120 intervjuer - 189 minutter

«Det første Maylen Nergård ser når hun kommer inn døren på Kjøkken og Bar, er flere gjester som sitter i sofaen og fortsøker å stanse blødninger med noen servietter. De ansatte går rundt og forsøker å hjelpe. Når en av kollegene ser Maylen, begynner hun å gråte».

Slik beskriver Kjetil Stormark hvordan daglig leder på utestedet Kjøkken og Bar, nærmeste nabo til Einar Gerhardsens plass, opplever å komme dit kort etter at terrorbomben har gått av. Hun er en av 120 personer som forfatteren dybdeintervjuet for å kunne fortelle om selve dramaet og hvordan krisehåndteringen forløp i dokumentarboka «Da terroren rammet Norge». Alt fra vanlige mennesker som Nergård, til ofre, pårørende, journalister, frivillige hjelpere, sentrale folk i nødetatene og aktører i regjeringsapparatet og i Arbeiderpartiets ledelse er med. Et puslespill av informasjon som sammenstilt gir et fyldig bilde av det som skjedde døgnet 22 juli og de tre påfølgende dagene, med hovedvekt på de 189 minuttene fra bomben gikk av til gjerningsmannen ble pågrepet på Utøya. Intervjuene ble foretatt fra midten av august til midten av november.

– Det er det mest omfattende journalistiske arbeidet jeg har gjort på så kort tid. I tillegg var det emosjonelt belastende, med mange tøffe øyeblikk og sterke historier. Både redaktøren min Tuva Ørbeck Sørheim og jeg har grått. Jeg måtte ta timeout flere ganger under skrivingen, sier Stormark.

Nøkternt

Møtet med foreldrene til Håvard Vederhus, AUF-lederen i Oslo, som ble drept helt mot slutten på Utøya, er noe av det som har gjort mest inntrykk. Det var familien som kontaktet Stormark. De ville gjerne at hans historie skulle belyses.

– Man kan ikke høre på en mor, far og bror fortelle om kontakten med sønnen helt til telefonen blir stille, uten å bli sterkt berørt.

For Stormark har det vært viktig å fortelle om det som skjedde den svarte fredagen gjennom et tvers igjennom nøkternt språk.

– Saken er så ekstrem at det er lett å bli fristet til å bruke svulstige ord og uttrykk. De tilløpene som var ble kyndig fjernet av forlagsredaktøren. Målet var en nøktern, grundig og gjennomarbeidet bok om det som skjedde i de dagene.

Tidslinje

Forfatteren forteller at tidligere VG-kollega Alexander Øystå allerede 25. juli lanserte ideen om en tidslinjebok for ham. Det var en naturlig tanke. Etterretning, sikkerhet, beredskap og ekstremisme har alltid interessert journalisten Stormark, som har skrevet utallige artikler om slike temaer. Interessen ble vekket med Palme-drapet i 1986 og forsterket da han bodde i New York 11. september 2001, og så det gruoppvekkende terrorangrepet gjennom kontorvinduet.

– De siste ti åra har jeg vært nærmest sykelig opptatt av terrorberedskap. Så seint som i juni skrev jeg en artikkel i Vi Menn om manglende sikkerhet rundt Stortinget. Politiet insisterte da på at alt var i orden. Mange syntes sikkert jeg krisemaksimerte. Men dessverre, det mine kilder sa ville skje, det skjedde 22. juli.

Stormark håper litt flere journalister nå vil bruke tid på å sette seg inn i fagfeltet. Han mener det har utviklet seg en skadelig revirkamp mellom politiet og Forsvaret fordi mediene ikke har vært nok på.

– Vi har ikke vært systemkritiske nok.

Terroristens epost

Kagge Forlag tente på bokideen, men straks Stormark hadde begynt å jobbe fikk han 7–8000 av Breviks eposter i fanget. Tidslinjeideen virket med ett mindre fristende, journalisten ville heller gyve løs på epostene. Men etter tre-fire ukers diskusjon med forlaget bestemte de seg likevel for den opprinnelige planen.

