Få visste hva de gikk til da journalistikken ble tatt til ei scene i Oslo

Et mørkt telt i Oslo sentrum fylles opp av nysgjerrige, en onsdags ettermiddag. Folk setter seg, strekker hals, venter. Hva er det som skal skje? Ingen vet.

Ingen vet, men likevel er det få ledige stoler på de mange radene. 210 personer har kjøpt billett på forhånd til dette sceneshowet, som visstnok skal være journalistisk.

Skuespill. Piano. Video. Kontentumlyder. Monologer. Rekvisitaer. Vodkashots. Trommer. Gevær. Sceneskifte.

– Kryptisk med vilje

Det var en rar og litt mystisk invitasjon som ble sendt ut noen måneder tilbake. Et bilde av blått scenelys. Et sceneteppe. Tittelen «Journalistikk LIVE».

Og teksten:

«Hva er dette? Er det enda en debatt? Nei. Et foredrag? Niks. En Ted-talk? Absolutt ikke. Vi lager noe helt nytt: Et journalistisk live-show!»

– Vi har med vilje vært litt kryptisk i formen. Slik at folk som kommer ikke vet helt hva de kommer til.

Det sier Ingerid Salvesen, journalist, som har skrevet for noen av Norges største aviser og magasiner, og som har vært med å lage utenrikspodkasten Du verden!

Nå lager hun også journalistikk på en ny måte, fra ei scene i Oslo, sammen med Heidi Taksdal Skjeseth – NRK-journalist som tidligere var USA-korrespondenten til Dagsavisen og forfatter av boka «Løgn - hvorfor Trump lyver og hva det gjør med oss».

Live-bølge

Vel, helt nytt er det ikke. Journalister i andre land har gått foran, i Finland, Danmark, Frankrike, Spania og Romania. Her har Salvelsen og Skjeseth hentet mye inspirasjon. Det skjer en live-bølge i journalistikken i Europa, mener de.

Dessuten har jo flere journalistiske konsept gått live fra ei scene her i Norge også, Aftenpodden Live, Du verden! Live, Klassekampens sommerbåt, dokumentarfestivaler, journalistikk-konferanser, og andre debatter, podkaster, sofasamtaler.

Men dette er noe annet.

«Dette er journalistikk på en måte du ganske sikkert ikke har sett før. Vi har med oss noen av de flinkeste journalistene vi vet om, en genial regissør og noen strålende musikere», fortsatte invitasjonen.

– Skjer noe magisk

Hva skjer når en blander journalistikk med virkemidler fra andre kulturuttrykk, og med hensikt å skape noe i fellesskap med publikum i salen– er det da fortsatt journalistikk?

Ja, mener arrangørene.

Fordi alt som formidles fra scena er sant, og er et resultat av et journalistisk arbeid. Det er bare at presentasjonen ikke er en tekst, en lydsnutt eller en video – men et sceneshow.

– Det skjer noe magisk i en teatersal. Kontakten med publikum blir mye nærmere fra ei scene. En merker deres umiddelbare respons – det blir en helt reell interaksjon. Vi tester ut det som skjer i det øyeblikket der en involverer publikum, sier Skjeseth.

– Og målgruppa, det er ikke bare journalister?

– Nei, kommer det i kor fra arrangørene.

– Det er for vanlige folk. For alle som kunne ha lest en nyhetsartikkel.

På scena står lydjournalist Tine Eide, skribent og forfatter Mirjam Sorge Folkvord, fotojournalist Brian Cliff Olguin, frilansjournalist Per Christian Selmer-Anderssen, fotojournalist Kyrre Lien, VG-journalist og forfatter Shazia Majid, og NRK-veteran og mangeårig Afrika-korrespondent Tomm Kristiansen.

– Jeg tenkte at dette kom til å bli veldig moro, helt til det gikk opp for meg at jeg måtte lære alt helt utenat, både snakke, gå og bevege meg mellom scenene, sier Kristiansen til Journalisten før showet skal starte.

Han har skrevet bøker, rapportert i radio og på TV og skrevet i aviser, men å framføre journalistikk på ei scene har han aldri gjort før. Nå er han spent, men takknemlig for god hjelp fra regissør Ilene Sørbøe fra Oslo Nye Teater, som har sydd det hele sammen.

