inkluderende verdiparagraf.

Det virker som mange som uttaler seg om det såkalte skillet mellom kirke og stat har glemt at Stortingets forutsetning for forliket var at ”…vesentlige elementer i statskirkeordningen skal videreføres”. Som at kirkens organisering og virksomhet fortsatt skal reguleres ved egen kirkelov, at den regionale og sentrale kirkelige administrasjonen fortsatt skal være en del av statsforvaltningen - og at kommunene har lovbestemt plikt til å finansiere den lokale kirkes virksomhet.

Til tross for noen gode elementer i kirkeforliket, burde det ovenstående være gode eksempler på at vi har langt igjen til et skille mellom stat og kirke i Norge. Det kanskje mest beklagelige er at med formuleringen om en ”Folkekirke” impliseres det i Grunnloven at det å være norsk, er å være medlem i den kirken. Hvor musikalsk er det i et moderne demokrati beriket med mangfold - og hva sier de som overvåker menneskerettighetene om slikt?

Journalister har nå fått et spennende felt å lage stoff på. I og med at Grunnloven har fått en formulering som kan virke mer forpliktende enn tidligere når det gjelder likebehandling (Alle Tros- og Livssynssamfund skal understøttes paa lige Linje. §16), vil det være nyttig om en økonomijournalist kikker nærmere på hva som ikke blir inkludert i kirkepotten som er utgangspunktet for kompensasjon til andre tros- og livssynsorganisasjoner.

Sjekk hva som årlig går til Teologisk fakultet, Menighetsfakultetet, kirkelig forskning (KIFO), Misjonshøgskolen og annet - og spør hvorfor ikke dette er inkludert.

Dersom den grunnlovsfestede likebehandlingen nå skal ligge til grunn, hva med livssynsbetjening for andre enn kristne i fengsler, sykehus og i forsvaret? Hvordan kan det ha seg at antall militærprester øker mens antallet soldater går ned? Hvorfor kan ikke kommuner selv bestemme om ansvaret for gravferdsforvaltningen skal ligge hos fellesskapet og ikke i Den norske kirke? Hva vil kommunene gjøre framover med det etter hvert brede politiske ønsket om seremonirom (gravferdslokaler) som er tilpasset mangfoldet av livssyn? Hva vil kringkastingssjef Bjerkaas gjøre med de daglige andaktene for en utvalgt religion i NRK når han nå ikke lenger har en statsreligion å gjemme seg bak?

Lykke til!