– Epost-materialet ble satt på vent. Det er det vanskeligste jeg noen gang har gjort. Men det var riktig.

Han innså fort at oppgaven krevde mye mer tid og ressurser enn han hadde trodd. Ved hjelp av kontakter og Facebook hyret han to researchere, Ola Haram og Carl Astrup. Haram har gjort mange intervjuer, mens Astrup begynte å jobbe med åpne kilder. Det var viktig å snakke raskt med folk og få nedtegnet øyenvitneskildringene mens de var ferskt i minne. De fleste intervjuene ble tatt opp på bånd og skrevet ut i sin helhet. Til det fikk han hjelp av både bekjente og en gruppe studenter i Volda, til sammen åtte personer.

– Det er jo en sinnssvak jobb når det er så mange som 120 personer. Men det var nødvendig å være så grundig. Vi måtte være tro mot nyansene for å kunne skildre dette dokumentarisk.

Lokk på informasjon

Han påpeker at boka er skrevet med romanens virkemidler, i historisk presens. Men med de krav til dokumentasjon og etterrettelighet som en dokumentar krever.

De aller fleste kildene er åpne. Men i noen tilfeller var det nødvendig å bruke lukkede kilder for å få ut vesentlig informasjon. Ifølge forfatteren skyldes det at enkelte aktører i Justisdepartementet og politiledelsen forsøker å legge lokk på informasjonen. Han viser blant annet til at tidligere NRK-medarbeider Tom Berntzen, fra PR-selskapet Corporate Communications, har rådet politiet til ikke å svare på muntlige spørsmål.

– De har altså som offisiell linje å trenere faktainformasjon til mediene. Det er uforståelig at de kan komme unna med ikke å svare på spørsmål.

Kvalitetssikret

Stormark sier han i utgangspunkt har trodd på kildenes fortellinger, og har villet unngå å mistenkeliggjøre noen. Men samtidig har han så langt det har vært mulig holdt folks beskrivelser av hendelser opp mot det andre har fortalt om det samme. Mange av historiene fra Utøya virket nesten for utrolige til å være sanne. For å være sikker på at beskrivelsene ble mest mulig sannferdige, var flere kilder avgjørende.

– For eksempel snakket vi med alle de tre som gjemte seg inne på toalettet. Folk opplever ofte samme hendelse litt forskjellig. På den måten forsøkte jeg å kvalitetssikre beskrivende opplysninger og tidsangivelser.

Forfatteren understreker at han ikke har sminket virkeligheten. Det eneste stedet han sparer på detaljene er i fortellingene om hvordan personer blir drept.

– Her har jeg bare tatt med nok til at leserne kan forstå hvor jævlig det var.

Krisehåndtering

En viktig del av boka er at den sammenstiller opplysninger som forteller hvordan samfunnet var i stand til å håndtere terroren. Men forfatteren overlater til leserne å trekke konklusjonene.

– Jeg verken spekulerer, dømmer eller skriver om hva som burde vært gjort. Jeg leker heller ikke at jeg er 22. juli-kommisjonen. Jeg skriver bare det som faktisk skjedde. Jeg forholder meg nøytral, men det betyr ikke at jeg er servil.

Han peker på at boka viser fram kontraster. For eksempel mellom et politi som sier at regjeringen er i trygghet, mens realiteten er at det ikke er noen sikkerhetstiltak rundt dem. Strid rundt kommandoforhold, og treg informasjonsflyt kommer også fram.

– Det ligger jo en bekymring i bunn av boka, jeg håper den får folk til å reflektere rundt hva slags beredskap storsamfunnet bør ha. Men det er også en fortelling om det vi kan være stolte over. Mange enkeltpersoners ekstreme innsats for å redde liv.

Stormark kan notere seg for flere gode omtaler. Det er han veldig glad for.

– Fallhøyden er jo stor med en slik bok. Det sitter tusenvis klare til å påpeke feil og mangler. Jeg hadde ventet å få juling, men har sluppet påfallende lett så langt.