Blog:

Tilbud og varer i journalistikken

Hvordan skal vi som av og til mener å ha stoff og nyheter å selge forholde oss til alle nedskjæringene i redaksjonene? Skal vi skrive ut sakene og gjøre dem ferdige for å få dem på?

 

Når medierådgivere og byråer ringer og tilbyr å skrive pressemeldinger for deg eller lage flotte mediepakker, har jeg bråkjekt avvist tøvet og sagt at enten har du en sak eller så har du det ikke. Har du en nyhet, kommer den på. Det kan jeg klare sjøl - uten at min arbeidsgiver skal pøse ut masse gryn til godt betalte kommunikasjonkonsulenter.  Man har da jobbet som journalist selv en gang og vet hvordan ting fungerer i mediene. Dessuten, har jeg hevdet, du må aldri la en journalist få en følelse av å bli kjøpt. I min naivitet har jeg tenkt at seriøse medieaktører neppe tar i mot ferdige pakker og lar seg bruke av smarte byråer på en slik måte.

 

Jeg har begynt å tvile på min egen skråsikkerhet. Nylig hadde jeg en befolkningsundersøkelse i hendene. Om ikke nyhetspoengene stod i kø, så vil jeg påstå at de myldret. Signifikante endringer på fire år kunne lett påvises. En etter en ga jeg tre av de største avisene tilbud om stoffet – og om eksklusivitet. Jeg fikk avslag alle tre stedene. Fra en redaksjon fikk jeg riktignok høre at stoffet var interessant og avisen ville gjerne ha saken, men avisen hadde ikke ressurser til å gjøre noe på den.

 

Da et nyhetspoeng fra undersøkelsen endelig nådde offentligheten etter at intern nettavis og tvitrere lekket ut poenger, tok en mindre avis saken - som hovedoppslag. Det medførte en NTB-melding som ironisk nok, nå ble referert av mange, også av aviser som først takket nei til det samme stoffet.

 

 Av og til har jeg dristet meg til å holde noen foredrag om mediehåndtering.  Et av poengene jeg har minnet om er at man skal være forsiktig overfor redaksjoner å legge for mye til rette. Noen ganger bør man la journalistene selv finne ut av hva som er nyhetspoengene. Du kan hinte om både forslag til oppfølging og redegjøre for hva ”vi” synes er viktig, men overlat de endelige vurderingene til fagpersonen selv. Med andre ord, ikke sett fagfolka i forlegenhet ved å gjøre alt ferdig for dem.

 

Bør jeg revurdere dette? I mitt nevnte eksempel pekte jeg i ”følgebrevet” på interessante temaer i undersøkelsen, men nevnte ikke tallene. Trolig var dette amatørmessig av meg. Det er jo grenser for hva en journalist har tid til å sette seg inn i?

 

Spørsmålene burde selvsagt nedskjæringseierne i mediebransjen svare på, men jeg har ingen illusjoner om at dette anses som viktige konsekvenser av jaget etter fortjeneste. Mitt håp er at journalister har en mening om dette: Bør organisasjons-Norge nedbemanne sine kommunikasjonsavdelinger og snarere flytte blikket og ressursene til de kommersielle medierådgiverne? Bør man i stedet for å tilrettelegge for selvstendig,  journalistisk behandling i medienes egne redaksjoner, snarere lage sakene ferdige selv før de tilbys?

 

Samtidig som jeg i moden alder bør være lærevillig og tilpasse meg nye medietider, må jeg innrømme at jeg synes det vil være trist om det går i den retningen jeg nå har skissert. Hvis medieprodukter blir et resultat av tidsbruk og ressurser satt av til kuriøst stoff og publisering av ferdig utformede reportasjer og artikler - ispedd kommentarer fra alvorstyngede seniorer som liker å følge maktas gjøren og laden, vil jeg påstå at viktige områder av samfunnslivet står i fare for å bli neglisjert. Det er mye viktig som rører seg på samfunnsområder der aktørene ikke har ressurser til å nytte seg av dyre medierådgivere. Dessuten, faglig stolthet øker neppe dersom journalister ender opp med å sortere varer gratis levert av underleverandører.  

 

 

Powered by Labrador CMS