– Det er mange som kjenner meg som en storyteller, og dette er jo storytelling, men med elementer jeg ikke har behøvd å tenke på før, sier den tidligere mangeårige Afrika-korrespondenten i NRK.

– Tomm, det er ikke meninga å avbryte, men hvor vil du ha koranen din?

Heidi Taksdal Skjeseth kommer med et kjapt spørsmål, en halv time før showet skal starte. Alt må ligge på riktig plass. Koranen kan ligge på et lite bord på den ene scena, foreslår Kristiansen.

– Min story handler om Timbuktu, en by i Sahara, som har en fantastisk bokskatt som Al-Qaida bestemte seg for å brenne opp, men som ble reddet av Abdel Kader Haidara. Det er historien om ham.

– Tenker du at denne formen tilfører noe til journalistikken og historien?

– Ja, det gjør den. Den gir altså publikum en opplevelse, det er ikke bare noe du leser om, du opplever det der og da.

Fra Mali til Sinsenkrysset

En times tid senere, fra scena, har Kristiansen publikums fulle oppmerksomhet når han går fra den ene scena til den andre, løfter opp koranen og fortsetter å fortelle om han som reddet Afrikas litterære skatt.

Og om alle musikerne og danserne som Al-Qaida planla å kappe hender og føtter av, men som klarte å flykte, slik at for eksempel jazz fra ørkengropa Mali havnet i New York. Noen i publikum lukker øynene og lytter til journalistens fortellerstemme sammen med musikken fra scena.

– Og Malis stjerneperkusjonist, verdensberømt, han havna på Sinsenkrysset. Og i kveld spiller han for oss, røper Kristiansen, og peker bort på musiker Sidiki Camara, til stor applaus og store øyne fra publikum.

Da internett kom, hadde mange forventninger om mange nye muligheter for journalistikken, men overraskende lite har skjedd med journalistikken likevel, mener arrangørene. Den er overraskende lite interaktiv, publikum deltar ikke slik de kunne ha gjort, og mediene har ikke brukt det store potensialet som finnes, mener de.

Det er én av grunnene til at de tar journalistikken til scena – selv om det er enda et skritt lenger unna internett – de vil utforske nye måter å formidle journalistikken på, med innslag av teater, med musikere, og med to akter, og med en regissør.

Bygge tillit

Når showet snart er over, står de to arrangørene på hovedscena med et budskap fra togreisen til journalistikk-konferansen i Italia, som de har fortalt om gjennom hele showet: de ønsker å bygge tillit, og bryte ned veggen mellom journalister og publikum.

– For visste dere at 21 prosent av nordmenn aktivt unngår nyheter? sier Skjeseth.

– Vi dro til Italia for å finne tilbake til meninga med journalistikken, sier de to i kor.

Skjeseth fortsetter:

– For hva er egentlig journalistikk? Det er å finne ut hva som skjer, hvorfor det skjer og holde makta ansvarlig. Men det er også å møte mennesker, sier hun, og følges opp av Ingerid igjen:

– Og i journalistjobbene våre føler vi på at vi har kommet stadig lengre unna folk, vi sitter bak datamaskiner og googler og har ikke tid til å dra ut i verden lenger. Ikke tid til å møte folk.

Selv om det også er lagt ned en haug av dugnadstimer for å ro det hele i land, så får alle involverte betalt. Dét hadde de ikke klart uten støtten fra Fritt Ord.

Billettene ble på forhånd delt inn etter idealister – som kunne betale mest, om de ville støtte konseptet, realister – som betalte mindre, og studenter – som fikk studentpris. Det ble flest realister til slutt, men det blir flere show, det første til våren en gang, og drømmen er å selge ut Nationaltheateret ni kvelder på rad.

Det har skjedd i Finland, nemlig. Kanskje blir det en Norges-turné også, men først et nytt show til våren, altså. For selv om de allerede før premieren har laget ei liste over hva de skal gjøre annerledes neste gang, så har det vært veldig gøy og lærerikt.

– Det har kommet mange fine samtaler ut av dette, om hva journalistikk egentlig er, sier Salvesen.

– Det er en tøff gjeng som stiller opp. De fleste journalister er ikke vant til å ha en hovedrolle, sier Skjeseth.