Blog:

Krig og fred og sånn..

Fagbladet Journalisten har vært på praksisbesøk i Aftenpostens utenriksavdeling, og jommen får vi ikke innsyn i et redaksjonsmøte i dette aller helligste. Hva vi ser er derimot nedslående, her sitter kjønnsstereotypiene løst, det trekkes fram en «skikkelig guttesak, med kart og tegninger av raketter» og den unge kvinnelige praktikanten får spørsmål om saker er «interessant for en ung kvinne». Praktikanten kan opplyse at saken om bomberom i Iran ikke er avskrekkende, ikke «engang for en ung kvinne». De ovennevnte sitatene er sikkert sagt i en spøkefull tone men i en redaksjon hvor «majoriteten er menn over 50» er det ikke sikkert at det oppfattes helt som uskyldig moro.

Jeg har det privilegiet at jeg har jobbet i redaksjoner hvor vi vet at leserne våre er over middels interessert i utenriksstoff, uavhengig av kjønn(Klassekampen og Ny Tid). Som redaktør for et tidsskrift som handler om internasjonale forhold har jeg en klart definert målgruppe, samtidig som jeg selvfølgelig også ønsker å nå ut til allmennheten. Målgruppetenking er altså helt i orden og nødvendig. Men å tenke «kjønn» i prioritering av utenrikssaker synes veldig gammeldags. Jeg var nok veldig mye mer opptatt av raketter som 25-åring enn mange av mine jevnaldrende. Men blant de som var det var det mange kvinner. Unge kvinner er i flertall ved områdestudiene på universitetene, ved språkstudier og som frivillige i organisasjoner med internasjonalt engasjement. Unge kvinner utgjør minst femti prosent av kullene ved UDs aspirantkurs. At dette ikke gjenspeiles i gubberedaksjonen i Aftenposten, tror jeg sier mer om den enn om hva unge kvinner er opptatt av.

Det er riktig at det trengs erfaring og kunnskap i utenriksredaksjonene, men dette har altså ikke med kjønn å gjøre. Kjønn er heller ingen hindring i «felt»- altså reportasjearbeidet utenfor landets grenser. Aftenpostens mest fryktløse  utenriksmedarbeider Kristin Solberg er et godt eksempel på dette. I fjor fikk hun også Internasjonal Reporters pris for fremragende utenriksjournalistikk for sin bok «De renes land» fra Pakistan.  

Dette til tross er utenriksredaksjonene, og ikke minst de få korrespondentjobbene her i landet, i hovedsak besatt av menn over middagshøyden. Hos NRK er alle korrespondentjobbene utenfor Europa besatt av menn. Noe som gjør at publikum antageligvis mister både verdifull informasjon og annerledes perspektiver. Ikke fordi unge kvinner nødvendigvis er opptatt av andre ting enn eldre menn (som raketter eller bomberom) men fordi de ofte supplerer med andre kilder. Det er all grunn til å ønske Sofie Gran Aspunvik lykke til videre inn i utenriksjournalistikkens verden. Og håpe hun blir fulgt av flere.

Powered by Labrador CMS