Pressen og fillesakene

PFU mente i dag (27.9.) at VG og Dagbladet brøt god presseskikk fordi avisene ikke har fulgt opp sine egne kriminalsaker på tilbørlig vis. Bakgrunnen er at en mann ble omtalt med navn i den bredt dekkede saken om ”Dødens gård” i Søndre Land. Mannen ble av Tingretten dømt for medvirkning  til mord, men senere frikjent av Lagmannsretten. Nyheten om denne dommen ble ikke omtalt i papiravisene, bare i avisenes nettutgaver. Begge aviser har i tilsvarsrunden delvis, slik det kan leses, beklaget at ikke også papiravisene brakte nyheten, men ble likevel felt av utvalget.  Etterpåklokskap honoreres sjelden av PFU – heldigvis.

Uttalelsen fra utvalget er både forståelig og klok og går rett inn i kjernen av punkt 4.5. i Vær Varsom-plakaten som ser slik ut:

”Unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje. Gjør det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt først er avgjort ved rettskraftig dom. Det er god presseskikk å omtale en rettskraftig avgjørelse i saker som har vært omtalt tidligere”(min uthevelse).

I tillegg til å være en riktig avgjørelse, etablerer i tillegg dermed PFU et viktig prinsipp: Rettskraftige avgjørelser, i saker som er omtalt tidligere, bør offentliggjøres på alle de publiseringsplattformene der den opprinnelige publiseringen fant sted.

Eller er det grunnlag for å tolke utvalget slik?

På slutten av debatten i PFU, som ble streamet, kom det til et kort ordskifte som det muligens oppsto en viss grad av skinnenighet omkring. Øyvind Brigg mente at omfanget av saken måtte være avgjørende for i hvilken grad publiseringskravet skulle gjelde. Han mente at det måtte gå en grense ved ”fillesaker”, og tilsynelatende fikk han støtte både av Ellen Arnstad og utvalgsleder Hilde Haugsgjerd.

Men vent nå litt. For det første er begrepet ”fillesak” interessant nok å debattere (hvem har definisjonsmakten her – mediet eller den omtalte?). Men den mest alvorlige siden ved et slikt ståsted er at den viktigste siden ved punkt 4.5 med dette relativiseres på en merkelig måte. Det er min påstand at ”fillesaker” aldri eksisterer i relasjon til identifisering av kriminelle eller mennesker som begår klanderverdige handlinger. Hvis det dreier seg om bagatellmessige saker (for et øyeblikk å legge vekk tekstilmetaforen) bør det være krystallklart at personen i utgangspunktet ikke burde vært identifisert. Når pressen først har gått over identifikasjonsgrensen må det, etter mitt skjønn, være et ufravikelig krav at rettskraftig dom publiseres på den plattformen der saken i utgangspunktet ble offentliggjort. Som det ble sagt i utvalgets møte i dag – det kan ikke forutsettes at leserkretsen på papir og nett er 100% overlappende. Den som henges ut med navn og bilde bør ha krav på å bli rehabilitert overfor den samme leserkretsen der han/hun i utgangspunktet ble identifisert. Det forutsetter en stor grad av surrealistisk virkelighetsforståelse å se for seg situasjoner der mennesker som er identifisert i tilknytning til kriminalsaker, og senere blir frikjent, ikke skulle innvilges en slik profesjonsetisk rettighet. Å få inn dette i den neste revisjonen av Vær Varsom-plakaten bør kanskje således være en oppgave for presseforbundets ledelse.

Problemstillingen er selvsagt relativt ny og reiser en rekke interessante temaer angående ansvarlig redaktørs plikter. En viss motstand fra redaktørforeningen kan vel derfor påregnes, slik Ellen Arnstad allerede synes å ha flagget. Dette nevnt som et oppspill til utlufting av synspunkter.