Etter terroren: Pressens plikt til å såre

Debatten om mediedekningen av ABB og terroren er viktig og spennende. Hele nasjonen er engasjert både i saken og dekningen av den. Pressen har dermed fått en ekstrem utfordring. Den må forklare sine valg overfor et engasjert publikum som teller flere enn noen gang før. De etiske problemstillingene er ikke nye, men de har nå en oppmerksomhet de aldri før har hatt. Vi ser også tydelige tegn på at enkelte medier legger seg i selen for å forklare valgene sine. Det hadde vært lettere å bli trodd i dag om de hadde tatt sine lesere, seere og lyttere på alvor tidligere.

De ekstreme terrorhandlingene 22. juli setter sentrale spørsmål om pressens oppgave på spissen. Hvilke grenser bør pressen sette for sin beskrivelse av virkeligheten når denne er skremmende og belastende for mange? Hvor mye kan pressen fortie før dekningen blir falsk og løgnaktig og pressen dermed svikter sin forpliktelse til å bedrive sannferdig formidling? Når presseetikk blir diskutert, synes de fleste ensidig å være opptatt av publiseringsreglene i Vær Varsom Plakatens kapittel 4 og glemmer de forpliktelser enhver journalist har til å søke sannheten- også når den er grusom, støtende og krenkende for mange.

Pressens Faglige Utvalg skal etter hvert behandle viktige klager på pressens dekning av terroren. Jeg håper utvalget er oppgaven voksen. For meg synes det riktig å dele dekningen inn i to hovedgrupper; dokumentasjon og spekulasjon. Det må være et prinsipp, overordnet andre prinsipper, at pressen 22. juli og de nærmeste dagene var forpliktet til å rapportere grusomhetene så sannferdig og usminket som mulig. Forbrytelsen var både i sin karakter og i sine konsekvenser så uhyrlig, for individer, men også for storsamfunnet, at kravene til sannferdig dokumentasjon og fullstendig rapportering må være strenge. Jeg tror det er umulig å rapportere sannferdig fra denne typen terror uten å krenke enkeltindivider eller pårørende som blir rammet. Dersom pressen sensurerer forbrytelsen, løper de forbryterens ærend. En fullstendig vurdering av kvaliteten i pressens arbeid må også omfatte den selvsensur redaksjonene bedrev. Hva valgte redaktørene ikke å publisere og hvorfor? Av og til er det budbringerens forbannede plikt å gjøre mennesker vondt.

Det samme kravet til dokumentasjon må gjelde rettsstaten Norges oppgjør med ABB. Det er viktig at mediene dekker etterforskningen og prosessen gjennom rettsapparatet. Noen kaller dette et mediesirkus. Jeg er ikke enig. Det er viktig og nødvendig at journalister overvåker og rapporterer fra terroristens møte med rettsstaten. Mitt inntrykk etter siste fengslingsmøte er at norske redaksjoner stort sett gjorde dette på en saklig og ryddig måte.

Pressen har en utvilsomt plikt til å dekke terroren, dens konsekvenser og rettsoppgjøret med ABB. Men enkelte medier forsøker å utvide plikten til å omfatte så mye mer enn dette. De har melket ABB og hans bakgrunn for det den er verdt og vel så det. Da er det ikke lenger snakk om å dyrke den sannferdige dokumentasjonen, men heller å forfølge et vellykket kommersielt spor. I den grad Pressens Faglige Utvalg bør slå ned på noe av terror-journalistikken, håper jeg de ser ekstra nøye på den journalistiske begrunnelsen for å kjøre mer eller mindre spekulative oppslag med ABB i uker og måneder etter at mannen var bak lås og slå.

Redaktører som forsvarer åpenbart kommersielle oppslag med argumenter om ytringsfrihet og samfunnsoppdrag, svekker egen og andre redaktørers troverdighet i den viktige debatten om pressens rolle når virkeligheten blir så vond at den knapt er til å bære.