Boligjournalistikken trenger en oppussing

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

La oss starte med en gjettekonkurranse:

Når du leser overskriften «Hagebyleilighet i Oslo til salgs», hva tenker du da? Redaksjonell artikkel eller reklame?

Siden dette er en spalte i Journalisten, er det kanskje ikke så vanskelig å dedusere seg fram til at det i denne settingen er det første. En redaksjonell artikkel. Eksemplet er hentet fra Avisa Oslo, slik artikkelen blir solgt inn i en Facebook-post (se skjermdump).

Hadde denne spalten blitt publisert i en annen publikasjon, vil jeg tro at veldig mange av dere hadde konkludert motsatt.

Nok med noe nytt

Alt som publiseres på redaksjonell plass trenger ikke å inneholde minst to kilder, hvor den ene er kritisk. Innimellom er det greit med produktnyheter. Jeg har jobbet i livsstilsmagasiner og dekket populærkultur, og vet at ofte er leserne fornøyd med å vite at noe skjer eller at et nytt produkt kommer. Alt må ikke være en test. Eller kritikk. Noen ganger er det greit å fortelle om noe nytt.

Så lenge det er basert på en redaksjonell vurdering.

Fakta

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

Jobber man i en lokalavis, er det også innenfor å fortelle at en ny butikk åpner. Eller et nytt spisested. Det er nyheter folk vil ha og som leserne forventer at lokalavisen omtaler, selv om det ikke alltid krever så stor redaksjonell innsats. Sakene er ofte raske å løse og kan dermed frigjøre tid til å lage grundigere journalistikk.

Det er heller ikke til å kimse av at disse sakene leses godt. De utløser abonnementskjøp og bidrar til annonsevisninger. Den enkle journalistikken kan være med på å finansiere den grundige journalistikken. Noe som heller ikke er nytt.

Artikler om boliger og boligmarkedet er stoff mange lesere ønsker. Jeg har skrevet artikler om boliger delvis basert på bilder og informasjon fra meglere selv – og satt i gang enda flere som redaksjonell leder. Og selv om enkelte av dem i ettertid kanskje ikke burde ha blitt publisert, har det i hvert fall innledningsvis vært en journalistisk begrunnelse for å starte arbeidet.

Har gitt opp

Basert på overskriften til Avisa Oslo fremstår det imidlertid som om redaksjonen har gitt opp før den har kommet i gang. Selv en megler ville ha puttet inn et adjektiv eller tre i denne setningen.

Nå bør det legges til at tittelen på selve artikkelen er hakket mer kreativ: «Hagebyleilighet til 3 millioner i Gamle Oslo: – Kjempepotensial». Men med utgangspunkt i delingen betyr det kanskje at «Hagebyleilighet i Oslo til salgs» var den opprinnelige overskriften?

Det finnes også journalistiske poenger i saken. Eller rettere sagt: Det finnes en historie. Anerkjent arkitekt har tegnet. Huset er også uten bad, og blir beskrevet som et oppussingsobjekt av megler.

Eneste kilde er megleren, velkledd og avbildet, som forteller at leiligheten er en «bortgjemt perle», er «idyllisk og tilbaketrukket». Og at den har et «kjempepotensial».

Som muligens er riktig, men det gjøres ingen forsøk på å problematisere om tre millioner kroner for noe som beskrives som et «totaloppussingsobjekt» er fornuftig. Noe det kanskje er, men det er det opp til leseren – eventuelt kjøperen – å finne ut av.

Eller som de to journalistene som har byline på saken beskriver boligen:

«Prislappen på tre millioner kroner kan få en til å gni seg i øynene og lure på om det er sant eller ei.»

Med unntaket av tittelen som dukker opp i Facebook-delingen, er kanskje ikke denne artikkelen dårligere – eller bedre – enn andre artikler i samme sjanger. Og jeg forstår hvorfor Avisa Oslo og andre aviser lager disse sakene.

