Joshua French frir til kristenfolket

For en nisjeavis som henvender seg til et klart definert lesersegment, for eksempel Klassekampen, Vårt Land og Nationen, må det være en vanskelig balansegang å tilby leserne både interessant stoff og kritisk journalistikk på de samme temaene. Som kristen avis har Vårt Land utvilsomt bidratt til utvikling, dynamikk og modernisering innen statskirken og andre kristne trossamfunn, gjennom å fungere som debattforum og ved å drive kritisk journalistikk. En sjanger som Vårt Land imidlertid har holdt seg med i alle år, og som ikke alltid bidrar til et balansert journalistisk bilde, er det vi kan kalle «portrettintervju med én du ikke trodde kunne være kristen, men som faktisk er det». Denne jula er det Joshua French som frir til kristenfolket gjennom spalten «Min tro» i Vårt Land.

Den som har tilbrakt et visst antall timer på bedehusbenken eller i møtetelt om sommeren, kjenner til den spesielle sjargongen som blir brukt i en del frimenigheter. Predikantene proklamerer sitt budskap på Kanaan-språk, gjerne med ildfull og høy, syngende røst. På Kanaan-språk er det for eksempel slik at frasen «vasket i lammets blod» betyr at vedkommende er skyldfri fordi Jesus døde på korset, «himmelske statsborgere i frelsens gjenfødelse» er en av betegnelsene på kristne, mens «vi er Jesu brud» kort forklart betyr at det finnes et liv etter døden for dem som tar imot Jesus. Det er kanskje ikke mange som hadde trodd at Joshua French sitter nede i fengselet i Kongo og snakker Kanaan-språk, men det gjorde han da Vårt Land ringte.

I 2009 ble Joshua French og Tjostolv Moland fengslet i Kongo, anklaget for drapet på sin sjåfør. De er senere blitt dømt til døden tre ganger i kongolesisk rettsvesen, og soner nå i et militærfengsel i hovedstaden Kinshasa. Det meste av tiden har de to sittet i et primitivt fengsel i Kisangani, men Joshua French klager ikke: «Det har vært et hardt opphold, men jeg har opplevd hvor utrolig gavmildt Herren har velsignet meg og Tjostolv. Selv om vi føler vi har blitt angrepet fra mange hold, også i Norge, så har han sett i nåde til oss (…)».  Ved første øyekast framstår det kanskje som litt pussig at en tidligere leiesoldat som sitter i et kongolesisk fengsel kan fortelle at han bruker tiden på bønn og på å lese Bibelen. French forsikrer imidlertid Vårt Lands lesere om at han har vært troende hele tiden, og at han har vært svært interessert i teologi gjennom 20-årene. For dem som måtte lure på hvorfor de aldri har sett ham på bedehuset i voksen alder, så kan han forklare at troen er noe veldig privat for ham: «Jeg føler ikke behag ved å være med mange andre mennesker foran Guds åsyn».

Det er ikke spesielt vanskelig å forstå hva Joshua French driver med. Hvilken som helst norsk fange i et kongolesisk fengsel, med en misjonærhøvding til bestefar, ville brukt bedehusbakgrunnen for hva den er verdt. For hva den er verdt bokstavelig talt – French og Moland er avhengig av gaver fra privatpersoner for å opprettholde en viss levestandard i fengselet. Hvem som helst i Frenchs sko ville pratet Kanaan til tunga slo krøll på seg hvis Vårt Land ønsket et personlig intervju.

Noe av det fineste med kristne mennesker er at de ofte gir rundhåndet til fattige og trengende. Dette er et flott karaktertrekk, men samtidig er det mange som har forsøkt å benytte seg av kristnes gavmildhet. Vårt Lands redaksjon forvalter et spesielt ansvar i denne sammenhengen. På grunn av kristnes tradisjon med å grave dypt i lommene når noen vekker deres medfølelse, bør avisa være ekstra påpasselige med å stille spørsmålstegn ved eventuelle bakenforliggende motiver og skjulte agendaer.

Det er ikke mangel på kritiske spørsmål i intervjuet. Journalisten stiller blant annet spørsmålstegn ved Frenchs holdninger til selvforsvar og vold mot medfanger. Men de viktigste spørsmålene – hvorfor Joshua French vil fortelle om sin personlige kristentro over tre avissider når han samtidig påstår at troen er noe veldig privat for ham, og hva han han kan tjene på å la seg intervjue – de blir ikke stilt. Vårt Land burde reist problemstillingen, eller latt være å trykke intervjuet.