«Kjempekupp» i matbutikken

Samtidig er det en del elementer i disse artiklene som hadde fremstått som veldig pussige hvis de hadde blitt brukt i andre settinger.

Jeg ser liksom ikke for meg at en lokalavis lager en sak om at den lokale bilforhandleren har fått inn en bruktbil med «kjempepotensial», selv om den er et oppussingsobjekt, for deretter å oppgi prisen. Kanskje også illustrert med bilder som bilforhandleren selv har tatt.

Omtrent de samme argumentene kan brukes når en butikkåpning omtales. Prisen på kjøttdeig blir normalt ikke nevnt, selv om det kanskje er mulig å gjøre et «kjempekupp».

Men når det lages artikler om leiligheter som selges, er det greit. Da er prisen ofte selve nyhetspoenget. Så kan man kanskje si at uten prisen er det ingen artikkel. Men da bør kanskje konklusjonen oftere være at det ikke er noen artikkel.

I det minste bør man se etter en kilde som ikke stikker av med en vesentlig prosentandel av kjøpesummen.

For akkurat det er én ekstra grunn til forsiktighet i akkurat disse sakene. Jo mer oppmerksomhet en bolig får, desto flere fatter teoretisk interesse for den. Noe som kan drive opp prisen. Og en av dem som tjener på det, er megleren – som i dette tilfellet, og mange andre – er hovedkilden til journalistene.

Nøkkeltall til besvær

Målet er ikke å henge ut journalistene som har skrevet denne artikkelen – eller tilsvarende artikler andre steder. Ansvaret ligger uansett hos redaktørene, som har ansvaret for publiseringen. Redaktører som i en del tilfeller kanskje bør kikke litt mindre på Google Analytics, Kilkaya, Chartbeat eller andre måleverktøyer som de måtte ha tilgang til.

Å avdekke at boligsaker leses godt, krever ikke en stor analyseavdeling, selv de mest primitive måleverktøy fanger opp det. Men jeg har en mistanke om at i de mer avanserte trafikk- og analyseverktøyene som de store konsernene sitter på (og Avisa Oslo er en del av Amedia), kommer boligsaker ekstremt godt ut. Så godt ut at det kanskje kan bli litt for fristende å lage veldig lettbeinte varianter av dem.

Sidevisninger og antall abonnementsalg er to nøkkeltall når en potensiell artikkel skal vurderes. Men om ikke måleverktøyene teller og vurderer kilder, så bør kanskje redaktørene gjøre det.

Noe helt annet

Quentin Tarantino har startet arbeidet med sin tiende film (hvis «Kill Bill» 1 og 2 regnes som én film). Og ifølge Hollywood Reporter er det grunn til å tro at filmen helt eller delvis vil handle om den legendariske filmanmelderen Pauline Kael.

Kael skrev for New Yorker fra 1968 to 1991, og hadde en ytterst personlig tilnærming til jobben.

Meningene hennes gikk også ofte på tvers av hva andre anmeldere måtte mene. Hun slaktet storfilmer som «Lawrence of Arabia» and «Dr. Zhivago», men skrøt hemningsløst av mer omstridte «Bonnie and Clyde».

Omtalen av sistnevnte, som i ettertid blir sett på som en ekstremt viktig film i Hollywoods historie, var den første saken Kael hadde på trykk i New Yorker. Det skjedde etter at hennes forrige arbeidsgiver, The New Republic, nektet å publisere anmeldelsen som den gang ble sett på som kontroversiell.

Woody Allen skal ha uttalt følgende om Kael: – Hun har alt som en stor kritiker trenger, bortsett fra dømmekraft.

Kael fikk tidlig på 80-tallet diagnosen Parkinsons sykdom. Hun døde i 2001, 82 år gammel.

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.

LES OGSÅ:

Når pengene i kisten klinger, journalisten ut på jobb springer